Redigerer Trygve Gulbranssen (avsnitt)

== Film ==
Så fort bøkene var vel utgitt kom det forespørsler om filmrettigheter. Fra Sverige viste [[Ivar Johansson (regissør)|Ivar Johansson]] interesse i 1936 og [[Anders Sandrew]] tok kontakt gjennom Aschehoug. [[Hollywood]] var interessert i 1936-1937, men heller ikke dette valgte Gulbranssen å slå til på.<ref name="Hoel184" /> Gulbranssen avventet dels fordi de som henvendte seg til Gulbranssen ikke ville betale [[royalty|royalties]], men heller gjøre opp for rettighetene én gang, og dels fordi han ønsket å spare filminntektene til senere, som en slags pensjon for seg og sin familie.<ref name="Hoel184" />  

I 1954 skrev Gulbranssen kontrakt med det østerrikske filmselskapet Wiener Filmgesellschaft og filmingen skulle settes i gang våren 1955. Disse opptakene ble det ikke noe av, og filmingen ble utsatt til sommeren 1956, men det viste seg etter hvert at det aldri kom til å bli noen film fra dette selskapet. Kommunikasjonen mellom Wiener Filmgesellschaft og Gulbranssen var mangelfull og Gulbranssen følte han ble oversett og at han hadde skaffet seg dårlige partnere. Dette kommer frem i et brev Gulbranssen skrev til Aschehoug-sjef Arthur Holmesland i 1958: «En gang får det bli slutt på denne pina, som har kostet meg en masse tid og strev.»<ref name="Hoel185" /> I et intervju i 1955 uttalte han blant annet også at «det haster med alt.»<ref name="Hoel185" /> Bakgrunnen for dette hastverket var sannsynligvis den dårlige økonomiske situasjonen i filmselskapet.<ref name="Hoel185" />

=== Und Ewig singen die Wälder ===
[[Fil:Und ewig singen die Wälder (filmposter).jpg|mini|''Und ewig singen die Wälder'', den første filmatiseringen av Gulbranssens bøker. <br />Filmplakaten ble laget av [[Helmuth Ellgaard]].]]
Da det ble klart at Wiener Filmgesellschaft ikke var i stand i å gjennomføre filmskapingen, falt denne oppgaven over på de østerrikske filmselskapene Saschafilm Wien og Wiener Mundus-Film, og det tyske selskapet Deutsche Film Hansa Co. i Hamburg. Filmingen kom i gang sommeren [[filmåret 1959|1959]] blant annet i [[Åndalsnes]], [[Trollstigen]] og [[Romsdal]]. [[Rauma (elv)|Raumaelven]], [[Olden]] i [[Nordfjord]], [[Lillehammer]], [[Bjølstad gård]] i [[ Heidal i Sel]] i [[Gudbrandsdalen]]{{Trenger referanse}} og [[Folkemuseet]] på [[Bygdøy]] var noen av opptaksstedene.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 186</ref> Annet enn svenske [[Maj-Britt Nilsson]] var alle hovedrolleinnhaverne tyske. 

Filmen ''[[Und ewig singen die Wälder]]'' kom ut høsten og våren 1959-1960. Kritikere og kinogjengere var kritiske til filmversjonen av Gulbranssens første verk. Naturbildene var god turistreklame, men tolkningen av hovedpersonene ble sett på som misvisende og som et brudd med bøkene. «En alminnelig kinogjenger» skriver i ''[[Lillesands-Posten|Lillesandposten]]'' 18. oktober 1960: «Etter Gulbranssens fremstilling av gamle Dag, fikk en inntrykk av en verdig, sindig og tenksom mann med gammel god bondekultur, men ble fremført som en brautende, brølende tyskertype.».<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 186&ndash;187</ref> Gulbranssen skrev selv: «Jeg er grenseløst skuffet over filmen, Wienerne og meg selv. Mer tap enn vinning».<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 187</ref> Til tross for dette, ble filmen en stor publikumssuksess, og hadde i slutten av september 1960 blitt sett av mer enn 7 millioner tyske kinogjengere.<ref>[[#refSpiegel|''Der Spiegel, 1960'']], s. 96</ref> Den mottok også «Kassenschimmel»-utmerkelsen i 1961 for å ha spilt inn mest penger i Tyskland i 1959/1960-sesongen,<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 252</ref> og en [[Bambi-prisen|Bambi-pris]] for å ha vært den kommersielt sett mest vellykkede filmen i 1960.<ref>[[#refZDF|''ZDF, sendeskjema'']]</ref>

=== Das Erbe von Björndal ===
[[Fil:Das Erbe von Björndal 1960.jpg|mini|''Das Erbe von Björndal'', den andre filmatiseringen av Gulbranssens bøker. Filmplakaten ble laget av [[Helmuth Ellgaard]].]]Etter den første filmen fryktet Gulbranssen hva filmskaperne videre hadde i tankene. Og alt i [[filmåret 1960|1960]] var en ny film klar, under tittelen ''[[Das Erbe von Björndal]]'', som var navnet Gulbranssens to siste bøker fikk, da de ble utgitt i ett bind i Tyskland. På norsk ble tittelen hetende ''Arvingen til Bjørndal''. Denne gangen var opptakene i [[Gausdal]], på [[Voss]], i [[Lærdal]] og på [[Jotunheimen]].<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 188</ref> Den blandede kritikken mot den første filmen ble gjentatt, god turistreklame, men innholdet stod om mulig enda fjernere fra bøkene den dro veksler på, enn det den første hadde gjort.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 188 «[...] mottakelsen i Norge ble også denne gangen noe blandet. Mange kritikere syntes det var fine bilder og god norgesreklame, men innholdet, som i første filmen nærmest var en karikatur av Gulbranssens romaner, hadde denne gangen enda mindre med forfatterens ideer og romanpersoner å gjøre.»</ref> På grunn av at den forrige filmen hadde plukket litt her og litt der fra hele trilogien, måtte man lage et helt nytt skriftlig materiale til denne, som naturligvis gjorde at filmen i enda større grad enn den første kun representerte Gulbranssens bokverk i navnet.

=== Videre planer ===
Med bakgrunn i suksessene de to filmene utgjorde, ønsket filmselskapet å lage en tredje film som de vissnok skulle sy over «en eller annen amerikansk roman de har i baklommen».<ref name="Hoel189" /> Denne filmen kom aldri i stand og [[Per Schwenzen]] (norsk), som hadde skrevet filmmanuset til ''Das Erbe von Björndal'', kritiserte filmselskapet for likegyldigheten i forvaltingen av Gulbranssen filmrettigheter, i et brev til sistnevnte.<ref name="Hoel189" /> Gulbranssen hadde blant annet satt som forutsetning til Wiener Filmgesellschaft at filmene skulle legges så tett opptil bøkene som mulig, noe som det etter hvert viste seg at de nye filmskaperne ikke hadde noen planer om å følge opp.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 184 Det refereres til en artikkel i ''Dagbladet'' 14. august 1954</ref>

=== Virkning ===
Gulbranssen brukte mye tid på filmene og hadde mange tanker og ideer om hvordan de skulle gjøres. Han ville for eksempel at [[Alfred Maurstad]] skulle delta og spille ''[[Fanitullen]]'' på fele i den første filmen, noe det aldri ble noe av.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Gulbranssen, 1997'']], s. 262</ref> Anstrengelsene han la i prosjektet, tæret på Gulbranssens krefter og Gulbranssen-biograf Tore Hoel setter dette i sammenheng med Gulbranssens tidlige død, 68 år gammel, kun to år etter den siste filmen kom ut:

{{Sitat|Han ødet sine siste krefter på disse filmprosjektene uten at hans meninger ble tatt videre hensyn til.|[[Tore Hoel]], ''Manns plikt/Veslas egen beretning'', 1997.<ref>[[#refHoelGulbranssen1997|''Hoel, 1997'']], s. 190</ref>}}