Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Sentral- og Øst-Europa under reformasjonen ===
[[Fil:1526-Suleiman the Magnificent and the Battle of Mohacs-Hunername-large.jpg|miniatyr|[[Det osmanske rike]] beseiret ungarerne ved [[slaget ved Mohács (1526)]]. Dette skadet den ungarske kirke og skremte Böhmen til å legge seg under Habsburg. Osmansk maleri fra 1588.]]
[[Preussen]] var under katolske Polens overherredømme, men hadde en god del internt selvstyre. I løpet av kort tid ble området, som var startet som et katolsk kristningsprosjekt, selv konvertert til protestantismen.<ref>Side 325, Fuglestad</ref> Polske myndigheter var selv forberedt på reformer. Et av de vesentligste temaene, etter at Preussen var innlemmet, var retten til å utnevne biskoper og abbeder. Løsningen ble at det ble gitt en kongelig anbefaling, men denne anbefalingen inkluderte ofte folk som svekket kirkens rykte for heder og pietisme. Likevel var det en rekke reformistiske tanker, blant annet for å bekjempe kirkeliges hang til drikking, [[Konkubinat|konkubiner]], dansing og en rekke andre omstrite praksiser. Problemet for Polen var imidlertid at de allerede hadde en rekke religioner. Polen hadde et lite vellykket forsøk på å nærme seg den gresk-ortodokse kirke, og dessuten hadde det polske riket et stort antall slaviske ortodokse, både [[Rutenia|rutenere]] og russere. [[Sigismund I av Polen]] var forberedt på å gjøre noe med den voksende reformistiske bevegelsen, men var ikke like klar for å gå hardt ut. Likevel ble import av «kjetterske» bøker, en forbrytelse straffet med døden, og i 1534 ble det påkrevet at kjetterske universiteter måtte gå tilbake til den katolske troen. Dette var mest under press fra kirken.<ref>Side 198–200; 213–214, R.R. Betts: «Poland, Bohemia and Hungary» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref> Lutheransk protestantisme var ikke spesielt populært uansett i Polen, men da Sigismund I døde i 1548, dukket det opp en ny bevegelse som slo langt bedre an, kalvinismen. Her var særlig teologen [[Jan Łaski]] en viktig figur. Polen gikk ikke over til protestantene, men det ble en sterk tilstedeværelse av kalvinisme.<ref>Side 213–215, Betts</ref>

[[Böhmen]] hadde tildigere tatt et skritt ut i hva paven anså som kjetteri under Jan Hus og de påfølgende krigene. Husittisk tro var imidlertid lite forskjellig fra katolisisme, og fokuserte i utgangspunktet mest på kirkens praksis mer enn dens teologi. Likevel ble gudstjenestene gjennomført på innbyggernes eget dagligspråk og de religiøse skriftene ble oversatt. Det største stridsspørsmålet handlet om såkalt ''utaquisme'', troen på at lekfolk skulle motta både kristi blod og kristi legeme, da kristi blod ble forbeholdt prestene. Imidlertid, da Det osmanske rike bekjempet ungarerne, ble Böhmens parlament skremt til å velge som ny konge i 1520 en sterk leder, [[Ferdinand I av Det tysk-romerske rike|Ferdinand]], den yngre broren til Karl V. Han anså utaquistene som en katolsk sekt heller enn kjettere, og prøvde å få dem tilbake i folden ved å få den katolske kirke til å se bort fra deres nattverd og krav om at prester skulle kunne gifte seg. I 1547 lyktes han i å svekke parlamentet, som hadde støttet den tapende side i den schmalkaldiske krig. Det lyktes ikke Ferdinand å bekjempe opprøret helt, og det var mange reformister i Böhmen, eller som hadde flyktet til nabolandene og arbeidet videre derfra.<ref>Side 200–215, Betts</ref>

Ungarn hadde lang tradisjon med selvstendighet. Pave [[Sylvester II]] skal visstnok ha gitt Ungarns første konge, [[Stefan I av Ungarn]], retten til selv å velge biskoper. Det er usikkert om denne historien er en myte eller sann, men de ungarske kongene på 1500-tallet brukte den for å få makt over kirken ved å utnevne sine folk til biskoper. Dette medførte at mange adelige manglet den formen for ydmykhet og fromhet som var nødvendig da Ungarn etter hvert ble angrepet av Det osmanske rike, og dessuten presset av lutheranere. For lutherske bøker og ideer fløt over grensen, og etter hvert ble enhver oppførsel som hintet av annerledeshet stemplet som luthersk. Flere kirker ble lutherske uten å vite om det. I tillegg var det mange tyske områder i Ungarn som valgte en luthersk retning. Flere ble straffet, enkelte med dødsstraff, om de var for åpne i sin reformasjon.<ref>Side 202–208, Betts</ref> Da Ungarn ble beseiret i slaget ved [[Mohács]] i 1526, fulgte en 20 år lang borgerkrig med gjentatte osmanske angrep inn i Ungarn. Den ungarske kirken – og adelen – tapte stort, og mange bispeseter forble uten biskop.<ref>Side 208–209, Betts</ref> Dog var det i områder av Ungarn at Det osmanske riket gjorde seg gjeldende, at mange konverterte til protestantisme. For disse protestantene var det klart at Gud ikke straffet ungarerne med tyrkerne for deres feil, men heller at ungarere var Guds folk som skulle kjempe vekk overmakten.<ref>Side 150–151, Lázló Kontler: ''A History of Hungary', Palgrave, Basingstoke, 2002</ref>