Redigerer Lofotfiskets historie (avsnitt)

=== Farene på havet === 
{{Sitat|Jeg kan også fortelle dig at jeg lever og befinder mig af guds store nåde vel og bra til dato [...] Ja du kan tro at her blir det mange som må lide for denne vinterens skyld. Tænk her er mange som er bleven forsvarsløse i denne vinter. Du kan tro at her er over to hundrede mand i Lofoten som er gået. I Værø blev der borte, den 25/1 38 mand. Deriblant gik Ole Søvik, som Albert i Skar var med, der blev altså hans Amerikatur. Han fandt sin grav i de kolde bølger. Der blev i Værø 10 enker bare på en gård, nemlig nordlandet.<ref name=Hut363>[[#Hut|Hutchinson og Elstad: ''I amtmandens dager'' side 363.]]</ref>|''Edvald Larsen fra Nesna i et brev fra 1893''|right}}

[[Fil:Kanstadsamlingen - NMF010005-01534.jpg|mini|Redningsskøyten [[RS «Ragnhild Schanche»]] bygget i 1938. Flere redningsskøyter var tilstede under lofotfisket]]

En av de verste ulykkene i moderne tid var [[Lofot-stormen 1849|Lofotstormen i 1849]] da så mye som 500 fiskere skal ha omkommet på en dag, men tapstallet er usikkert.<ref>[[#Blix|Blix: ''Gamle Lofoten'' side 49.]]</ref> [[Lofot-stormen 1868]] den [[31. mars]] skal ha krevd 109 menneskeliv,<ref>{{Kilde www | forfatter=  | url= http://www.karlsoy.com/bygdebok/periode10_del12.html | tittel=Karlsøy og Helgøy Bygdebok – Lofotfisket i småbåttida | besøksdato= 28. desember 2017 | utgiver= Karlsøy kommune  | arkiv_url= | dato = }}</ref><ref name=HDB>{{Kilde www | forfatter=Bratrein, Håvard Dahl  | url=https://uit.no/Content/515068/bratrein.pdf | tittel=«Ti søen den tager så mangen» – om storm og uvær på kysten | besøksdato= 28. desember 2017 | utgiver= Universitetet i Tromsø  | arkiv_url= | dato = }}</ref> og enda en storm den 25. januar 1893 krevde 119 liv.<ref name=Hut363/><ref name=HDB/>

Flertallet av de som omkom på havet i Nordland var deltagere på lofotfisket og andre skreifiskerier. De siste 40 årene av 1800-tallet omkom 960 på lofotfiske eller på reise fra eller til. Slike hendelser ble til alvorlige familietragedier når flere brødre og familieforsørgere omkom.<ref name=Hut364/> Til tross for dette var ikke tap av liv på Lofothavet tema i den offentlige debatten. Med den mer liberalistiske Lofotloven av 1857 ble det også slutt på at Lofotoppsynte skulle avgjøre om været var for ille til at signalet om utror skulle gis, det ble dermed opp til fiskerne selv å avgjøre værforhold og risiko.<ref name=Hut364/>

Myndighetene begynte imidlertid å interessere seg for den store dødeligheten i fiskeriene mye takket være samfunnsforskeren [[Eilert Sundt]]. Han utga en bok i 1855 med tittelen ''Om dødeligheten'' der han påviste at dødeligheten i Norge, og spesielt Nord-Norge, var eksepsjonelt høy sammenlignet med andre europeiske land. Sund foreslo svømmeopplæring, sjøforklaring, straff for ansvarlige, hjelpeforeninger og flere andre tiltak. Lite av dette ble gjennomført, men etter at Lofotoppsynet ble etablert i 1859 ble forlis registrert. Senere begynte en også å se på årsaker til forlis og debattere hvordan ulykker kunne unngås.<ref name=Hut364/>

Forholdene ble gradvis bedre. Mindre skader var det uansett mange av blant fiskerne under det hektiske lofotfisket. Fiskerilegene anga i sin statistikker fra 1914 blant annet 680 tilfeller av verkefingrer og senebetennelser, 218 beinbrudd og seneskader, 9 forbrenninger og forfrysninger, 143 øre- og øyesykdommer, 715 tannutrekkinger, 832 epidemiske sykdommer, tilsammen 3502 behandlinger, samt 482 personer med veneriske sykdommer. Sanitære forhold ble også gradvis bedre. Etter første verdenskrig ble det i fiskerhjemmet i Røst endog bygget egen badstue, som den første i Lofoten.<ref>{{Kilde www | forfatter= Hauge, Willy | url=https://fiskeribladet.no/nyheter/?artikkel=39375 | tittel=Slik var Lofotfisket for over 100 år siden | besøksdato= | utgiver= | arkiv_url= | dato = 26. mars 2017 }}</ref>