Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Arven etter pater Matteo Ricci====
[[Fil:旋转 DSCN1806.JPG|thumb|Del av Matteo Riccis gravmæle.]]
=====Keiserlig gravplass til pater Ricci=====

:''Se også [[Zhalan]]''

Pater Ricci hadde kjøpt seg et bosted i Beijing som ble kjent under navnet [[Nantang-kirken i Beijing|Nantang]]. Det var der han døde. Da han følte at timen nærmet seg, preste han sine brev og ordnet sine papirer, og skrev i sitt aller siste brev til ordensledelsen i Roma hvor viktig det var å sende prester som ikke bare er «gode, men også menn med talenter, siden vi har å gjøre med et folk som er både intelligent og lærd».<ref>Matteo Riccis verker - ''Opere storiche'', red. av Pietro Tacchi-Venturi S.J., Macerata:Giorgetti 1911-1913, bind II, s. 376</ref> 
[[Fil:Tomb_of_Matteo_Ricci.jpg|thumb|left|Porten til Matteo Riccis gravmæle i [[Zhalan]]gravfeltet sentralt i Beijing i dag; opprinnelig var det langt mer omfattende og anbragt i et langstrakt felt med flere haller.]]
På dødsleiet ble huset overfylt av folk som ville ta farvel, både katolske og andre, og Ricci bad om å bli båret til et større rom for å kunne ta imot flest mulig av dem.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 105-106</ref>

Ved hans død den [[11. mai]] [[1610]] gav keiseren deler av gravlunden [[Zhalan]] til jesuittene, og der ble han gravlagt. 
Gravfeltet lå ganske nær porten i vestmuren til [[Den forbudte by]]. Slik hadde Ricci klart å slå en første bresje inn til Kinas tillukkede indre sirkler.  Også i døden bragte han kristendommens sak fremover: Hoffembetsmenn, regjeringsministre og stormandariner kappedes om å hylle ham og de var så mange som ville være med på den offisielle hyllest som ble hogd inn på hans gravmæle at det måtte rasjoneres hvor mange navn som kunne meisles inn.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 106-107</ref> At han fikk et gravmæle skjenket av selve keiseren bled av umåtelig betydning for misjonens prestisje. Hans medbror pater [[João Rodrigues (misjonær)|João Rodrigues]], en veteran fra japanmisjonen, gikk så langt som å si at Ricci hadde «utrettet mer ved sin død enn ved sitt liv».<ref>Liam Matthew Brockey: ''Journey to the East: The Jesuit mission to China, 1579-1724'', Cambridge MA: The Belknap Press of Harvard University Press, s. 61</ref>

Jesuittordenens nye superior for Kinamisjonen, pater Longobardo, selv anbefalt av Ricci som sin etterfølger, hadde en lang stund misbilliget Riccis metoder på grunn av den langsomme fremdriften av dette indirekte apostolatet, men fulgte nå opp etter å ha sett at andre metoder bar liten frukt.<ref name="Dictionnaire d p. 706">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706</ref>

Arven etter Matteo Ricci var stor, ikke bare for misjonene i Kina og Kinas økende innsikt i vestlig vitenskap, men også ved at den avfødte en stor respekt for alt kinesisk i lærde kretser i Europa. Den tidlige [[sinologi]] i Vesten var en som var full av beundring for Kina, og dette var en holdning som skulle holde seg til ca. år [[1800]], da man i Vest begynte å se ned på kineserne. Den tidlige sinologi var i det alt vesentlige et kristent prosjekt, og den tok i en viss grad farge av det Ricci hadde skrevet:

:''Av alle de hedenske nasjoner som er kjent av vårt [[Europa]], kjenner jeg ingen som har begått færre feil på religionens område enn [[Kina]] i dets tidlige antikk.''<ref>Jacques Gernet og Janet Lloyd: ''China and the Christian Impact: A Conflict of Cultures'', Cambridge: Cambridge University Press, 1985, s. 25</ref>

=====Tidlige kinesiske konvertitter=====
[[Fil:Ricci_Guangqi_2.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]] (t.v.) med [[Xu Guangqi]] (t.h.)]]
Svært viktige for at katolisismen fikk rotfeste i lærde kretser ble de tre tidlige konvertitter som senere ble kjent under tilnavet ''kristendommens tre søyler i Kina''.<ref>Opprinnelig ble uttrykket benyttet i entall, av patrene Ricci og Trigault, om Xu Guangqi alene: «la magior colonna». Jfr. Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 405 note 1</ref> Det var [[mandarin (embetsmann)|mandarinene]] [[Li Zhizao]], [[Xu Guangqi]] og [[Yang Tingyun]]. De tre var alle hengivne det konfucianske tankegods, ennskjønt Li var kritisk til [[neokonfucianismen]]. De hadde alle nådd opp til «doktorgradsnivået» ''(jingshi)'', den høyeste klassen innen mandarinhierarkiet.<ref>Thierry Meynard, S.J.: ''Following the Footsteps of the Jesuits in Beijing'', Saint Louis, MO: The Institute of Jesuit Studies, 2006</ref> Før de ble døpt hadde deres interesse for [[buddhisme]]n vært forskjellig; Yang var antagelig den mest interesserte. Men etter hvert var alle tre sterke kritikere av buddhismen. Intellektuelt harmoniserte de alle tre kristendommen med konfucianismen.<ref>Daniel E. Mungello: ''Great Encounter of China and the West, 1500-1800'', Rowman & Littlefield Publishers, Inc.; 2nd edition (April 28, 2005), s. 14</ref>

Man kunne godt også inkludert en fjerde i ''søyle''gruppen, som var fullt på høyde med dem av betydning: [[Wang Zheng (mandarin)|Wang Zheng]]. To andre stormandariner er også nevneverdige: [[Xu Leshan]] og [[Zheng Yiwei]].

Nå er det ikke slik at de første misjonærer neglisjerte vanlig folk. Faktisk var den første som jesuittene døpte i Shaoqing en dødssyk mann av laveste rang,<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900 (Bind II)'', New York 2005, s. 109</ref> og pater Riccis aller første konvertitt i Beijing var fra folkets bredere lag - hans kinesiske navn er nå ukjent, men han ble døpt ''Benedikt'', og levde et forbilledlig kristenliv til sin død i 1624 i den høye alder av 84 år.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 101</ref>

'''Xu Guangqi''' (1562-1633) fra Shanghai var den fremste av ''«de tre søyler»''. Han var blant annet jordbruksforsker og matematiker, og ble katolikk i [[1604]]. Han ble kjent med Matteo Ricci, og forfattet bøker sammen med ham. I [[1607]] oversatte de sammen de første deler av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']] til kinesisk. Hans etterkommere forble overbeviste katolikker i mange generasjoner. '''Li Zhizao''' (1565-1630) fra Hangzhou ble døpt i [[1610]]; også han hjalp Ricci og de andre jesuittene med utforming av deres oversettelser av vitenskapelige verker til høyverdig språkform. Det var han som gjorde kjent funnet av [[den nestorianske stele]] i [[1625]], og han utgav en viktig kompilasjon av jesuittenes verker i [[1626]], ''Tianxue chuhan''.<ref>Nicolas Standaert (red): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, mange referanser</ref>  '''Yang Tingyun''' (1562-1627), døpt ca. 1611, var gjennom sin utdannelse rotfestet i [[neokonfucianisme]]n og var også før sin konversjon en aktiv buddhist; etter han ble kristen arbeidet han for å forklare kristendommen ved hjelp av konfucianistisk tankegods, og kritiserte buddhismen som utilstrekkelig. Han hjalp jesuittmisjonærene i deres forfatterskap og under 1616-17-forfølgelsene, utgav også selv verker, og var med på å organisere kirken på sitt hjemsted Hangzhou og andre steder. ''Wang Zheng'' (1571-1644), døpt ca. 1616, var i tillegg til å være en forfatter av religiøse og andre skrifter også en oppfinner, og han hjalp med å tilrettelegge for misjonen i sin hjemprovins [[Shaanxi]].

Det har vært diskutert blant sinologer om hvor stor påvirkning kristendommen hadde på det kinesiske samfunn i den overgangsperiode som kalles  Ming-Qing-årene. Det er klart at den innflytelsen er blitt overdrevet av mange. Andre har derimot ment at det kristne tankegods i virkeligheten var uforenlig med kinesisk tanke og dermed var det bare unntaksvis at den kunne gjøre seg gjeldende<ref>Jacques Gernet: ''Chine et christianisme, acion et réaction'', Paris 1982, s. 332-333</ref>, og andre mente at katolisismens sentralisering med sentrum utenlands og jesuittenes forsøk på å være både vitenskapsmenn og prester på én gang var en umulig rollekombinasjon som vanskeliggjorde gjennombruddet.<ref>Erik Zürcher: ''Bouddhisme, Christianisme et société chinoise'', Paris 1990, s. 11-37</ref> Men studerer man hvordan jesuittenes ledende konvertitter med styrke og relativ letthet klarte å skape en [[inkulturasjon|inkulturert]] kinesisk kristendom<ref>Nicolas Standaert, S.J.: ''«Inculturation and Chinese-Christian Contacts in he Late Ming and Early Qing»'', i ''Ching Feng'' 34 (4) (desember 1991), s. 1-16</ref>, som for eksempel i Hangzhou der de stod særlig sterkt i lang tid, ser man at en vellykket inkulturasjon faktisk var mulig.<ref>Daniel E. Mungello: ''The forgotten Christians of Hangzhou'', Honolulu: University of Hawaii Press 1994, s. 2</ref>

=====Ritestridens stridsspørsmål skissert=====
:''(Utdypende artikkel: [[Ritestriden i Kina]])''
[[Fil:Confucius 02.png|thumb|[[Konfucius]]]]
Valignanos og Riccis standpunkter til «de kinesiske riter» skulle danne skole for misjonen i over hundre år, men den var gjentatte ganger utsatt for kritikk, noen ganger åpenbart fra dårlig informert hold, andre ganger fra mer kompetente kritikere.

På en måte kan det sies at ritestriden ikke var en strid ''i Kina''. De som stred om de kinesiske riter, var europeere, og de fleste av de viktigste aktørene befant seg også i Europa. Mange av de hensyn som stod på spill var ikke kinesiske anliggender,<ref>Kristoffer Schipper: ''«Some Naive Questions About the Rites Controversy»'', i Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries): Proceedings of the Conference held in Rome, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I., 1996, s. 293</ref> selv om utfallet av striden i høy grad fikk konsekvenser i Kina fordi det dreide seg om kristendommens kulturelle tilpasning og fremtid der.

Ritespørsmålet hadde to elementer, både det som i egentlig forstand hadde med riter å gjøre, og med det som bedre kan beskrives som ''terminologispørsmålet''. Av ritene dreide det seg primært om Konfuciuskulten og om forfedrekulten.

''Konfuciuskulten'' bestod av seremonier i templer eller haller til ære for [[Konfucius]]. Konfucius var etablert som nasjonens vismann, og for misjonærene dreide saken seg både om seremoniene og om spørsmålet om det var riktig for dem å benytte seg av konfuciansk etikk i sin undervisning i kristen tro og moral. ''Forfedrekulten'' var inngrodd i alle samfunnslag, og gav seg ytre uttrykk blant annet i «[[kowtow]]»-bøyninger, [[røkelse]]sbrenning og matservering foran de avdødes lik, graver eller minnetavler. 
[[Fil:Kindespietät.jpg|left|thumb|Illustrasjon fra ''24 eksempler på [[barnlig pietet]]'', 1846]]
Det misjonærene måtte ta stilling til, var om disse riter for den jevne kineser var så innbundet i hedenske instinkter at deltagelse i seremoniene var å betrakte som en åndetilbedelse som [[Bibelen]] fordømmer, eller om de var å betrakte som aspekter av en eldgammel høykultur og nasjonalfølelse som hørte med til forståelsen av det å være ekte kineser, slik at seremoniene kun var uttrykk for akseptabel [[barnlig pietet]] (selv om kanskje den ene og annen knyttet overtroiske forestillinger til dem).

Blant ''terminologispørsmålene'' var det sentrale punkt om oversettelsen av ordet Gud (eller rettere sagt [[latin]]ens Deus). Allerede [[Michele Ruggieri]] hadde etter råd fra kinesere tatt i bruk ordet ''Tiānzhǔ'' (天主 «Himmelens herre»). Matteo Ricci overtok dette, og brukte synonymt også  Tiāndì (天帝 «Himmelens hersker») og Shàngdì (上帝 «Den høyeste hersker»). Tiān (天, «himmel») og Shàngdì var gamle ærverdige konfucianske termer som kineserne oppfattet som velkjente og trygge. Tiānzhǔ, som var gangbart blant folk med buddhistisk bakgrunn, og var dannet for å erstatte translittererte lyder tidligere benyttet i kinesisk (som ''tu-si'' for det latinske «Deus» og, enda tidligere, ''a-luo-he'' for det [[assyrisk]]e og [[nestoranismen|nestorianske]] «Allah», igjen beslektet med ''[[Elohim]]'' fra [[1. Mosebok]]) men som ikke var egentlige kinesiske ord. Ricci gikk inn for alle de tre ordene, altså tiān, shàngdì og tiānzhǔ, som alle var bygget på tidligere språkbruk. På lignende vis hadde jesuittene hentet alle de ord som var knyttet til den kristne kult fra klassisk og konfuciansk kinesisk vokabular (tempel, offer, osv). Men det skulle oppstå usikkerhet om ordet tiān. Ordet refererer både til den materielle himmel, men også til den øverste guddom for Hàn-kinesere og ble nært assosiert med keiseren og keiserverdigheten.

Ved jesuittenes møte om språkspørsmålene i [[Jiading]] i [[1627]] ([[Jiadingkonferansen]]) ble man enig om å oversette «Gud» med ''Tiānzhǔ'', og legge bort ordet ''Shàngdì'', unntatt der ordet forekom i pater Matteo Riccis verker, som var i bruk i misjonsøyemed.<ref>Michael Loewe: ''«Imperial China's Reactions to the Catholic Missions»'', i ''Numen'', Vol. 35, fasc. 2 (desember 1988), s. 188</ref>

Det annet punkt av tildels språklig natur dreide seg om [[kalligrafi|kalligraferte]] skrifttavler med inskripsjonen «dyrk himmelen», jìng tiān (敬天). Slike tavler (også kalt keisertavler fordi de annetsteds ble knyttet til keiserkult og ofringer til keiseren) ble kopiert og anbragt i de kinesiske katolske kirker. Men disse tavlene kunne også gi en direkte assosiasjon til den kinesiske keiserdyrkelse som kristne oppfattet som  avgudsdyrkelse. Eller var det bare et symbol for en bønn om at keiserens beskyttelse? Både i de egentlige ritespørsmålene og i terminologispørsmålene var Ricci klart på den mest åpne side, mens motstanderne som etter hvert meldte seg var mer engstelige og restriktive.

=====Jesuittenes virke innen vitenskap og teknologi=====
Hele tiden under jesuittenes virke i Kina spilte vitenskap en viktig rolle. Det ble brukt som et evangeliseringsredskap: Matteo Ricci hadde funnet ut at det var en god måte å vekke de kinesiske høylærdes interesse og respekt på. Med få unntak var jesuittene alene om å følge denne strategien.

De sendte mange av sine beste hoder den temmelig farefylte sjøveien til Kina, en lang reise der tapene kunne være store til sykdommer, uhell i uvær, og forlis.<ref>Felix A. Plattner: ''Jesuiten zur See'', Zürich, 1946</ref>

Astronomi og kalenderarbeid ble fra tidlig av sentrale satsingsområder, fulgt av matematikk. Men jesuittenes innflytelse var også merkbar innen geografi, særlig kartografi. Ikke bare kineserne, men også europeerne, fattet interesse. Ikke minst pater Martino Martinis kart over Kina, ''Novus Atlas Sinensis'' (1655), fikk stor innflytelse også i Europa. P. Martini hadde bygd både på mongolske og kinesiske kilder,<ref>Henri Bernard[-Maître], S.J.: «Les sources mongoles et chinoises de l'atlas Martini (1655)», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 127-144, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 224-240]</ref> og utgav verket på flere språk.<ref>H. Verhaeren, C.M..: «A German Edition of Fr. Martino Martini's ''Novus Atlas Sinensis''», i ''Monumenta Serica'' 12 (1947), s. 260-265, konsultert etter nyopptrykk i Malek/Zingerle (utg.): ''Martino Martini S.J. (1614-1661) und die Chinamission im 17. Jahrhundert'', Nettetal: Steyl, 1996, s. 241-252</ref> Det var i mange år det nøyaktigste og mest fullstendige atlas over Kina.

Innen [[botanikk]]en spilte jesuittene også en rolle, om enn en noe mindre. De introduserte også en rekke nye teknologiske innovasjoner, som for eksempel [[artilleri]] og klokkemakerkunst. Generelt han det sies at jesuittene også gav Kina svært viktige impulser ved å gjøre den vestlige [[humanisme|humanistiske]] kultur kjent i landet og ved å bruke humanismens metoder (som ''ad fontes!'' - studiet av kinesiske kildeskrifter) i sin dialog med de kinesiske lærde.<ref>Federico Masini (red.): ''Western Humanistic Culture Presented to China by Jesuit Missionaries (XVII-XVIII Centuries) - Proceedings of the Conference held in roma, October 25-27, 1993'', Roma: Institutum Historicum S.I. 1996</ref>

At jesuittene var i stand til å spille på disse strenger, skyldes at de fra begynnelsen av i Europa hadde inkludert naturvitenskapelig utdannelse i sitt omfattende og dyptpløyende opplæringssystem av sine prester. I tillegg til en grundig filosofisk-teologisk og generelt humanistisk dannelse gikk de inn i naturvitenskapene i en slik grad at jesuitter på en rekke områer ble de ledende europeiske vitenskapsmenn. [[Christoffer Clavius]] gav matematikken en viktig plass i jesuittenes utdannelsessystem, og en rekke av Kinamisjonens jesuitter hadde sittet under hans lærestol.<ref>Nicolas Standaert (red.): ''Handbook of Christianity in China - Volume One: 635-1800'', Brill, Leiden 2001, s. 689-692.</ref>        
[[Fil:Schall.jpg|thumb|right|[[Johann Adam Schall von Bell]]]]
Pater Ricci hadde før sin død oppfordret sin franske medbror [[Nicolas Trigault]] til å tråle Europa for nødvendig vitenskapelig utstyr for å kunne assistere ved det kinesiske hoff særlig på teknikkens og astronomiens område. Trigault anskaffet også en boksamling etter modell av Ambrosiana-biblioteket i [[Milano]], og fikk det bragt til Kina. Etter hvert ble meget oversatt eller gjengitt tilpasset til kinesisk. Det store katolske kinesiske bibliotek som vokste fram var til halvparten viet de religiøse vitenskaper, og til halvparten de profane vitenskaper - i alt dreide det seg om rundt tusen titler.<ref name="Dictionnaire d p. 706"/><ref>''Catalogue de la bibliotèque du Pét'ang'', utarbeidet av lasaristene i Beijing 1944-1949, omfattet 4&nbsp;101 verker som hadde overlevd århundrene.</ref>

Under sitt europabesøk var Trigault også i Roma og bad om tillatelse til å utdanne et kinesisk presteskap og benytte en kinesisk liturgi. Den [[26. mars]] [[1615]] gav [[Kongregasjonen for ritene]], under ledelse av [[kardinal]] [[Robert Bellarmin]] [[S.J.]], sin tilslutning til ønsket. Samme år gav [[pave Pius V]] med sitt dekret ''Romanae Sedis Antistis'' tillatelse til at [[Bibelen]] skulle bli oversatt til kinesisk, og for at både utenlandske og kinesiske prester kunne benytte kinesisk for [[Messe]]n, [[Breviar]]et og forvaltningen av [[sakrament]]ene.<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/t/trigault_n.shtml] Oppslagsordet Nicolas Trigault i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref>

Noen egentlig bibeloversettelse ble imidlertid ikke gjennomført. Men i 1635 skrev imidlertid jesuittmisjonæren [[Giulio Aleni]] en bok med tittelen ''Tianzhu Jiangsheng Yanxing Jilüe'' («Den sanne historie om den inkarnerte Himmelens Herres ord og gjerninger»), som i form av en Jesusbiografi gjengav innholdet av de fire evangelier. I de følgende to århundrer ble det kontinuerlig utgitt en rekke «direkte forklaringer» og «korte forklaringer» som predsenterte bibelsk stoff i de forskjellige sammenhenger, det være seg liturgisk, åndelig eller sjelesørgerisk.<ref>Sr. Maria Ko, F.M.A.: ''«The Bible in China»'', i ''Tripod'', Spring 2007 Vol. 27 - No. 144, se [http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html nettutgave] {{Wayback|url=http://www.hsstudyc.org.hk/en/tripod_en/en_tripod_144_02.html |date=20070927014831 }} Nettsted besøkt 11. juni 2007</ref>

Med seg tilbake til Kina hadde Trigault sin [[sveits]]iske medbror [[Johann Schreck|Johannes Terrentius]]. Han var tidligere lege og var nå astronom og venn av både [[Johannes Kepler]] og [[Galileo Galilei]], og klarte å legge grunnlagene for en astronomisk encyklopedi før han døde i [[1630]]. Hans viktigste etterfølger som hoffastronom i Beijing ble [[köln]]eren [[Adam Schall]], som kom til hovedstaden samtidig med sin medbror astronomen [[Giacomo Rho]] - begge riktignok fordi keiseren mente at de kunne fungere som militærrådgivere. De ble imidlertid raskt opptatt med keiserens planlagte kalenderreform og med forutsigelsen av [[solformørkelse|sol]]- og [[måneformørkelse]]r. Disse hoffjesuittene nøt høy prestisje ikke bare ved [[Ming-dynastiet|ming]]hoffet men også generelt blant høylærde mandariner. De utgav både filosofiske, religiøse og naturvitenskapelige verker og nøt høy prestisje, trass i opposisjon fra en del buddhistiske [[bonse]]r og funksjonærer.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707">Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 706-707</ref>

=====Den neokonfuciansk-kristne ortodoksi=====
Jesuittenes kateketiske arbeid skapte en særegen ny ortodoksi som noen forskere har kalt «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi».

'''''Tiānzhǔ Shiyi'' [[1603]]''': En tidlig og viktig spore for «den neokonfuciansk-kristne ortodoksi» var Matteo Riccis teologiske arbeider, og da fremfor alt katekismen ''Tiānzhǔ Shiyi''. At dette fant gehør, ble gjenspeilet av de ledende mandarinene som konverterte til kristendommen. 
[[Fil:Wanguo Quantu.jpg|thumb|Pater [[Giulio Aleni]]s forbedrede utgave av p. Riccis verdenskart]]
'''''Wanwu Zhenyuan'' [[1628]]''': Mange andre misjonærer fulgte i hans fotspor, men den viktigste av dem var pater [[Giulio Aleni]], som utgav katekismen ''Wanwu Zhenyuan'' («Alle tings sanne opprinnelse») fra [[1628]]. Denne fremstillingen av naturlig teologi ble et hjørnesteinsverk for kinamisjonen, slik at kineserne ut fra sine kulturelle forutsetninger kunne undervises i hvordan mennesket ved bruk av sine naturlige evner og opplyst av sin naturlige fornuft kunne nå frem til kunnskap om Gud. I åpningskapittelet «Alle ting har sitt opphav» tok Aleni for seg den påstand en del kinesiske lærde kom med om at [[de kinesiske klassikere]] tiet om himmelens og jordens opphav. Dette var ikke korrekt, fremholdt Aleni siden klassikerne berettet om at alle ting hadde sitt opphav på [[Fuxi]]s, [[Shennong]]s og [[Huangdi]]s tid, [[Sanhuangwudi|den legendariske kinesiske urtid]]. De gamle kjente til perioden før deres egen era, og innså at himmelens og jordens opphav ikke kunne ha vært så lenge før det. Uten å krenke de kinesiske bilder av himmelen som fader og jorden som moder, eller deres begges mildhet ''(en)'', fremholdt Aleni at hverken jord eller himmel - verken alene eller i spontant samvirke - hadde frembragt mennesket eller tingene. Denne argumentasjonen går over i en drøftelse av skaperen av himmel, jord og alle ting, som ikke bare skaper men også opprettholder alt i deres eksistens. Dette er Himmelens herre ''(Tiānzhǔ)'', himmelens og jordens skaper, all skapnings opphav, og som selv ikke har noe opphav.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 18-19</ref>

'''''Zhujiao yuanqi'' [[1643]]''': Adam Schall bygget på Aleni men var klarere i sin fremstilling av det universelle ved læren om «Himmelens Herre». Vel var det blitt vanlig i Kina å kalle den for «Læren fra Vest», men sannheten om Himmelens Herre var større enn at den kunne karakteriseres med kompassretninger. Adam Schalls viktigste verk i så måte var hans firebinds fremstilling ''Zhujiao yuanqi'' (Kristendommens opprinnelse og fremgang, 1643) og den kortversjonen (''zonglun'') av dette verket som han i [[1642]] hadde utarbeidet for en siste Ming-keiseren, [[Chongzhen-keiseren|Chongzhen]]. Kosmologien og argumentasjonen for Guds eksistens ut fra den naturlige åpenbaring var mer utviklet, og han fremhevet hvordan den gode hersker, både den himmelske hersker og de forskjellige jordiske hersker, bygde sitt herredømme på «Den Store Fred». For å vise veien til Den Store Fred, analyserte han de tre tradisjonelle lærer konfucianismen, taoismen og buddhismen. De to sist nevnte brukte han lite plass til, fordi de aller fleste av disse lærers tilhengere ''«aldri når frem til denne vei»''. Han fant mer å bygge på innen konfucianismen, men sa at den ikke kunne anses for å representere den universelle lov. Men den ferske innsikt om den nyoppdagede [[den nestorianske stele|nestorianske stele]] gav ham, gjorde han rede for hvordan lærde fra Syria hadde bragt innsikten om ''jingjiao beiwen'' til Kina i Zhen'guan-perioden av Tang-dynastiet. Denne lære var gått tapt, men det var denne som Matteo Ricci hadde bragt tilbake til Midtens Rike nesten tusen år etter. Schall medgav også at kinesiske kritikere hadde rett i at læren om ikke å være hevnlysten mot sine fiender og om å elske sin neste, var krevende. Men man ville gå i mot ''«Himmelens herres rette instruksjoner»'' hvis man justerte på dette for å gjøre læren lettere å følge.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future'', Armonk, New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 19-20</ref>

=====Langsom vekst i Ming-dynastiets nedgangstider=====
{| class="wikitable" style="text-align:center; float:right; clear:right;"
|+ ''Tabell over katolikker i Kina 1585-1800''
! År !! Katolikker   
|-
| 1585 || 20  
|-
| 1597 || 100  
|-
| 1600 || 2 000  
|-
| 1610 || 2 500  
|-
| 1615 || 5 000  
|-
| 1627 || 13 000  
|-
| 1636 || 38 000  
|-
| 1670 || 274 000  
|-
| 1700 || 300 000  
|-
| 1800 || 200 000  
|}
Det kinesiske rikes tilsynelatende velvære maskerte dype problemer, og det hjalp ikke keiseren levde sitt eget liv i sitt enorme palass med sine [[konkubine]]r og [[evnukk]]er. Dyktige patrioter mistet motivasjonen. Politisk selvtekt og korrupsjon tok overhånd, hungersnøder og opprør brøt ut. I mens rykket de halv-nomadiske [[mandsjuene]] langsomt men sikkert nærmere hovedstaden. Lærde kristne så med fortvilelse på Ming-dynastiets gradvise sammenbrudd.<ref name="Dictionnaire d p. 706-707"/>   
Midt i det hele arbeidet et tyvetall misjonærer spredt rundt i landet og tok seg tålmodig av de små kristne grupper i landets indre, rundt [[Chang Jiang]]s nedre løp, i Shanghai, i Hangzhou og så videre, i alt bare noen få tusen. Overalt var det Matteo Riccis eksempel de fulgte, men etter hvert slik den ble videreutviklet av pater Giulio Aleni i [[Fujian]]provinsen.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei:Taipei Ricci Institute 1997, s. 151-159</ref> Sammenlignet med de tall spanjolene kunne vise til fra Latin-Amerika eller Filippinene var det ikke meget. Men Kina var en høykultur; det stiller andre krav til misjonen. Og jesuittenes metode bar rike frukter i andre høykulturland. Pater [[Alexandre de Rhodes]] vant mange tusener til kristendommen i [[Annam]] og [[Tonkin]],<ref>[http://www.bautz.de/bbkl/r/rhodes_d_a.shtml] Oppslagsordet Alexandre de Rhodes i ''Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon'', Bautz Verlag, artikkel av Claudia von Collani. Nettsted besøkt 15. mars 2007.</ref>  og rett før utbruddet av forfølgelsene i Japan var antallet katolikker der vokst til rundt 300&nbsp;000.<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II), New York 2005, s. 89</ref>