Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

====Pater Alessandro Valignanos initiativ og Matteo Riccis virke (1578-1610)====
:''(Utdypende artikler: [[Alessandro Valignano]] og [[Matteo Ricci]])''
[[Fil:AlessandroValignano.jpg|thumb|Portrett av pater [[Alessandro Valignano]] fra [[1600-tallet]], basert på et portrett fra sent [[1500-tallet|1500-tall]].]]
Mens misjonen i Japan etter en tidlig kneik fortsatte strålende og misjonærene var fulle av håp, vansmektet de i Macao og anså utsiktene i Kina som håpløse. Jesuittordenen hadde sendt pateren [[Alessandro Valignano]] som «visitator og generalvikar for hele Orienten», og han kom til Macao i [[1578]] der han ikke likte hva han så, og dro året etter til Japan. Der utviklet han sine misjonsprinsipper, og kunne også sammenligne dem med tilnærmingen han hadde observert i Macao. Valignano skjønte at man så langt hadde neglisjert den kinesiske elite og forsømt å gjøre seg kjent med den store kinesiske sivilisasjons kilder. Dette ville han endre på.

Valignanos granskning av de senere tiårs katolsk misjon førte ham til en rekke konklusjoner som skulle bli av stor betydning fremover. Den første var at kristendommens bånd til den ekspanderende vestlige kolonihandel var mer en hemsko enn en støtte for forkynnelsens gjennomslagskraft. Han begynte derfor å løsne på misjonens bånd til og nær avhengighet av den [[portugal|portugisiske]] stat, og passet på at ikke kolonimakten la seg for meget opp i kirkens arbeide. Videre forbød han jesuittordenens medlemmer å samarbeide med [[den portugisiske inkvisisjonen]]s jakt på heretikere. Inkvisisjonen var blitt gitt innpass i India i [[1540]]. Men det viktigste var pater Valignanos tredje overbevisning, nemlig om kulturell tilpasning (adaptasjonsmetoden). Denne tilpasningslinjen skulle bli pregende for jesuittenes misjonsinnsats i Asia i nær to hundre år fremover.

Valignano var den katolske Orientmisjonens fremste og mest toneangivende «missiolog» (for å bruke et moderne ord). Hans tankegang, som han også ville gjøre gjeldende for Kina, lar seg illustrere ved hans standpunkter i Japan:<ref>Samuel Hugh Moffett: ''A History of Christianity in Asia: 1500 - 1900'' (Bind II) New York 2005, s. 77-78</ref><ref>Josef Franz Schütte S.J.: ''Il ceremoniale per i missionari del Giappone'', oppsummert i Josef Franz Schutte S.J.: ''Valignano’s Mission Principles for Japan'', St. Louis: Institute of Jesuit Sources 1980, s. 1/2:155-190.</ref> Misjonærene måtte tilpasse seg den japanske sosiale orden. De må venne seg til japansk mat, og omhyggelig etterleve japansk etikette. Klærne de bar måtte gjenspeile deres ordens fattigdomsløfte (alle misjonærer i Japan var jesuitter). Misjonærene måtte lære seg språket, og ikke slå seg til ro med tolkers hjelp. Man må fremme japanske prestekall, for at kirken raskt kunne komme på japanske hender. Trosfremstillingen skulle skje med adaptasjon av beskrivelser og eksempler til japansk bevissthet, tankemåter, historie og samfunnsforhold, men det måtte ikke foretas avkortelser hva gjelder den kristne læres innhold. Det skal ikke stikkes under stol eller relativiserte at kristendommen er veien bort fra fortapelsen og til frelsen.        
[[Fil:Ming foreign relations 1580.jpg|thumb|left|250px|Ming-Kina i 1580]]

Etter at den japanske hersker [[Toyotomi Hideyoshi]] i [[1587]] ved et edikt (som han dog ikke fulgte opp) ville utvise misjonærene fra Japan, vurderte  Valignano nye tiltak. I  [[1592]]) holdt han et møte i Japan med jesuittene der, og de besluttet å opprette et eget kollegium i Macao for utdannelse av japanske prester. Med pavelig godkjenning kunne [[St. Pauls universitetskollegium i Macao|St. Pauls universitetskollegium]] åpne i [[1594]]. Her ble ikke bare japanere presteutdannet, men også europeiske misjonærer øremerket for Japan fikk sin endelige formasjon der i samlivet med sine japanske medbrødre. For Valignano var det grunnleggende at det var europeerne som skulle tilpasse seg japanerne, - ikke omvendt. Da Japan senere ble helt lukket for misjonen, forandret kollegiet karakter ved at det nå helt og holdent konsentrerte seg om forberedelse av prestetjeneste i Kina.<ref>John W. Witek, S.J.: ''«With a View towards Japan: Alessandro Valignano and the Opening of the College in Macau»'', i John W. Witek (red.): ''Religion and Culture: An International Symposium Commemorating The Fourth Centenary of the University College of St. Paul - Macau, 28 November to 1 December 1994'', Macau: Instituto Cultural de Macau, 1999, s. 51-68</ref>

Valignano kalte [[Michele Ruggieri]] som virket i India til å komme til Macao, der han først skulle vie sin tid til et grundig studium av kinesisk. Så ble han med på markedsferd til Guangzhou, der han snart vant mandarinenes gunst som tolk og lærd mann.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 19-21</ref>

Han forfattet i 1581 en katolsk katekisme: ''Tiānzhǔ Shilu Zhengwen'' («Sann kompilasjon om Himmeles Herre», på grunnlag av han egen latinske tekst «Vera et Brevis Divinarum Rerum Expositio»).<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 91-96</ref><ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 28</ref> Noe senere kom den unge [[Matteo Ricci]] som også lærte seg språket grundig, og de to fikk tillatelse til å slå seg ned i provinshovedstaden [[Zhaoqing]]. Ruggieri hadde oppholdt seg en kort periode i Zhaoqing året før (1582), sammen med jesuitten [[Francesco Pasio|Francisco Passius]]. De slo seg ned i ''Tiān níng sì'' (Den himmelske freds tempel, 天宁寺). De to jesuittene ble beordret til å kle seg i buddhistmunkers gevanter og rake seg på hodet. De ble jaget vekk noen måneder etter, etter den stedlige guvernørens død. Også Ricci kledte seg etter anvisning i buddhistmunkers klær og glattbarberte sitt hode. 
[[Fil:Ricciportrait.jpg|thumb|[[Matteo Ricci]]]]
Etter å ha gått gjennom mange vanskeligheter og med hjelp fra provinsguvernøren Wang Pan, fikk de etter to år, i mai [[1585]], tillatelse fra myndighetene til å bygge hus og en kirke i Zhaoqing. Dette var den første kristne byggevirksomhet i Kina etter [[fransiskanerne|fransiskaner]]<nowiki></nowiki>misjonens tid. Misjonen ble tatt vel imot.

Men dette syntes helt utilstrekkelig for dem som kun målte misjonens frukter etter antall døpte. Til [[Manila]] var det kommet en spansk jesuitt, [[Alonso Sanchez]], han skjulte ikke sin misbilligelse. Han mente at et væpnet protektorat over misjonen var det eneste riktige, og hadde ingen tro på Valignanos metode.<ref>Alfred Baudrillart og etterfølgende (red.): ''Dictionnaire d'Histoire et de Géographie Eccléstiastiques'', XII. bind, Paris 195, sp. 705-706</ref> Men Valignano, som hadde gode erfaringer med sin metode i Japan, holdt på sitt.

Pater Ricci begynte etter hvert på en ferd nordover med det endelige mål å få foretrede for keiseren i Beijing og slik få et gjennomslag for den kristne sak. Det var på denne ferden at pater Ricci tok sitt viktigste initiativ så langt: Han skrev i [[1594]] fra [[Nanchang]] og bad sine overordnede i Macao om å få lov til å legge av seg den buddhistiske drakten de var blitt bedt om å kle seg i, og det ble innvilget.<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 47</ref> Det var kanskje ikke så vanskelig å forstå, for Valignano visste også at Ricci og de andre jesuittene var hånt og banket opp på grunn av sine drakter: Mange kinesere så ned på buddhismen som noe mindreverdig og fremmed. Pater Ricci anså han etter hvert at [[konfucianismen]] var nøkkelen til akkomodasjon - Ruggieri hadde avvist konfucianismen, og ment at den kinesiske [[buddhisme]] var bedre egnet. Ricci hadde merket at buddhistdrakten hadde hemmet hans kontakt med konfuciansksinnede kinesere. Men etter (kles)skiftet hadde han med ett et nytt og bedre innpass blant de kinesiske høylærde. Det var også med på å redusere både forvekslingsfaren med hemmelige buddhistiske selskap som ''[[Den hvite lotus]]'', og dempe spionasjemistanke etter at det var brutt  ut krig mellom Kina og det buddhistiskdominerte Japan i [[Korea]].<ref>George H. Dunne, S.J.: ''Generation of Giants: The Story of the Jesuits in China in the Last decades of the Ming Dynasty'', University of Notre Dame Press, Indiana 1962, s. 45-46</ref> Ricci var nå ''Læreren fra det store vestlige osean'', og kledte seg i mandarinenes silkekappe og seremonielle firkantede hatt.

Stadig med støtte fra Valignano studerte han [[De fire bøker og fem klassikere|de kinesiske klassiske skrifter]] og modifiserte sin presentasjon av kristendommen deretter.  Etter et mislykket forsøk i [[1598]] lyktes det ham i januar [[1600]] å ble mottatt i [[Wanli-keiseren]]s hoff i Beijing.  Hans trosinnføring ''Tiānzhǔ Shiyi'' («Den sanne lære om Himmelens Herre»), som ble utgitt i [[1603]], var av stor betydning i mange tiår.<ref>Gianni Criveller: ''Preaching Christ in Late Ming China: The Jesuits' Presentation of Christ from Matteo Ricci to Giulio Aleni'', Taipei Ricci Institute, Taipei 1997, 109-111</ref> Verket viser Riccis svært inngående innsikt både i kinesisk filosofi og i europeisk filosofi og teologi.

Ricci fikk raskt ry på seg blant kineserne for sin tekniske og vitenskapelige innsikt. Han fremviste slike noviteter som venetianske prismer, europeiske bøker og malerier og gravurer, solur, klokker, og gjorde ferdig den første versjon av sitt verdenskart: ''Det store kart over de ti tusen land''. Alt dette tiltrakk en stadig tilstrømning av vitebegjærlige kinesiske [[mandarin (embetsmann)|mandariner]]. Den alminnelige tanke blant kineserne hadde vært at jorden var flat: Riccis kart åpnet dem for en helt ny virkelighetsoppfatning. Hans kart, som skulle gjennomgå en rekke korrekturer og forbedringer, innledet en helt ny era i kinesisk [[kartografi]]. De fikk nå en bedre forståelse om landmassene og verdenshavene. 
[[Fil:Kunyu Wanguo Quantu by Matteo Ricci All panels.jpg|thumb|Et av Matteo Riccis verdenskart (ca. 1600)]]
Dette var bare en begynnelse: Over årene i Kina skulle han gjøre kineserne kjent med en rekke utviklinger innen europeisk vitenskap, blant annet innen matematikk, og han utgav også mange verker om kristendommen på kinesisk. Han introduserte [[trigonometri]]ske og [[astronomi]]ske instrumenter, og forfattet skrifter om [[astrolabium|astrolabiet]], sfærene, mål og [[isoperimetri]]. Mange av hans verker ble høyt skattet av keiseren og hans hoff. Ricci oppfordret også sin orden om å sende dyktige astronomer og vitenskapsmenn. Ikke alle var enige i eller forstod misjonsstrategien, men han fikk gjennomslag. Astronomen pater [[Sabbatino de Ursis]] kom i [[1606]]. Han skulle i [[1611]], bare noen måneder etter Riccis død ([[1610]]), bli satt til å videreføre arbeidet i det kinesiske keiserlige stjerneobservatorium i Beijing for å utarbeide en mer nøyaktig kalender. Dette var blitt et presserende behov for keiseren, for han hadde like før gått ut med en forutsigelse av en solformørkelse som var én time feil. [[Det keiserlige astronomibyrå]] som var satt til å assistere keiseren i hans embetsplikt om å merke sol- og måneformørkelser var altså ikke sakkyndig nok.

Den keiserlige beslutning av [[1611]] som overdro ansvaret for det keiserlige stjerneobservatorium og ledelsen av det keiserlige astronomibyrå til jesuittene, bød dem også å oversette europeiske verker om astronomi til kinesisk. 
[[Fil:Preface of Euclid's Elements by Xu Guangqi.jpg|thumb|Innledningen til Euklids ''Elementer''.]]
Pater Ricci var blitt kjent med en rekke ledende mandariner. [[Paul Xu Guangqi]]s konversjon skjedde etter han ble kjent med pater Ricci. De to skulle samarbeide nært på mange områder, blant annet med oversettelse av vestlige lærde skrifter, som de første delene av [[Euklids Elementer|Euklids ''Elementer'']]. En annen mandarin som ble katolikk var [[Li Zhizao]]. En rekke sentrale skikkelser ved keiserhoffet lot seg døpe. Valignano satte stor pris på disse fremgangene, men opplevde ikke at kirkens vekst akselererte. Da han døde i [[1606]] var det ennå bare 2&nbsp;000 katolikker i Kina utenom Macao.

Pater Ricci hadde vært i Kina i 20 år da hans tanker om adaptasjon til kinesiske konfucianske skikker var modnet. Det gjaldt blant annet spørsmålet om Guds navn og om de kinesiske riter, særlig forfedrekulten. I desember 1603 gav han i egenskap av misjonssuperior et epokegjørende direktiv om saken, etter å ha klarert det med pater Alessandro Valignano. Direktivet er ikke bevart for ettertiden, men det skal ha foreskrevet som både legitimt og nødvendig for det kristne apostolat at man tillot observans av to omdiskuterte riter, dvs. knyttet til [[Konfucius]] og knyttet til de avdøde forfedre. I senere skrifter fra Ricci blir vi kjent med hans begrunnelse, som hviler på overbevisningen om at Konfuciusdyrkingen var definitivt rent akademisk og utenfor religiøs-filosofisk dyrkelse, og at den kinesiske [[forfedrekult]]en ikke var overtroisk.

Enkelte av jesuittmisjonærene var kritisk til dette, særlig pater [[Niccolò Longobardo]], men de fikk etter en tid allmenn aksept i ordenen. Men striden om ritene blusset opp igjen flere ganger senere, i forhold til misjonærer fra andre ordenere og etter hvert med engasjement fra Pavestolen. Det tok over hundre år før [[ritestriden i Kina|ritestriden]] ble endelig avsluttet med et definitivt pavelig dekret, som på vesentlige punkter underkjente Valignanos og Riccis standpunkter.