Redigerer Angrepet på Norge i 1940 (avsnitt)

== Konsekvensene av Weserübung ==
Britisk og fransk deltakelse i kampe mot tyske styrker innebar slutten på [[The Phoney War]]. Hendelsene i Norge førte til at man i Storbritannia for første gang anså en tysk invasjon av øyen som mulig og kanskje nært forestående.  I Storbritannia medførte nederlaget i Norge at regjeringen Chamberlain gikk av. Statsminister [[Neville Chamberlain]]s regjering avgikk, og [[Churchill]] ble statsminister 10. mai 1940 etter den såkalte [[Norway Debate]] i [[Underhuset (Storbritannia)|Underhuset]]. Før invasjonen hadde Churchill selv sett bort fra varsler om de tyske planene og under kampene i Norge undervurderte han [[Luftwaffe]]s kapasitet.<ref name="EuropaIKrig97">''Europa i krig'', side 97</ref><ref>Johanne Elster Hanson: Skjebnetimen. ''Prosa'', nr 6, 2020.</ref> 

Den tyske seieren i Norge og Danmark medførte at Tyskland kontrollerte jernmalmen fra Sverige. Utskipingen fra Narvik ble gjenopptatt i januar 1941, og i løpet av 1941 ble {{formatnum:600000}} tonn skipet ut - bare en femdel av volumet før krigen. Dersom de allierte hadde gjennomført planen om å besette malmfeltene i Sverige, ville de allierte kontrollert kilden. Nå kunne også malmen sendes gjennom Sverige og over Østersjøen til Tyskland. Betydningen av Narvik minket også etter den tyske erobringen av malmfeltene i Frankrike og Luxembourg, med en årlig kapasitet på omkring 14 millioner tonn. Tamelander og Zetterling tror derfor at Weserübung kanskje ikke ville blitt iverksatt om de tyske planleggerne hadde sett for seg at de franske malmfeltene skulle bli erobret så raskt.<ref name="Tamelander" />
[[File:Kristiansund_i_ruiner_-_U2_050.jpg|thumb|Kristiansund i ruiner med noen provisoriske byginger sommeren 1940.{{byline|Hallvard Løken}}]]
Den tyske marinen kunne bruke norskekysten som utgangspunkt for ubåtangrep mot skipstrafikk til Storbritannia. Tamelander og Zetterling er i tvil om Norges betydning for den tyske marinen, særlig etter erobringen av Frankrike med gode baser ved Atlanterhavet. For Tyskland var dessuten hæren og luftvåpenet viktigere og høyere prioritert, mens Storbritannias militære i større grad baserte på marinen.<ref name="Tamelander" /> 

Krigen i Norge hadde også kostet tyske ressurser. I underkant av 5&nbsp;000 tyskere hadde omkommet under felttoget i Norge. Av stor betydning var tapene til den tyske marine: tre [[krysser]]e, elleve [[jager]]e, ti [[torpedobåt]]er, seks [[ubåt]]er, ett artilleriskoleskip og ti mindre fartøyer, i tillegg var fem kryssere hardt skadd. Tapene i marinen var medvirkende til at tyskerne ikke kunne iverksette en [[Operasjon Sjøløve|invasjon av Storbritannia høsten 1940]].<ref name="SlagetOmNorge260-261">''Slaget om Norge 1940'', side 260-261</ref><ref name="StormOfWar44">''Storm of War'', side 44</ref> Tamelander og Zetterling mener at det tyske angrepet på Norge var et stort sjansespill, og at den lykktes mest fordi den var så dristig. Det tyske angrepet innebar at de britiske dominansen på havet måtte brytes eller omgås. Den tyske flåten ble ved invasjonen av Norge påført vesentlige skader.<ref name="Tamelander" />

Tyskerne klarte ikke å ta Norges konge til fange, slik de hadde planlagt. Landets regjering, sammen med kongen og kronprinsen, berget seg til Storbritannia, der de på forskjellige måter kunne fortsette kampen for Norges frigjøring. Norges Banks gullbeholdning ble også sikret og transportert til USA. Det lyktes heller ikke tyskerne å sikre seg [[Nortraship|Norges store handelsflåte]], som skulle bli den viktigste norske innsatsfaktor på alliert side under resten av 2. verdenskrig.

En konsekvens av den tyske okkupasjonen av Norge og tyskernes tro på en mulig alliert invasjon nettopp her, var at store tyske styrker ble bundet opp, styrker som kunne blitt en vesentlig faktor på andre frontavsnitt. Tamelander og Zetterling er i tvil om hvor avgjørende dette var og viser til at den tyske hæren sommeren 1944 hadde 169.000 soldater i Norge mot over 4 millioner på andre frontavsnitt. Dessuten, skriver Tamelander og Zetterling, ble de beste tyske styrkene satt inn på østfronten, mens soldatene i Norge enten var under opplæring eller for gamle for fronten.<ref name="Tamelander" />

Den norske regjeringen inngikk 26. juli 1940 en avtale med Storbritannia om militært samarbeid og ble da formelt involvert på alliert side i krigen. Året etter inngikk Norge og Storbritannia en mer omfattende militæravtale som gjaldt resten av krigen.<ref>{{Kilde bok|url=https://www.jstor.org/stable/j.ctv2tsx8wz|tittel=Nordic War Stories: World War II as History, Fiction, Media, and Memory|dato=2021|utgiver=Berghahn Books|isbn=978-1-78920-961-7|utgave=1|bind=7|doi=10.2307/j.ctv2tsx8wz.9}}</ref>