Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

== Språk og nasjonal oppvåking ==
[[Fil:Kalevala1.jpg|thumb|upright|Utgivelsen av ''[[Kalevala]]'' var en milepæl på veien mot finsk som kulturspråk.]]
Svensk var embets- og forvaltningsspråk i hele den russiske perioden. Finskspråklige lekfolk forstod ikke de svenskspråklige dokumentene de fikk utdelt ved offentlige kontorer, eller vitneavhør fra svenskspråklige dommere. Prestens preken foregikk på finsk, men fra og med ungdomsskolen var svensk eneste språk.<ref>Jutikkala, side 308.</ref> Språklig skille ble etter hvert det sikreste tegn på klassetilhørighet.

Den framvoksende finske nasjonalfølelsen gjorde [[Språk i Finland|språkspørsmålet]] til et av periodens viktigste politiske temaer. Også det [[russisk]]e språket fikk en viss status i perioden, da det fra 1818 ble forlangt at alle embetsmenn hadde noe kjennskap til russisk. De nasjonalistiske impulsene fra Tyskland og Skandinavia kom til Finland via [[Åbo Akademi]], målbåret av bl.a [[Adolf Ivar Arwidsson]].<ref>Jutikkala, side 309-310.</ref> Etter at universitetet få år senere flyttet til Helsingfors fortsatte den finsk-nasjonale agitasjonen, og studentforeninger var blant de første lærde kretser til å ta i bruk finsk språk.

Russerne hadde også positive følelser for denne bevegelsen, fordi den motvirket Sveriges innflytelse. Ingen sensur stoppet opprettelsen av [[Suomalaisen Kirjallisuuden Seura|Finska litteratursällskapet]] i [[1831]]. Ettergivenheten hadde riktignok sine grenser: Allerede i [[1823]] ble den frittalende Arwidsson avsatt fra akademiet i unåde, og han emigrerte til Sverige. Men studentlederen [[Johan Wilhelm Snellman]] bekreftet russernes håp om en anti-svensk oppvåkning da han midt på 1830-tallet forsikret Tsar Nikolaj I at den svenske perioden hadde vært ødeleggende for den finske nasjonen. På lang sikt så Snellman for seg hardere russifisering, noe som gjorde det maktpåliggende å utvikle den finske nasjonalfølelsen og språkstillingen til forsvar mot det som måtte komme.<ref>Jutikkala, side 311-313.</ref> Som rektor ved en ungdomsskole i [[Kuopio]] fikk Snellman i [[1844]] tid til å starte avisen ''[[Saima]]'' for middelklassen, og magasinet ''[[Maamiehen Ystävä]]'' (Bondevennen) for allmuen. Da ''Saima'' etter to år ble stengt, skyldtes det ikke at den publiserte på finsk, men snarere dens politiske innhold.<ref>Jutikkala, side 314-315.</ref>

I 1828 ble det ansatt en lektor i finsk språk ved universitetet, og i 1850 ble det grunnlagt et institutt for finsk språk og litteratur. De første finske avhandlingene ble publisert i 1858. I [[Jyväskylä]] samme år ble det første [[Gymnasium|gymnaset]] med finsk som undervisningsspråk grunnlagt. Viktige språkpolititiske talsmenn som [[Johan Ludvig Runeberg]] og [[Zacharias Topelius]] la stor vekt på nødvendigheten av å utvikle [[finsk]] språk og etablere det som et kultur- og embetsspråk. [[Elias Lönnrot]]s nasjonalepos ''[[Kalevala]]'' (1835) ble av stor betydning for at det ringeaktede finske språket og kulturen fikk en høyere status. ''Kalevala'' vakte stor oppsikt i Europa, og enda større i Finland. På sikt svekket den nye litteraturen også kreftene som anså svensk språk som det eneste potente forsvarsverk mot framtidig russifisering.<ref>Jutikkala, side 314-316.</ref>

Den offisielle forbudet mot finsk skriftspråk fra [[1850]] kom som en reaksjon på ytterliggående finskhetsstrev, men ble i praksis opphevet allerede etter fire år. Striden mellom svensk og finsk språk ble derimot langt mer uforsonlig, og satte sitt preg på den politiske debatten i Finland på 1800-tallet. Bestrebelsene på å forbedre det finske språkets stilling og de språklige rettighetene til de finskspråklige munnet i 1840-årene ut til ''[[Fennomani]]bevegelsen''. Mens liberale fennomaner som [[Elias Lönnrot]] og [[Zacharias Topelius]] var talsmenn for tospråklighet, ville framfor alt de yngre fennomanene som fra 1863 var inspirert av [[Yrjö Koskinen]] at finsk skulle fortrenge svensk som kultur- og embetsspråk. Som en motreaksjon på fennomanene dannet det seg en gruppe ''[[Svekoman]]er'' som forsvarte svensk språk, under ledelse av [[Axel Olof Freudenthal]].

Utover århundret skapte svekomanerne større utfordringer for finnomanene, og motsetningene ble riktig dype med utgivelsen av den svenske journalisten [[August Sohlman]]s bok ''Det unga Finland'' i 1855, hvor den ariske svenske høykulturen ble satt opp mot finnenes «asiatiske» herkomst. Johan Wilhelm Snellman så med uro på splittelsen mellom finsk- og svenskspråklige, og utviklet etter hvert et forsonende kompromiss: Han mente grunnskolen burde undervise på begge språk, for å tvinge hver enkelt lærer til å lære seg både finsk og svensk. Dette kompromissforslaget falt på steingrunn da Tsaren i [[1869]] innsatte en konservativ, anti-finsk skoledirektør i landet, men på sikt ble Snellmanns drøm om språklig balanse oppfylt mot slutten av [[1880-tallet]] da andelen finsk- og svenskspråklige skoler, studenter og riksdagsrepresentanter nådde om lag 50-50.<ref>Jutikkala, side 339-341.</ref>

I 1863 fikk fennomanene tilsynelatende et annet, språkpolitisk gjennombrudd da Aleksander II undertegnet en forordning som sa at innen tjue år skulle finsk være et likeberettiget språk i embetsverket og rettsvesenet. [[Aleksis Kivi]]s roman ''[[Syv brødre|Sju bröder]]'' (1870) ble dessuten et viktig grunnlag for de første finskspråklige [[teater|teatre]]. Men på grunn av politisk motstand fra finland-svensk hold ble språkforordningen bare gjennomført halvveis i [[1886]] – med valgfri språkform for offentlige myndigheter. Først i 1902 ble finsk språk mer entydig definert som statsspråk. Prosessen ble hemmet av språkmanifestet av 1900 som proklamerte at russisk skulle brukes i forvaltning og senat. I praksis ble likevel svensk og finsk brukt i senatet, mens bare protokollen ble oversatt til russisk. Språkmanifestet ble opphevet i 1906 etter at den første russifiseringsperioden tok slutt.