Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

=====Positivisme og liberalisme =====
I 1830-årene hadde [[Auguste Comte]] begynt på sine tekster om ''positivisme'', og han skrev også etter 1848-revolusjonen. Tanken i positivismen lå i at mennesket utviklet seg i tre stadier: Det teologiske, det metafysiske og det vitenskapelige. Problemet ifølge Comte med de franske revolusjonene var at det var for metafysiske. Det var for mange tomme fraser og prinsipper. Det var derfor viktig for de som ønsket å forandre samfunnet å ha en strengt vitenskapelig forståelse av samfunnet.<ref>Side 521, Palmer, Colton</ref>

[[John Stuart Mill]] hadde valgt å følge sin far, James, i sin liberalisme, men John Stuart Mill foretrakk en mindre mekanisk og fornuftsbasert menneskeforståelse. Mennesker var først og fremst et sosialt dyr med sosiale instinkter. Slik var ikke jakten på lykke i seg selv avgjørende for lykken. Heller var lykken muligheten til individets personlige vekst. Demokratiske institusjoner hjalp til med å gi den enkelte person følelsen av sosialt ansvar. Liberalismen under John Stuart Mill er derfor sosialt orientert, og han sees ofte på som overgangen mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme.<ref>Side 181, Norborg</ref>

Sosialliberalisme dukket opp som et alternativ til klassisk liberalisme, og i sosialliberalismen spilte staten en viktigere rolle. For sosialliberalistene var ikke mennesket atomistisk, altså uavhengig, men sterkt påvirket av staten.<ref name="snlsos">[https://snl.no/sosialliberalisme Sosialliberalisme] - Store norske leksikon</ref> Både samfunnet og enkeltindividet hadde en historie som formet dem, og derfor var det ikke så enkelt å si at folk hadde like muligheter. Særlig var det forandringen av samfunnet som kom med industrialiseringen som skapte hodebry for flere liberale. Det var en generell enighet om at rettighetene og mulighetene var svært forskjellige mellom fattige og rike i et industrialisert Europa. Den nye retningen  handlet i hovedsak om å finne ut hvordan samfunnet kunne forandres best mulig for igjen å gi individene mest mulig lik og hindringsfri vei til lykke. Det var i hovedsak to grupper av sosialliberale. Den ene mente at statlig intervensjon var den viktige retningen, og at staten kunne hjelpe de som bukket under. Den andre mente at dette ikke var nok, uten at de hadde et fullgodt alternativ.<ref>Side 217–18, Edmund Neill: «Political Ideologies: Liberalism, Conservatism, and Socialism», kapittel 16 i ''A Companion to Nineteenth-Century Europe'', av Stefan Berger (red.), Wiley-Blackwell, Chichester, 2009</ref>