Redigerer Norsk Jernverk (avsnitt)

=== Alternativer for nedskalering ===
I 1984 fikk Jernverket nytt styre. Formann ble høyrepolitikeren [[Per Ditlev-Simonsen]] og formann for bedriftsforsamlingen var fagforeningsmannen [[Lars Skytøen]]. Forholdene ved Jernverket var nokså gode for å kunne møte problemene som et stadig vanskeligere stålmarked ga. Etter juni 1986 oppstod en betydelig forverring i stålmarkedet med en nedgang i EF-landenes produksjon på 7 % og prisfall på 10–25 %. I tillegg ble dollarkursen svekket slik at Jernverkets eksportinntekter falt. Styret for Jernverket skjønte at forholdene bar galt avsted og at strategien i handlingsplanen ikke kunne oppfylles. Stortinget vedtok i desember at planen skulle termineres.{{sfn|Gøthe|1994|p=115–116}}

Spørsmålet etter 1986 var som tidligere om råjernproduksjonen skulle avsluttes og verket fortsette driften kun med stål basert på skrap. Men om det ble slutt på stålproduksjon basert på malm, ville det ha store konsekvenser for de ansatte, Rana Gruber og Norsk Koksverk. Flere alternativer ble sett på og innleide konsulentselskaper regnet på lønnsomheten. Elkem og Sintef hadde over noen år utviklet en ny metode for stålproduksjon, denne var nå aktuell å vurdere. Med en antatt investering på en halv milliard kroner og en utviklingstid på 3–5 år skulle til for å bygge om råjernverket. Den nye metoden ville spare 600 GWh årlig av kraftforbruket.{{sfn|Gøthe|1994|p=116–118}}

Næringsdepartementets signaler i 1980-årene var mye tydeligere enn i 1970-årene. Nå var det klart at myndighetene forventet omstrukturering og at bedriften måtte bli lønnsom. En var også overbevist om at Jernverket hadde for stor arbeidsstokk. Skulle det bli tale om økonomisk hjelp måtte det komme organisatoriske endringer. Fra 1982 til 1987 ble det gjennomført en bemanningsreduksjon på 1200 personer.{{sfn|Børresen|1995|p=438–442}}

Ledelsen ved Jernverket ønsket i det lengste en integrert virksomhet. Myndighetene ønsket at milliardsluket som bedriften representerte måtte stoppes. Imidlertid var det også på det rene at staten ikke bare kunne ta bedriftsøkonomiske hensyn, all den tid mange mennesker i hele regionen var avhengig av Jernverkets drift.{{sfn|Børresen|1995|p=438–442}}

Høsten 1987 hadde styret syv alternativer for videre drift av Jernverket. Det første alternativet var at all virksomhet i Mo i Rana og i Nydalen i Oslo fortsatte. Alternativ seks og syv bestod av ministålverk i enten Mo i Rana eller i Nydalen. Konsulentenes regnestykker viste at det første alternativet ville gi et underskudd i 1992 på 242 millioner kroner og et behov for bevilgninger i 1988–1992 på rundt 1,7 milliarder kroner. Beste bedriftsøkonomiske løsning var et ministålverk i Nydalen. Der ville en kunne få et kapitalbehov 760 millioner kroner og et årlig overskudd på 50 millioner kroner.{{sfn|Gøthe|1994|p=118–120}}