Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Motorisering av fiskeflåten og økonomiske utfordringer === 
[[Fil:Nordland boat with motor.jpg|mini|Nordlandsbåt av typen åttring med motor og mesanseil. Et stykke ut i mellomkrigstiden var mange slike tradisjonelle båter som ble motorisert. {{byline|Hans Walsø Mathisen Kanstad}}]]

På begynnelsen av 1900-tallet kom det deltagere til lofotfisket fra Bergen i sør til Finnmark i nord. Fiskerne fra Nordland og Sør-Troms var i flertall.<ref name=Rin21>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 21.]]</ref> Mellom 1860 til 1910 var det sjeldent mer enn 100 fiskere fra Finnmark på lofotfiske, mens det fra Trøndelag kunne det være over 2000.<ref name=Fin229>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 229.]]</ref> I 1900 kom 70&nbsp;% av lofotfiskene fra Nordland, som i tall utgjorde 16&nbsp;000 mann. Dette tilsvarte 34&nbsp;% av fylkets mannlige befolkning over 15 år.<ref name=Rin22>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 22.]]</ref>

Fiskeriet var «et bredt anlagt folkefiskeri» i betydningen av at mange deltok, de eide selv båt og utstyr. Bare de såkalte ''leiekarene'' var lønnsmottagere, en gruppe som utgjorde 16&nbsp;% av deltagerne i 1900. Med lottsystemt var alle med på å dele fortjenesten, men også eventuell risiko. Inntektene som de fikk fra det ene året til det andre kunne derfor variere mye.<ref name=Rin21/>
Rundt 1890 kostet en fembøring rundt 250 kroner, mens en for 80–90 kroner kunne få en åttring. De moderne listerbåtene kostet adskillig mer, og en dekkseiler på 40 fot kostet 1300 kroner i 1895. Med overgang til denne typen båter måtte fiskerne øke sine inntekter, noe de ofte gjorde med å delta på flere fiskerier gjennom året. Selv for de fiskerne som drev i liten skala kom disse insentivene.<ref name=Rin22/>

Helland så denne utviklingen i sine statistiske data publisert i 1907. Han påviste at fiskeriene utviklet seg i retning av helårsdrift. Typisk var det at fiskerne dro til vårtorskefisket i Finnmark etter at lofotfisket var over. Så dro de hjem til [[slåttonn]] på sensommeren og i august begynte feitsildfisket som de også deltok på.<ref name=Rin22/>

På begynnelsen av 1900-tallet begynte en gradvis motorisering av fiskebåtene. Det ble protestert mot slike båter på Lofothavet, blant annet mente mange at motorduren ville skremme fisken.<ref name=Chr23/><ref>[[#Sel|Selnes: ''Fiske og fangst'' side 94.]]</ref> I denne saken uttalte ekspertisen, blant dem havforskeren [[Fridtjof Nansen]], at fisken neppe lar seg skremme så lett.<ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 35.]]</ref> Når det ikke kom tegn til at fisken endret adferd forsvant motforestillingene. En annen ting var at motorbåter ga mindre slit, rask forflytning mellom feltene og motorkraft til å drive vinsjer for å dra opp redskapene. Tidligere hadde fiskeren holdt til i de samme rorbuene år etter år, men med motorbåt kunne de enkelt forflytte seg.<ref name=Chr23/>

[[Fil:No. 41. Norge. Sjølapper, Nordland (27381015343).jpg|mini|Sjøsamer i Lyngen. En del samiske grupper ble tidlig fiskere og båtbyggere, men hang etter da motoriseringen av fartøyene startet i første halvdel av 1900-tallet. {{byline|[[Axel Lindahl]]}} ]]

Noen grupper var senere enn andre med å skaffe seg motoriserte båter. Husmenn og leilendinger som det fantes en del av på Helgeland hadde vansker med å få lån til motor, siden finansiering med pant i fast eiendom var umulig for denne eiendomsløse gruppen. En annen gruppe var samene i indre fjordstrøk som Sørfold og Tysfjord. Årsakene kan ha vært at deres religiøse tilknytning til [[Læstadianerne|læstadianismen]] ga motforestillinger mot materiell vekst. Søknadsskjemaer og dokumenter på norsk gjorde heller ikke saken lettere.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 36]]</ref>

Innføringen av motor skjedde gradvis, slik at for mange var det i begynnelsen bare snakk om å sette motor i de tradisjonelle båtene.<ref name=Chr24>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 24]]</ref> Motorbåtene førte til mindre slit, både ved at de ikke trengte å ro eller måtte dra inn garn og line med håndmakt når vinsjene kom. Noen ulykker som avkappede fingre på grunn av roterende deler eller eksplosjoner og brann forekom. Fisket ble generelt tryggere med motoriseringen.<ref>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 89.]]</ref> Motoriseringen førte til at flere fiskere skaffet seg større båter med dekk og lugarer. Dermed kunne de bo i lugaren under hele lofotsesongen istedenfor å leie rorbu.

[[Fil:Vårfiske på Vardø - L0049 770Fo30141609280043.jpg|mini|En fordel som motoriseringen av fiskebåtene ga var [[kraftblokk]]en, som ble drevet av motoren og ble brukt til å dra opp garn og liner. {{byline|Finn Norstrøm}}]]

Motoriseringen fikk en annen konsekvens, nemlig at det måtte investeres mer penger i båtene. Fiskerne måtte ta opp lån, og med renter og avdrag ble det nødvendig med jevne inntekter. På grunn av dette måtte fiskebåtene være i drift store deler av året. Det skjedde en spesialisering utover på 1900-tallet der fiskerbøndene enten måtte velge om de ville være helårsfisker eller bonde.<ref name=Chr24/> Tallene viser at i 1920 deltok 8&nbsp;000 fiskere fra Nordland på lofotfisket, noe som var en halvering fra 1900.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 37]]</ref> Videre viser kilder at i 1939 oppga 7497 nordlandsfiskere fiske som eneste inntekt.<ref name=Rin65>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 65.]]</ref>

Andre årsaker til lav deltagelse var liten fangst i begynnelsen av 1900-tallet, som igjen ga liten fortjeneste. Dessuten begynte det å tilby seg andre muligheter som arbeid i industrien, for eksempel [[Sulitjelma gruber]] for folk i Salten, eller det meget omfattende anleggsarbeidet med [[Ofotbanen]] i Ofoten. Industri og bergverk ble også etablert rundt om i Nord-Norge på denne tiden. Andre igjen utvandret til Amerika og en tredje gruppe ble gårdbrukere.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 38–39]]</ref><ref name=Fin72>[[#Fin|Finnstad mf.: ''En næring i omforming 1880-1970'' side 72.]]</ref>

Etter en stor oppgangstid frem til rundt 1920 fulgte krisetider utover i [[mellomkrigstiden]]. [[Paripolitikk]]en, det vil si [[Norges Bank]]s forsøk på å få kroneverdien tilbake til verdien fra før [[første verdenskrig]], ga [[deflasjon]] og høy realrente. Andre problemer var at [[Forbudstiden|alkoholforbud]] i Norge fra 1916 skapte problemer med de vinproduserende landene Portugal og Spania. Disse var viktige klippfiskimportører, og deres reaksjon på stopp i vineksporten til Norge ble tollkrig. En tid stoppet Portugal all import av norsk klippfisk. Etter den russiske revolusjon stoppet også fiskeeksporten ditt.<ref>[[#Chr|Christensen: ''Torskefiskets historie'' side 59]]</ref>

Investeringene i fiskeflåten stoppet opp. Det enkle fiske med håndholdt snøre, altså juksa, ble igjen vanlig. Dermed kom det nye toppår i 1920-årene med et stort antall fiskere på Lofothavet i små båter og med enkle redskaper. Med massearbeidsledighet, krisetider i internasjonal økonomi, dårlige tider for jordbruket ble lofotfisket en «nødarbeidsplass». På denne tiden var det også blitt vanskelig å utvandre til Amerika. Forholdene ble enda verre utover i 1930-årene med [[Den store depresjonen|økonomisk depresjon]]: 1933 var et kriseår der så mange som 32&nbsp;000 fiskere deltok på lofotfisket. Problemet var bare at mange hadde dårlig utstyr og manglende erfaring som fiskere. I tillegg var fiskeprisene dårlige. For mange ble det derfor å reise hjem uten å ha fått inntekter etter flere ukers slit. Mange var så fattige etter lofotfiske at de måtte sendes hjem på statens bekostning.<ref name=Chr24/><ref>[[#Hut|Rinde: ''Det moderne fylket'' side 62.]]</ref>