Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Militære styrker, sammensetning og trening ===

{{utdypende|Exercise Tiger}}
Både tyskerne og de vestallierte hadde [[Divisjon (forband)|divisjon]] som minste selvstendige enhet. Både en amerikansk og tysk divisjon hadde rundt {{formatnum:14000}} mann. I praksis var imidlertid mannskapsstyrken i tyske divisjoner redusert, mens både britene og amerikanerne hadde store frittstående støtte-enheter. I praksis besto en britisk-amerikanske divisjon av rundt {{formatnum:40000}} til {{formatnum:50000}} mann, mens tyske divisjoners mannskapsstyrke var om lag en tredjedel av det.<ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 84–85</ref>

Både den sivile og militære ledelsen for de britiske styrkene hadde opplevd [[første verdenskrig]] og de store tapene (som [[slaget ved Somme]] i 1916 og [[slaget ved Passchendaele]] i 1917). Planen for invasjonen var laget for å la artilleri, stridsvogner og fly bane veien for infanteri, for å redusere tapene. Mens 15 % av den britisk-canadiske 21st Army Group var infanterister, var 18 % av styrken artillerister, resten var ingeniørtropper, samband og stridsvogner. Dette var i samsvar med de britiske generalenes oppfatning av styrkeforholdet mellom tyske og britiske soldater, hvor de mente at de tyske soldatene var overlegne britiske vernepliktige.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 256–257</ref> 

[[Fil:The British Army in the United Kingdom 1939-45 H35176.jpg|miniatyr|Lasting av [[DD-stridsvogn]], i forbindelse med vest-alliert øvelse før invasjonen]]
Begge sider,  både Wehrmacht og de vest-allierte trente sine soldater for invasjonen, med den største treningsinnsatsen på vest-alliert side. Store områder ble rekvirert i Storbritannia, og tusenvis av britiske sivile måtte flytte, ofte fra landsbyer og steder de hadde bodd i hundrevis av år.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 162–163, 191, 199, 213</ref> Omfattende øvelser ble avholdt, ofte med skarp ammunisjon, og flere titalls soldater ble drept under øvelser. Hensikten var både å trene soldatene, men også å vinne erfaringer så feil prosedyrer kunne korrigeres før invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218, 251–255, 259, 273</ref> Ifølge den britiske historikeren Peter Caddick-Adams ble flere vest-allierte soldater drept i trening, enn under de første 24 timene av invasjonen.<ref>Caddick-Adams 2019, s. XXXVII</ref>

{{sitat|Treningen var ingenting annet enn en lang, hard, kjedelig tidtrøyte; det var spenning om den andre fronten som holdt meg igang. Jeg tenkte det ville bli en søt hevn for hva jeg hadde sett i 1940, men jeg var for opptatt ved Bernières på D-dag til å tenke noe særlig på det. Min krig var en blanding av ekstremt lange perioder med drepende kjedsomhet, blandet med svært korte øyeblikk hvor jeg fikk skremt dritten ut av meg.|note=<ref group="note">The training was nothing but a long, hard, boring slog; it was excitement about the second front that kept me going. I thought it would be sweet revenge for what I'd seen in 1940, but I was too busy at Bernières on D-Day to think about it much. My war was a mixture of extremely long periods of mind-numbing boredom mixed with very brief moments of being scared sh*tless.
.</ref><ref>Caddick-Adams 2019, s. 762–763</ref>|Menig John Powell, No. 8 Beach Group, British Army}}

Ett slikt eksempel på viktig læring gjennom trening var sjøsetting av flytende stridsvogner, såkalte [[DD-stridsvogn]]. I de britiske styrkene var tidspunkt for sjøsetting tradisjonelt Royal Navys ansvar, men under øvelser førte det flere ganger til at stridsvogner sank, og soldater omkom. Prosedyren ble derfor endret, så kommanderende for hærstyrkene om bord i fartøyene bestemte når stridsvognene skulle sjøsettes. I de amerikanske styrkene, som ved Omaha-stranden, ble ikke denne prosedyren endret, og resultatet var at flesteparten av stridsvognene sank og ble tapt.<ref>Caddick-Adams 2019, s. 216–218</ref>