Redigerer Samfunnsøkonomi (avsnitt)

=== Andre generasjons marginalister ===
[[Fil:Marshall's Supply and Demand Graph.png|thumb|[[Alfred Marshall]]s (1842-1924) pris-kvantum-diagram.]]
[[Fil:Vilfredo Pareto 1870s2.jpg|thumb|[[Vilfredo Pareto]] (1848-1923) er mannen bak [[pareto-optimalitet]] som et kriterium for samfunnsøkonomisk effektivitet.]]
[[Alfred Marshall]] (1842-1924) er mest kjent for å ha utviklet [[partiell likevektsteori]], altså studiet av tilbud og etterspørsel i ett marked. Han analyserte dette grafisk i et pris-kvantum-diagram hvor etterspørselen illustreres med en  fallende [[etterspørselskurve]] og tilbudet med en stigende [[tilbudskurve]]. Likevekten er representert ved det punktet der etterspørsels- og tilbudskurven skjærer hverandre. Her er prisen slik at tilbudet er lik etterspørselen og markedet er i likevekt. Marshall tok også i bruk begrepet [[etterspørselens priselastisitet|etterspørselselastisitet]] som et mål på hvor prisfølsom etterspørselen etter et gode er. Etterspørselselastisiteten måler den relative endringen i etterspørselen dividert på den relative endringen i prisen. En fordel med dette målet er at det er helt uavhengig av hvilke enheter kvantum og pris måles i. Marshall utga i 1890 ''Principles of Economics''. Dette var i mange år den sentrale læreboken i samfunnsøkonomi.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 183-201</ref>

[[Francis Ysidro Edgeworth]] (1845-1926) er mest kjent for sin analyse av markedslikevekt i en [[bytteøkonomi]]. Edgeworth kom med to viktige bidrag til nytteteorien. For det første antok han at totalnytten var en funksjon av alle goder og ikke en sum av nytten av hvert enkeltgode. For det andre innførte han begrepet [[indifferenskurve]], altså en kurve i et godediagram som går gjennom alle punkter hvor nytten er den samme. I dag er Edgeworths navn knyttet til «[[Edgeworth's bytteboks]]», men dette diagrammet ble egentlig første gang tegnet av Vilfredo Pareto.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 203-210</ref>

[[Vilfredo Pareto]] (1848-1923) er mest kjent for å ha grunnlagt moderne [[velferdsteori]] og for sin formulering av et kriterium for samfunnsøkonomisk effektivitet.  Vi sier at en allokering (fordeling) av goder mellom individer er [[pareto-optimal]] dersom det ikke er mulig å øke nytten for ett individ uten at nytten for noen andre blir redusert. Dette innebærer det ikke lenger er mulig å gjennomføre gjensidig fordelaktige byttehandler og at markedlikevekten er effektiv.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 210-217</ref>

[[Arthur Cecil Pigou]] (1877-1959) viste at markedslikevekten i enkelte tilfeller ikke var samfunnsøkonomisk effektiv. Han argumenterte for at dette skyldtes at «privat marginalt nettoprodukt» og «sosialt marginalt nettoprodukt» ikke var like. To eksempler på dette er et [[monopol]] hvor likevekten i markedet er kjennetegnet ved at konsumentens [[marginal betalingsvillighet|marginale betalingsvillighet]] er høyere enn [[marginalkostnad]]en ved produksjonen og ved forurensende produksjon hvor markedslikevekten er kjennetegnet ved at marginalkostnaden inkludert miljøkostnaden er høyere enn betalingsvilligheten for sluttproduktet. Pigou viste at samfunnsøkonomisk effektivitet kunne oppnås dersom myndighetene grep inn i markedet med subsidier eller skatter. Miljøavgifter blir i dag derfor ofte omtalt som [[Pigou-skatt]]er. Pigou var en pioner innen [[offentlig økonomi]] og analyserte bl.a. hvordan staten bør fordele sine utgifter og hvordan skattesystemet bør utformes for å minimere de samfunnsøkonomiske kostnadene ved skattlegging.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 217-224</ref>

[[Knut Wicksell]] (1851-1926) generaliserte og videreutviklet teorien om produksjon og bedriftenes adferd. Han var bl.a. den første som formulerte en matematisk [[produktfunksjon]] og viste at bedriftene ville tilpasse seg slik at [[grenseproduktivitet]]en var lik faktorprisen, dvs. at den merverdien som kan skapes ved å bruke en enhet mer av en innsatsfaktor er lik prisen på denne innsatsfaktoren. Wicksell formulerte også en makroøkonomisk teori for prisnivå kalt «den kumulative prosess». Han mente at «den naturlige rente» ble bestemt av [[realavkastning]]en av kapitalen. Hvis markedsrenten var lik den naturlige rente, så ville inflasjonen være lik null. Dersom markedsrenten var lavere enn en den naturlige rente, ville dette gi økt etterspørsel etter realkapital og positiv inflasjonsrate. Denne prosessen ville fortsette helt til markedsrenten igjen var lik den naturlige rente. Wicksell argumenterte for at det beste for samfunnet var et svakt stigende prisnivå og mente derfor at prisstabilitet burde være en norm for myndighetenes politikk.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 226-237</ref>

[[Irving Fisher]] (1867-1947) var den første som konstruerte diagrammet der [[indifferenskurve]]n kombineres med konsumentens [[budsjettlinje]], og der optimum er karakterisert ved at budsjettlinjen. Han lagde også et tilsvarende diagram hvor han viste at profittmaksimering innebærer at den [[marginale transformasjonsrate]] mellom to varer, dvs. forholdet mellom grensekostnadene, må være lik forholdet mellom vareprisene. Dermed hadde Fisher laget to sentrale byggeklosser i en generell likevekstmodell. Fisher kom også med viktige bidrag innen kapital- og investeringsteori. Han argumenterte bl.a. for at konsumet i en periode ikke er bestemt av inntekten i den perioden, men av forventet livsinntekt. Sparing blir da et virkemiddel for å sikre at man får fordelt konsumet på en optimal måte over livsløpet uavhengig av når en har inntekt. Fisher viste også at det var optimalt å investere inntil kapitalens grenseproduktivitet var lik renten. Fisher var også opptatt av pengenes rolle i samfunnet. Han var en [[kantitetsteorien|kvantitetsteoretiker]] og mente at prisnivå multiplisert med [[BNP]] i realverdi var lik [[pengemengde]]n multiplisert med [[pengenes omløpshastighet]]. Siden BNP var gitt av realsiden i økonomien var det pengemengden som bestemte prisnivået.<ref>[[#refSandmo|Sandmo (2006)]], side 238-245</ref>