Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

=== Forbruk og inntekt ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-P0619-306, Trabant 601.jpg|miniatyr|[[Trabant 601]].]]
[[Fil:Juwel-Zigaretten.jpg|miniatyr|Juwel-sigarettpakke, 1988.]]
[[Fil:Fotothek df n-07 0000047.jpg|miniatyr|Med det statlige boligbyggeprogrammet fra 1972 ble Plattenbau (Høyblokk) den viktigste boligtypen. Bilde fra Karl-Marx-Stadt (nåværende [[Chemnitz]]) i 1975.]]

DDR hadde høyest levestandard av de østeuropeiske landene under sovjetisk innflytelse.<ref name="CAPlex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1981 | tittel = Cap leksikon | isbn = 8202091780 | utgivelsessted = no | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014092438002 | side = }}</ref> Levestandarden var lav etter vesteuropeisk målestokk og langt under Vest-Tyskland. Forbruksvarer var ofte en knapphet i DDR, dels fordi mange industrivarer ble eksportert av hensyn til valutinntekt. Produktiviteten ble hemmet av den stadige mangelen på arbeidskraft i landet.<ref name="geografisk6"/> Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom {{formatnum:3500}} og {{formatnum:6900}} [[Mark der DDR|DDR-mark]] mens et brød kostet fem pfennig.

Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden [[Intershop]] kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.

Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.

For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet {{formatnum:10000}} mark ny med ventetid og {{formatnum:30000}} mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.

Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.

Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.

En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby»<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer, Lutz Uecker: ''Bauwirtschaft im Gebiet der ehemaligen DDR: mögliche Entwicklung der Kostenstruktur im Zuge der Neuordnung nach der Wirtschaftsunion.'' Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07178-6</ref><ref>Katja Neller: ''DDR-Nostalgie: Dimensionen der Orientierungen der Ostdeutschen gegenüber der ehemaligen DDR, ihre Ursachen und politischen Konnotationen.'' Springer, 2006, ISBN 3-531-15118-5, S.&nbsp;43</ref> Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».
<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer: ''Künftige Perspektiven des Wohnungsbaus und der Wohnungsbaufinanzierung für das Gebiet der neuen Länder'', Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07176-X, S.&nbsp;30</ref>

I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ble ofte konsentrert i statlige boenheter.

Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til {{formatnum:1200}} mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til {{formatnum:1800}} mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.

Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. 
I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.<ref>Christoph Gehrmann (2006): ''(Nah)Sprechen – (Fern)Sehen: Kommunikativer Alltag in der DDR'', Frank & Timme GmbH, ISBN 3-865-96099-5, s. [http://books.google.de/books?id=pJkocGW9nxYC&pg=PA126&dq=DDR+Versorgung+Telefonanschl%C3%BCsse&cd=1#v=onepage&q=DDR%20Versorgung%20Telefonanschl%C3%BCsse&f=false 126].</ref>

==== Arbeids- og sosialrett ====
Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.

DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.

==== Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens ====
<ref name="FN-statistikk 1989">FN-statistikk, gjengitt i Steven Pfaff, Exit-Voice Dynamics and the Collapse of East Germany: The Crisis of Leninism and the Revolution of 1989. Durham, NC: Duke University Press, 2006, side 34</ref>:

{|class="wikitable" style="text-align:right"
|- class="hintergrundfarbe5" 
! Land !! Bruttonasjonal <br>produkt per person <br>i dollar (1987) !! Energibruk <br>per person <br>målt i kg kull (1987) !! Telefoner <br>per 100 – <br>personer !! Fjernsynsapparater <br>i bruk <br>per {{formatnum:1000}} innbygger (1987)
|-
!colspan="5"|Sosialistiske stater
|-
|DDR
|{{formatnum:11860}}
|{{formatnum:7276}}
|23
|754
|-
|Tsjekkoslovakia
|{{formatnum:9709}}
|{{formatnum:6364}}
|24,6
|285
|-
|Ungarn
|{{formatnum:8260}}
|{{formatnum:3819}}
|15,2
|402
|-
|Polen
|{{formatnum:6879}}
|{{formatnum:4945}}
|12,2
|263
|-
|Sovjetunionen
|{{formatnum:8662}}
|{{formatnum:5549}}
|11,3
|314
|-
|Kina
|340
|776
|0,9
|2,4
|-
!colspan="5"|Ikke-sosialistiske stater
|-
|Vest-Tyskland
|{{formatnum:18450}}
|{{formatnum:5264}}
|65
|385
|-
|USA
|{{formatnum:18570}}
|{{formatnum:9542}}
|76
|811
|}