Redigerer Norge (avsnitt)

=== Fra unionsoppløsning til nåtid ===
Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske [[Haakon VII|prins Carl]]. Etter en ny folkeavstemning kåret [[Stortinget]] ham til konge og han tok navnet [[Haakon VII]]. <!-- Den norske kongefamilien tilhører, i likhet med den danske, det nordtyske fyrstehuset [[Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg]] (en gren av huset [[Huset Oldenburg|Oldenburg]]). -->

Norge førte en vestvendt nøytralitet under [[første verdenskrig|1. verdenskrig]]. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da [[andre verdenskrig|2. verdenskrig]] brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av [[Angrepet på Norge i 1940|det tyske angrepet på Norge 9. april 1940]]. 

Til tross for [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|norsk motstand]] og [[Angrepet på Norge i 1940#Alliert engasjement på norsk side|støtte fra britiske og franske styrker]], ble store deler av landet raskt okkupert. Kong Haakon VII og regjeringen flyktet nordover og fortsatte motstanden, men etter harde kamper i [[Narvik]] området og tysk framrykking [[Kapitulasjon|kapitulerte]] de norske styrkene 10. juni 1940 og [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen]] ble underskrevet mellom de [[Tyskland|tyske]] og norske overkommandoene.

Etter kapitulasjonen etablerte tyskerne et [[Administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som i 1942 ble erstattet av [[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings kollaborasjonsregjering]]. Samtidig ledet [[Johan Nygaardsvolds regjering|den norske eksilregjeringen]] og Kong Haakon motstandskampen fra [[London]]. [[Vidkun Quisling|Quislings]] regime forsøkte å nazifisere Norge, men møtte omfattende motstand. [[Frigjøringsdagen (Norge)|Den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945]] markerte slutten på okkupasjonen, og [[Einar Gerhardsens første regjering|den norske regjeringen]] overtok igjen styringen. 

Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; [[NATO]] ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av [[FN]] i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]]. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk [[planøkonomi]], til konsensuspreget [[blandingsøkonomi]]. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i [[Den europeiske union]] (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|i 1972]] og [[rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|i 1994]]. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom [[EØS]]-avtalen som trådte i kraft i 1994.