Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

== Dagligliv i renessansen ==
Renessansen var en tid der overtro og vitenskap overlappet hverandre. Livet for vanlige mennesker handlet i stor grad om fødsel, arbeid, ekteskap og alderdom. Samtidig var dette en periode med langt større sosial mobilitet enn tidligere, spesielt på grunn av økning i antall byer. Mange vitenskaper utviklet seg markant, mens andre, som medisin, hadde beskjeden utvikling. Perioden var også en tid der byene fikk økt betydning og vokste jevnt. Bylivet hadde sine klare regler for væremåte og påkledning.

=== Livet i byene ===
Den generelle utviklingen i byene gjennom renessansen var markant vekst, både i antall innbyggere og rikdom. Denne økningen var ikke unik for byene, men skjedde også i områdene utenfor. I Flandern og Nord-Italia hadde byene lenge vært relativt store, men i renessansen vokste også andre byer i Europa. Rhinområdet var en av områdene som særlig utviklet seg, og det gjorde også en rekke byer i Italia. Padua, Verona, Vicenza og særlig Napoli vokste kraftig. Napoli var Paris' største konkurrent til tittelen Europas største by på den tiden. Samtidig var det motsatt utvikling i Milano, Firenze, Bologna og Brescia, som hadde en sterk nedgang.<ref>Side 66-68, Greengrass</ref>

Samtidig var det ikke bare slik at det kun var få og store byer. Antall mindre byer (under 10&nbsp;000 innbyggere) økte kraftig på 1500-tallet. Det var over 700 i England, 2000 i Frankrike, 3000 i Det tysk-romerske rike og 800 i Polen. Flere byer, kombinert med at føydalisme ble avskaffet, medførte også at mange, spesielt i vest, flyttet fra landsbygden til større eller mindre byer. Enkelte, blant dem omtrent 250&nbsp;000 spanjoler, fant veien over til Den nye verden. Denne fraflyttingen gjorde at det stadig var behov for arbeidskraft i byene. I tillegg var byene i Europa farlige, både på grunn av vold og dårlige leveforhold, som forurenset vann, lite renhold og manglende mat.<ref>Side 70-72, Greengrass</ref>

=== Livssyklusen ===
[[Fil:First Folio, Shakespeare - 0212 (All the world's a stage).jpg|miniatyr|Shakespeare tok opp mannens syv roller, tekst fra skuespillet ''[[Som dere vil ha det]]''. Selv om tallet varierte, var dette med roller i livet etablert i renessansen.]]
I renessansen var verdens- og menneskeforståelsen markant forskjellig fra den som senere utviklet seg i [[opplysningstiden]]. Livet var ofte delt inn i forskjellige aldre, som skolegutt, romantiker, soldat og etablert mann. For kvinner var det ofte rollen som jomfru, kone, mor eller enke. Dette var ofte portrettert i glassmalerier og skulpturer, skuespill og dikt.<ref>Side 52, Wiesner-Hanks</ref> I stykket ''[[Som dere vil ha det]]'' skrevet i 1599, altså noe etter denne perioden, beskriver rollefiguren Jacques mannens syv roller: Barnet, skolegutten, elskeren, soldaten, dommeren, den gamle og så den senile som går i barndommen.<ref>Side 256, Marianne Røskeland, Jannike Ohrem Bakke, Liv Marit Aksnes, Gunnstein Akselberg, Sveinung Time: [https://issuu.com/gyldendalnorskforlag/docs/panoram_bla_pdf/256 Panorama VGS2 Norsk]{{Død lenke}}, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2014 (2. utgave)</ref>

==== Barndom ====
Barndommen var ikke spesielt fokusert på å være et barn. Vanligvis ble barn strengt oppdratt, og allerede fra fireårsalderen begynte forberedelsene til voksenlivet. Jenter ble lært å sy, lage mat, spinne og dyrehold. De ble også opplært for å hjelpe foreldrene sine. Gutter lærte seg et yrke, som oftest farens, og, dersom de var heldige, å lese og skrive. I den grad man hadde en forståelse av tenårings- eller pubertetsalderen, var denne nært knyttet til ansvar. Fra de var 14 år hadde mange europeiske gutter rett til å gifte seg, inngå kontrakt om å bli svennelærling eller å studere ved et universitet. Det var da den «voksne» alderen begynte. Det var ikke uvanlig for unge menn å bli med i gjenger (på fransk ''abbayes de jeunesse'' (omtrent «ungdomskloster») som trakasserte de som gruppen mente var moralsk tvilsomme, kvinner på generelt grunnlag og mennesker de ikke likte. For jenter var som oftest menstruasjonen en overgang til det voksne livet. På grunn av lite næringsrik mat, kom ofte menstruasjonen noe senere hos datidens kvinner, enn i nyere tid. Menstruasjon var også delvis forbundet med å være «uren», og i Øst-Europa kunne kvinner ikke gå inn i kirken dersom de menstruerte. <ref>Side 59-61, Wiesner-Hanks</ref>

Kjønnsmodenhet startet også den perioden som ble omtalt som romantiker eller «elsker». Dette var den seksuelle perioden, skjønt ord som «sex» ikke eksisterte på 1500-tallet. Det var vanlig å omtale kjønnsorganene som rene reproduksjonsorganer. I denne sammenhengen var det kvinnelige kjønnsorgan oppfattet som det mannlige, bare vrengt innover. Selv da klitoris ble «oppdaget» på 1500-tallet, var penis-sammenlikningen ofte brukt. Elskov var uansett vurdert ut fra en religiøs sammenheng, altså som en uting, spesielt i Øst-Europa, der det også var nedvurdert innenfor ekteskapet. En teori dukket opp om at Jesus ble født gjennom Jomfru Marias øre i stedet for den moralsk tvilsomme veien nedentil. I Vest-Europa var det mer tvetydig; siden Gud skapte mennesket, måtte også reproduksjon og sanselighet være en guddommelig gave. Samtidig var sølibat det som katolikker vurderte høyest. Protestanter satte derimot ekteskapelig kjødelighet høyere enn sølibat, og mente at par, og spesielt kvinner, trengte elskov for å leve et godt liv. Utenomekteskapelig seksuell aktivitet ble ofte hyllet i sanger dersom det var menn, men foraktet i samme sanger dersom det var kvinner som utfoldet seg.<ref>Side 62-64, Wiesner-Hanks</ref>

==== Ekteskap ====
[[Fil:Van Eyck - Arnolfini Portrait.jpg|miniatyr|Dette bildet, [[Arnolfinis bryllup]] av [[Jan van Eyck]] (1434) representerer flere stadier av livet. Maleriet er antatt å omhandle kontraktsinngåelsen under ekteskapet mellom paret. Hun er allerede gravid, og dermed er hun også snart mor til et barn som noe over fire år senere starter sin opplæring. Det er også antatt at dette er et minnebilde, og at kvinnen allerede var død da maleriet ble utført.]]
Ekteskap var en viktig avgjørelse som avgjorde resten av livet til en person, både sosialt, profesjonelt og på flere andre måter. Ekteskap var i noen tilfeller påkrevet for visse yrker blant menn, og for kvinner kunne det bety at hun fikk ansvar over både barn og tjenestefolk. Det var derfor vanlig at disse avgjørelsene ble tatt av foreldrene på vegne av bruden og brudgommen. Arrangert ekteskap var desto mer aktuelt jo høyere opp på rangstigen man kom. De fattigste, på den annen side, ble ofte advart mot ekteskap, noen steder nektet. Dette kunne variere etter omstendighetene, om for eksempel en kvinne hadde blitt voldtatt kunne hun forlangte ekteskap for å bevare æren. For de midt på samfunnsstigen, altså flesteparten, var ekteskapet i hovedsak arrangert av foreldrene. Som oftest var sosiale og økonomiske vilkår regnet som viktigere enn romantisk kjærlighet. Det sistnevnte kunne ofte oppfattes som ødeleggende, heller en hjelp til å skape en god ektemake. Den ideelle kvinnen skulle være kysk, lydig, sparsommelig, from og i hovedsak stille, mens den ideelle mannen var ansvarlig, fast og ærbar. <ref>Side 67-69, Wiesner-Hanks</ref>

Ettersom døden var nærværende, var arv et viktig anliggende. Kontrakter mellom blivende ektefeller var svært vanlig, spesielt om en av partene eller begge hadde tidligere ekteskap bak seg. En av grunnene til dette var at kvinner som giftet seg fikk sin del av arven som medgift. Det var som oftest mannen som kontrollerte, men ikke eide, sin kones medgift, men her varierte lovene i de forskjellige regionene. Ellers var ekteskapstradisjonene markant forskjellige rundt om i Europa. I nordvest var det vanlig å vente helt til midten av 20-årene med å gifte seg, for deretter raskt å bli en selvstendig familie. Aldersforskjellen mellom parene var også beskjeden, der mannen typisk bare var et par år eldre enn bruden. I Irland og resten av Europa var det mer vanlig å gifte seg som tenåringer og å bli i storfamilien, eller at mannen var godt oppe i 30-årene mens kvinnen var betydelig yngre.<ref>Side 70-72, Wiesner-Hanks</ref>

Det var vanlig å bli enke eller enkemann før en ble gammel, noe som ga størst endring for kvinners liv. For kvinnene forsvant den økonomiske sikkerheten ved bortfall av mannens inntekt. Samtidig kunne kvinner arve fra sine ektemenn og investere dem klokt dersom paret var i det minste moderat rike. Enker ble familieoverhodet, dermed kunne de bestemme barnas fremtidige ektefeller og ta andre avgjørelser. Det var også vanligere for menn enn for kvinner å gifte seg på nytt.<ref>Side 72-73, Wiesner-Hanks</ref>

==== Alderdom og død ====
Nøyaktig når et menneske gikk over fra voksen til gammel var uavklart. Tradisjonelt var [[overgangsalder]]en et utgangspunkt for kvinner, og mange kvinner fikk gjerne sine siste barn i 40-årsalderen. For menn var det ingen klar overgang. De fulgte mønsteret fra familiene nevnt over, altså at nordvest i Europa levde de eldre for seg selv så lenge de kunne, mens ellers var de del av et kollektiv med tre generasjoner med familie. Mens de som var i en storfamilie ble tatt vare på, var det i nordvest vanligere at enkemenn ble tatt vare på i familien enn enker. Enker kunne ofte alliere seg med andre enker eller andre bekjente og skape en felles løsning der alle bidro litt. Det var også fordommer overfor eldre. Enkelte fordommer gjaldt for begge kjønn, som at de gamle ble senile, men de fleste var rettet mot eldre kvinner, som at de kunne skade dyr, barn og brystfødende kvinner.<ref>Side 73-75, Wiesner-Hanks</ref>

Døden var langt mindre knyttet til alderdom i renessansen enn den var senere. Dette skyldtes at dødeligheten var høy i alle deler av livet, spesielt de første årene. Derfor var det viktig for folk å ha en god død, og kunsten å dø, eller ''ars moriendi'', ble et vanlig begrep. Man måtte veie opp for sine synder, unngå [[Djevelen]]s fristelser og være klar til å møte Gud. Mer praktisk burde man alltid ha et testamente og ha klar betalingen for sjelesørging og minnestunder. Dersom man visste, eller trodde, at den siste time var nær, tilkalte man som oftest en prest som gjennomførte ritualer som gjorde overgangen lettere. Liket ble vasket av familiens kvinner eller av profesjonelle og så påkledd likklede før de ble begravet innen en dag eller to. Begravelsen var ofte gjennomført som en prosesjon, og profesjonelle gråtekoner kunne gjøre prosesjonen spesielt imponerende for de som så på. Begravelsen og bønnen om at sjelene måtte hvile i fred sto knyttet til overtro; det het at mødre, hevnlystne mordere og de som hadde begått selvmord kunne gå igjen og skape problemer for de levende. Mange lærde prester var imot denne overtroen, og for katolikker ble troen om at de døde gikk til [[Skjærsilden]] for å bøte for sine synder, sterkere. Tanken var at man kunne hjelpe sine kjære ut fra Skjærsilden til himmelen ved å betale avlatsbrev. Denne praksisen fikk sterk motbør hos blant andre Martin Luther, og var avgjørende for tilblivelsen av protestantismen.<ref>Side 75-77, Wiesner-Hanks</ref>

=== Medisin ===
[[Fil:(Venesection on male patient) (4647713036).jpg|miniatyr|Blodlating var en vanlig måte å kurere sykdommer på, for å skape balanse i kroppens fire væsker.]]
Medisinen hadde i liten grad utviklet seg siden antikken og opp til renessansen. [[Aristoteles]], [[Hippokrates]] og særlig [[Galen]] var regnet blant de store medisinere. Galen levde i [[Romerriket]], som forbød disseksjon av mennesker. Derfor var hans observasjoner basert på disseksjon av dyr og antakelser. Galen skrev svært mange verker på gresk på midten av 100-tallet e.Kr.<ref>[https://www.panmacmillan.com/blogs/history/galen-vesalius-study-human-anatomy-dissection How Galen revolutionised the study of human anatomy] - Pan Macmillan, hentet 20. februar 2019</Ref>

I renessansen ble stadig flere av disse tekstene tilgjengelige for publikum. Galen vektla særlig ideene om [[humoralpatologi]], ideen om at kroppen måtte forstås ut ifra balansen mellom de fire kroppsvæsker blod, slim, gul galle og sort galle. Disse væskene hadde som hovedfunksjon, trodde man, å påvirke humøret. I mesteparten av denne perioden hadde man ikke en god forståelse av blodomløpet, så allmenn teori var at blodet ble skapt i leveren av mat, og fløt som flo og fjære rundt i kroppen, og ga næring. Blodet hadde to funksjoner og var av to typer, og de to blodtypene var markant forskjellige. Den ene typen beveget seg fra leveren til blodårene. Den andre var i hjertet, der den ble blandet med luft og skapte en livskraft som videre fraktet de andre tre væskene rundt i lungene og arteriene. Sykdom var manglende balanse mellom væskene. Ettersom forståelsen av hva gul og svart galle hadde som funksjon, og slim, altså spytt, var vanskelig å produsere, mente man at det enkleste var å justere blodet. Et svært populært medisinsk inngrep var blodlating. Samtidig ble diett, trening, søvn, seksuell aktivitet og kontakt med familie og venner med på å forstå menneskets fysiske tilstand. Blodet ble oppfattet til å være livgivende. Selv sæd mente man var blod som kroppen hadde omgjort, mens kvinners menstruasjonsblod ble oppfattet til å bli omskapt til næring for fosteret under graviditeten. Menn var «varmere» enn kvinner, men «virile» kvinner, det vil si kvinner med høyere kroppstemperatur enn vanlig, ble antatt å kunne produsere sæd. Først mot slutten av renessansen ble Galens forståelse av menneskekroppen kritisert av den nederlandske legen [[Andreas Vesalius]], som gjennomførte disseksjon på mennesker.<ref>Side 53-55, Wiesner-Hanks</ref>

For folk flest var den praktiske betydningen av læren om humoralpatologi, at stadig flere sykdommer ble behandlet med blodlating. Inngrepet ble som oftest gjennomført av slaktere eller barberere. Medisin besto som oftest av blandinger av urter, salter, mineraler og andre ingredienser, både som remedium mot sykdommer og som styrkedrikk. En form for proto-[[homøopati]] var også del av medisinen, for eksempel var tanken at urter som hadde prikker kunne kurere sykdommer som skapte prikker, som for eksempel meslinger.<ref name="medmat">Side 54-56, Wiesner-Hanks</ref>

=== Mat ===
Den generelle oppfatningen ville ha det til at hvitt brød, det vil si loff og andre brød av finmalt hvete, var godt for helsen, mens brød laget av sammalt mel ikke hadde samme effekt. Grønnsaker ble også spist, for det meste rotfrukter, med også noe salat i sør. I nord var grønnsaker nærmest ikke-eksisterende om vinteren og våren, utover det man hadde lyktes å preservere. C-vitamin var ikke lett tilgjengelig, og [[skjørbuk]] var vanlig. Mot slutten av perioden dukket surkål opp som et alternativ. [[Kålrot]], som er rik på vitamin C, ble ikke dyrket – i det minste ikke i nord – før på 1600-tallet.<ref name ="medmat" />

For mange av de fattigere, det vil si flesteparten, var det å lage mat – spesielt varm mat – en stor utfordring. Selv om arnesteder (kokested) eksisterte, tok skikkelige ovner stor plass, og fyring var dyrt. Det var ikke uvanlig at folk flest kjøpte ferdiglaget mat fra vertshus eller kjøpmenn. Kjøtt var luksus. De dyrene som ble slaktet, var dyr som en regnet med neppe ville overleve vinteren eller som det ikke var nok fôr til. Av de dyrene som ble spist, var det også et rangsystem. Fuglene fløy i himmelen, og var nærmere Gud. Adelige foretrakk fugl på tallerkenen, og det het at man ble smartere og mer følsomme av å spise dem. Griser rotet i jorda, og var mest mat for bønder. Kvinner skulle spise grønnsaker og supper, mens menn trengte mer kjøtt. For begge kjønn var både øl og vin vanlig, spesielt siden rent vann var vanskelig å finne.

Mattradisjoner var også forbundet med religionen. Jøder og muslimer spiste ikke svin; muslimer fastet på spesielle tidspunkter og jøder spiste ikke skalldyr. Katolikker og ortodokse spiste ikke kjøtt på visse dager. Konvertitter ble derfor nøye observert for å se om de hadde konvertert også i matveien, og ikke bare i teorien.<ref>Side 56-57, Wiesner-Hanks</ref>