Redigerer Den norske kirke (avsnitt)

== Historie ==

=== Reformasjonen ===
{{utdypende|Reformasjonen i Norge}}
[[Fil:Christian III of Denmark.jpg|thumb|Kong [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]], Norges første protestantiske konge]]
[[Reformasjonen]] kom til [[Danmark-Norge]] i 1536-1537. Den kom som en følge av at kong [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] konverterte til [[lutherdom]]men. I 1537 gjorde han den [[evangelisk-luthersk]]e tro til rikets offisielle religion. Katolsk religionsutøvelse ble forbudt, men munkene i katolske klostre fikk fortsette som før. Klostrene fikk ikke lov til å ta inn nye, slik at de etter hvert ble lagt ned. Det er kjent at en enkelte steder i Rogaland og Hordaland i 1550-årene på ny ansatte katolske prester, og det var også mer organiserte tiltak fra den katolske kirke – [[motreformasjonen]].

Det katolske erkebispesetet i Nidaros ble avskaffet og biskopene ble erstattet av lutherske superintendenter, slik at den offisielle kirken ble gjort luthersk i løpet av relativt kort tid. I befolkningen generelt tok det lang tid før lutherdommen ble den dominerende trosform. Folket var verken forberedt eller innstilt på de nye tanker som renessansen og reformasjonen representerte. Katolske skikker holdt seg derfor lenge levende – enkelte steder til langt ut på 1800-tallet. Et eksempel er Jonsokvalfartene til [[Røldal stavkirke]].

Over halvparten av all jorden i Norge var [[kirkegods]] da reformasjonen kom til landet. Dette ble lagt under staten, og senere ble mesteparten solgt videre til borgerskapet. Gjennom reformasjonen fikk kongen all makt over kirken. Kirken hadde ingen selvstendig myndighet og var en del av statens styre. Kirken var ikke lenger del av et internasjonalt fellesskap med paven som overhode, men ble en rent nasjonal kirke. i [[Kirkeordinansen]] av 1537, den første kirkelov som kom i Norge etter reformasjonen, slår kongen fast et skille mellom kirkens ordinans og kongens ordinans. Kirken har ansvaret for å forkynne ordet og forvalte sakramentene, mens kongen har ansvar for å lage rammeverket for dette. Kongen regnet det å lage lover for kirkens aktiviteter som sin oppgave, noe som fortsatt er gjeldende norsk lovgivning.

=== Etter reformasjonen ===
Som følge av reformasjonen ble makten over kirken i større og større grad overført til kongen. Dette fikk sin fullførelse med innføringen av [[enevelde]]t i 1660. I de neste to hundre årene ble kirken styrt av statlige organer som samtidig var kirkelige organer. Prester, proster og biskoper var embedsmenn utnevnt av kongen. Den kirkelige pietismen ble ifølge Thorkildsen integrert i eneveldets ideologi særlig i [[Christian VI]]s tid. Den danske kongen ville gjøre hele befolkningen til fromme kristne, blant annet gjennom almueskole og konfirmasjon. Lydighet mot myndighetene ble også fremmet gjennom den lutherske blant nedfelt i kirkeritualet av 1685: prestene skulle «formane Tilhørerne til aller underdanigst Lydighet mod deris Konge». Pontoppidans forklaring til Luthers katekisme poengterte også at undersåttene villig skulle adlyde all øvrighet.<ref name=Thorkildsen/> I 1741 ble [[Konventikkelplakaten]] - lov mot forkynnelse og kirkemøter arrangert av lekfolk - innført.

Da Grunnloven ble innført i 1814, ble den [[evangelisk-lutherske]] tro statsreligion, noe den forble frem til 21. mai 2012.

Valg til Riksforsamlingen på Eidsvoll og til det første Stortinget i 1814 skjedde hovedsakelig i kirkene (etter gudstjenesten) og i regi av prestene.<ref>[http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg 1814 - våre første nasjonale valg] {{Wayback|url=http://www.arkivverket.no/arkivverket/Tema/1814/1814-vaare-foerste-nasjonale-valg |date=20140220074951 }} Arkivverket, lest 22. februar 2014.</ref>

Unionen med Sverige 1814–1905 påvirket ikke kirken i Norge på samme måte som unionen med Danmark hadde gjort i årene 1536–1814. Et av departementene som ble opprettet i Christiania etter oppløsningen av det dansk-norske rike i 1814, var Kirke- og undervisningsdepartementet. Statskirken var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet, og ifølge Thorkildsen ble nasjon og kirke ansett som sammenfallende størrelser. På 1800-tallet kom samtidig den tradisjonelle øvrighetslydigheten (representert ved [[Gisle Johnson]]) i konflikt med den fremvoksende nasjonalismen, en strid som Johnson tapte ifølge Thorkildsen.<ref name=Thorkildsen>Thorkildsen, Dag (2005): Da den norske kirke ble nasjonal. ''Nytt norsk tidsskrift'', 22 årgang nr 4, s. 406–417.</ref>

På 1800-tallet vokste det fram en reformbevegelse i kirken i Norge, særlig med tanke på legfolkets rolle i kirken. Dette førte blant annet til at det i 1873 ble innført menighetsmøter. Fra samme år ble det også holdt uoffisielle landsmøter med representanter fra alle bispedømmene.

[[Lavkirkelig]] [[vekkelse]]skristendom og kristne lekmannsorganisasjoner som opererer uavhengig av statskirken kom til å spille en viktig rolle fra midten av 1800-tallet av og var del av den brede demokratiske reisning som fant sted innen politikk og kulturliv for øvrig på samme tid. [[Hans Nielsen Hauge]] og [[haugianismen]]s opposisjon mot presteautoriteten og hans virksomhet som forkynner i strid med forbudet som gjaldt mot lekmannsforkynnelse, var her en viktig inspirerende kraft. Forholdet mellom statskirken og de frie lekmannsorganisasjonene har vært preget av varierende grader av spenning, men en grunnleggende gjensidighet og lojalitet har bestått. Utviklingen i Norge var her helt forskjellig fra Sverige, der forholdet mellom statskirken og lekmannskristendommen i langt større grad ble preget av konfrontasjon og splittelse.

Konventikkelplakaten ble opphevet i 1842, etter påtrykk fra haugianerne, og i 1845 vedtok Stortinget [[dissenterloven]]. Etter dette ble det dannet en mengde kristne foreninger.<ref>[[Norgeshistorie.no]], [[Nils Ivar Agøy]]: [http://www.norgeshistorie.no/bygging-av-stat-og-nasjon/religion-og-verdensbilder/1425-kristen-norge-apnes.html «Kristen-Norge åpnes»]. Hentet 19. des. 2016.</ref>

På slutten av 1800-tallet ble kirkespråket fornorsket. Landstads forsiktige fornorsking av språket i salmeboken (1869) skapte en del negative reaksjoner. [[Anton Christian Bang]] fikk trykket oversatt versjon av juleevangeliet, mens [[Elias Blix]] ga ut ''Nokre Salmar, gamle og nye'' (1869). Første juledag 1884 ble det en av Blix' salmer på [[landsmål]] første gang fremført i en norsk kirke, det skjedde i Lårdal kirke og uten offisiell tillatelse. I 1892 ble det tillatt med salmer på landsmål dersom menigheten ønsket det. Fra 1908 fantes det en fullstendig tekst- og alterbok på landsmål. Det var særlig [[Noregs ungdomslag]] og [[Det norske samlaget]] som presset frem bruk av landsmål i kirkene. Presten Johan Einar Unger var den første som prekte på landsmål, mens [[Anders Hovden]] var den første som brukte landsmål konsekvent i sin prestegjerning - første gang i Ørsta 1890. Det var særlige salmene som bidro til å gjøre nynorsk til kirkespråk, Blix' salme ''Gud signe vårt dyre fedreland'' ble spesielt populær og i løpet av 1905 ble den nasjonalsalme. Da Stortingets 7. juni vedtak ble lest fra alle landets prekestoler 11. juni 1905 skal menighetene ha reist seg spontant og sunget Blix' salme.<ref name=Thorkildsen/>

=== Den norske kirke under andre verdenskrig ===
I krigsårene ble det et midlertidig skille mellom stat og kirke. Kirken tok klar avstand fra det [[nazisme|nazistiske]] styret helt fra okkupasjonen 9. april 1940, men det endelige skillet mellom kirke og stat kom ikke før i 1942, da naziledelsen bestemte at [[Vidkun Quisling]]s utnevnelse til statsoverhode skulle markeres med en festgudstjeneste i Nidarosdomen. Biskopene, ledet av biskop i Oslo [[Eivind Berggrav]], forfattet da [[hyrdebrev]]et ''[[Kirkens grunn]]'', der de sa fra seg de statlige delene av embetet. Dette førte til at alle biskopene og enkelte prester ble internert fram til krigsslutt. Rundt 90 % av prestene i Den norske kirke fulgte biskopenes eksempel og brøt med statsmakten. Det lokale kirkelivet ble i liten grad påvirket av dette, da prestene fremdeles utførte kirkelige handlinger som sakramentsforvalting, begravelser og lignende. De plassene man hadde nazistiske prester, holdt folk seg stort sett borte fra kirken, mens kirkesøkningen i de fleste kirker gikk betraktelig opp i krigsårene.

Den sentrale kirkelige personlighet i [[kirkekampen]] var Eivind Berggrav. Det dannet seg også en viktig allianse mellom geistligheten, legfolket og [[frikirke]]ne. Andre sentrale personer i kirkekampen var professor [[Ole Hallesby]] ved [[Menighetsfakultetet]] og lekmannshøvdingen [[Ludvig Hope]].

=== Navnet Den norske kirke ===
Den norske kirke er det mest vanlige navnet på statens offentlige religion eller statskirken. Navnet er blitt innarbeidet etter hvert. Første gang det ble brukt i offisiell sammenheng var i tittelen på ''Den norske Kirkes symbolske Bøger'', som ble utgitt i 1859. Det ble også benyttet i 1889 om ''Alterbog for Den norske kirke'' og i 1911 i ''Indstilling ang den norske kirkes organisation fra den offentlige kirkekommisjonen av 1908''. I lovtekster ble navnet tatt i bruk i 1926 i lov om utnevnelse av biskoper i Den norske kirke. Senere har det offentlige benyttet denne betegnelsen på statskirken, som for eksempel i lov om Den norske kirkes ordning fra 1953 og i lov av 7. juni 1996 nr. 31 om Den norske kirke (kirkeloven). Grunnloven §&nbsp;16 har etter grunnlovsendringen i 2012 med navnet «Den norske kirke».

=== Særtrekk ved det norske kirkeliv ===
{{refforbedreavsnitt|Avsnittet inneholder en lang rekke subjektive vurderinger om kirkens posisjon og hva som gjør den unik.}}
Norge er i kirkelig henseende et av de mest homogene samfunn i verden. I få om noe land er en så stor andel av befolkningen medlem i ett og samme kirkesamfunn. Dette særpreget har bestått til tross for [[sekularisering]] og økende religiøs og kulturell [[pluralisme]]. Kirke og kristenliv representerer en kontinuitet i norsk historie som er uten sidestykke. Selv om kirken har deltatt i og blitt preget av endringsprosesser i samfunnet for øvrig, har den grunnleggende enheten mellom kirke og folk bestått gjennom snart tusen år.

Norge fikk kristendommen i stor grad fra England, men med reformasjonen ble tilknytningen til tysk teologi, kultur og åndsliv dominerende. Dette har satt spor i liturgi, [[salme]]skatt og i prestenes teologiske utdannelse. Også [[pietisme]]n, som gjennom den lavkirkelige [[indremisjon]]sbevegelsen har satt sterke spor etter seg i norsk kirkeliv, er en arv fra tysk åndsliv. På slutten av 1800-tallet ble imidlertid den lavkirkelige lekmannskristendommen sterkt påvirket av religiøse bevegelser med utspring i England, USA og Sverige. Salmer og sanger på [[bedehus]]et hadde eksempelvis et helt annet preg enn de tyske koraler som ble sunget i statskirken. Norsk kirkeliv på 1900-tallet har vært preget av en gradvis sammensmeltning av statskirkelig kultur og arven fra den lavkirkelige vekkelsen.

Et særtrekk ved norsk kirkeliv er en rik samling salmer. Dels skyldes dette reformasjonen, der [[koral]]en ble en av de viktigste manifestasjoner av den folkelige deltakelse i gudstjenesten; dels skyldes det vårt historiske slektskap med dansk kirkeliv, som satte oss i forbindelse med den rike salmeskatten som her er representert ved store diktere som [[Thomas Kingo]], [[Hans Adolph Brorson]], [[Nikolai Frederik Severin Grundtvig]] og [[Bernhard Severin Ingemann]]; dels skyldes det at Den norske kirke selv frembrakte store salmediktere som ruver også i internasjonal sammenheng. Fremst blant disse er [[Magnus Brostrup Landstad]], [[Elias Blix]] og i nyere tid [[Svein Ellingsen]] og [[Eyvind Skeie]].

Folkets oppslutning om kirken byr på mange paradoksale trekk. Oppslutningen om kirkens gudstjenester er i visse deler av landet svært lav, i andre deler av landet er den fortsatt svært høy. Lokale variasjoner kan være store. Deltakelsen i kirkelige handlinger knyttet til livets store hendelser er derimot fortsatt meget høy, om enn synkende. Selv om flertallet ikke har noe nært eller aktivt forhold til sin kirke, oppleves nærværet av kirken fortsatt som svært viktig for et stort flertall. [[Kirkebranner i Norge|Kirkebranner]] har gjentatte ganger vist hvilke dype og sterke følelser som fortsatt finnes mellom folk og kirke.

=== Kjente norske kirkeprofiler gjennom tidene ===
{{kolonner}}
* [[Trond Bakkevig]]
* [[Eivind Berggrav]]
* [[Ingrid Bjerkås]]
* [[Fridtjov Birkeli]]
* [[Helen Bjørnøy]]
* [[Elias Blix]]
* [[Odd Bondevik]]
* [[Thor Bjarne Bore]]
* [[Johan Nordahl Brun]]
* [[Lyder Brun]]
* [[Christopher Bruun]]
* [[Ernst Baasland]]
* [[Petter Dass]]
* [[Svein Ellingsen]]
* [[Arne Fjellbu]]
* [[Berge Furre]]
* [[Ole Hallesby]]
* [[Dagfinn Hauge]]
* [[Hans Nielsen Hauge]]
* [[J. C. Heuch|Johan Christian Heuch]]
* [[Erik Hillestad]]
* [[Olaf Hillestad]]
* [[Helge Hognestad]]
* [[Ludvig Hope]]
* [[Anders Hovden]]
* [[Karsten Isachsen]]
* [[Jacob Jervell]]
* [[Alex Johnson]]
* [[Gisle Johnson]]
* [[Tor Berger Jørgensen]]
* [[Børre Knudsen]]
* [[Ole Christian Kvarme]]
* [[Rosemarie Köhn]]
* [[Magnus Brostrup Landstad]]
* [[Sigurd Lunde (biskop)|Sigurd Lunde]]
* [[Inge Lønning]]
* [[Per Lønning]]
* [[Jørgen Moe]]
* [[Monrad Norderval]]
* [[Lars Oftedal]]
* [[Johannes Ording]]
* [[Sigurd Osberg]]
* [[Gunnar Prestegård]]
* [[Kristian Schjelderup]]
* [[Bjarne Skard]]
* [[Eyvind Skeie]]
* [[Olav Skjevesland]]
* [[Ola Steinholt]]
* [[Bernt Støylen]]
* [[Kaare Støylen]]
* [[Gunnar Stålsett]]
* [[Johannes Smemo]]
* [[Olav Fykse Tveit]]
* [[Per Voksø]]
* [[Finn Wagle]]
* [[Carl Fredrik Wisløff]]
* [[Andreas Aarflot]]