Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

=== Etter reformasjonen ===
Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av [[enevelde]]t i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i [[Christian VI]]s tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet.<ref name=Thorkildsen/> I 1741 ble [[Konventikkelplakaten]] - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført.

Da Grunnloven ble innført i 1814, ble den [[evangelisk-lutherske]] tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012.

Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg 1814 - våre første nasjonale valg] {{Wayback|url=http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140220074951 }} Arkivverket, lest 22. februar 2014.</ref>

Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved [[Gisle Johnson]]) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.<ref name=Thorkildsen>Thorkildsen, Dag (2005): Da den norske kirke ble nasjonal. ''Nytt norsk tidsskrift'', 22 årgang nr 4, s. 406–417.</ref>

På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.

[[Lavkirkelig]] [[vekkelse]]skristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. [[Hans Nielsen Hauge]] og [[haugianismen]]s opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget [[dissenterloven]]. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Nils Ivar Agøy]]: [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/religion-og-verdensbilder/1425-kristen-norge-apnes.html «Kristen-Norge åpnes»]. Hentet 19. des. 2016.</ref>

På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. [[Anton Christian Bang]] fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens [[Elias Blix]] ga ut ''Nokre Salmar, gamle og nye'' (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på [[landsmål]] første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig [[Noregs ungdomslag]] og [[Det norske samlaget]] som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens [[Anders Hovden]] var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme ''Gud signe vårt dyre fedreland'' ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme.<ref name=Thorkildsen/>