Redigerer Karl den store (avsnitt)

== Administrasjon ==
Som en administrator står Karl den store ut ved hans mange reformer: penger og valuta, regjering, militært, kulturelt og kirkelige. Han var den fremste drivkraften bak [[den karolingiske renessanse]].

=== Militært ===
Karl den stores suksess støttet seg hovedsakelig på innovative beleiringsteknikker og framragende logistikk,<ref>Bowlus, Charles R. (2006): [https://books.google.com/books?id=0XBtVwukIogC&pg=PA49 ''The Battle of Lechfeld and Its Aftermath, August 955: The End of the Age of Migrations in the Latin West''], Ashgate Publishing, Ltd., ISBN 978-0-7546-5470-4, s. 49–.</ref> framfor den revolusjonære bruken av kavaleri som ble fremmet av [[Karl Martell]] på 730-tallet. Imidlertid, [[stigbøyle]]n som gjorde det mulig med sjokkangrep med kavaleri og lanser mulig, ble innført i Frankerriket før på slutten av 700-tallet.<ref name="Hopper">Hooper, Nicholas; Bennett, Matthew (1996): [https://books.google.com/books?id=Sf8UIynR0koC&pg=PA12 ''The Cambridge Illustrated Atlas of Warfare: The Middle Ages, 768–1487''], Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-44049-3, s. 12–.</ref>

Hester ble benyttet omfattende av frankernes militære ettersom hester gjorde det mulig å frakte tropper over lange distanser på raskt vis, noe som nødvendig for å bygge og opprettholde det store riket.<ref name="Hopper"/>

=== Økonomiske og pengereformer ===
[[Fil:Karldergrossesignatur.svg|thumb|350px|Monogramet til Karl den store, inkludert ''signum manus'', fra signeringen av kongelig diplom: ''Signum'' (monogram: KAROLVS) ''Karoli gloriosissimi regis''.]]

Karl den store hadde en viktig rolle i å bestemme Europas umiddelbare økonomisk framtid. Ved å følge sin fars reformer, opphevet Karl den store pengesystemet basert på gullmynten [[Solidus|''sou'']]. Isteden tok han opp (og ble fulgt av den angelsaksiske kong [[Offa av Mercia]]) [[Pipin den yngre|Pipins]] system av pragmatiske årsaker, hovedsakelig grunnet knapphet på metall.

[[Fil:Charlemagne denier Tours 793 to 812.jpg|thumb|upright|left|Denier fra Karl den stores tid, [[Tours]], 793–812]]
Mangelen på gull var en direkte konsekvens på at han gikk inn i en fredsavtale med Østromerriket som resulterte at Venezia og Sicilia ble avgitt og tapte da deres handelsruter til Afrika. Den påfølgende standardiseringen ved å forene en kompleks rekke av valutaer som hadde vært i bruk ved begynnelsen av hans styre førte til en forenkling av handelen som igjen førte til en øking. Karl den store etablerte en ny standard, [[Livre|''livre carolinienne'']] (fra latinske [[Gamle romerske lengdemål|''libra'']], det moderne [[Pund (valuta)|''pund'']]), som var basert på et pund sølv — en enhet for både penger og vekt — verd 20 ''sou'' (fra latinske ''[[solidus]]'', den moderne ''shilling'') eller 240 ''denier'' (fra latinske ''[[denarius]]'', den moderne ''penny''). I løpet av denne perioden ble ''livre'' og ''sou'' opptellingsenheter; kun ''denier'' var en mynt i riket.

Karl den store innstiftet prinsippene for [[regnskap]]sførsel ved ''[[Capitulare de villis]]'' av 802, som innførte strenge regler for hvordan inntekter og utgifter ble nedtegnet.<ref>McKitterick, Rosamond (2008): ''Charlemagne: the Formation of a European identity''. New York: Cambridge University Press, s. 149</ref>

Karl den store innførte dette systemet til det meste av Europa, og Offas standard ble frivillig tilpasset av det meste av resten av England. Etter Karl den stores død ble det kontinentale myntsystemet forringet og store deler av Europa støttet seg derfor på den engelske mynt, som fortsatt holdt høy kvalitet, fram til rundt 1100.

=== Jødene i Frankerriket ===
Tidlig i Karl den stores styre tillot han taktisk [[Jøder|jødene]] å [[monopol]]isere utlån av penger. Deretter ble praksisen med å låne penger med renter forbudt i 814 ettersom det krenket kirkeloven. Karl den store introduserte ''[[Capitula de Judaeis]]'' («Lovbok for jøder») samme år,<ref>Mediaeval Sourcebook: [http://www.fordham.edu/halsall/source/814capitul-jews.html ''Capitulary for the Jews''] {{Wayback|url=http://www.fordham.edu/halsall/source/814capitul-jews.html |date=20140814182626 }}, avledet fra Migne, J.P., red. (1862): ''Patrologiae Cursus Completus'', Paris, Vol. XCVII, s. 369-370.</ref> et forbud for jøder å drive med utlånt av penger grunnet de religiøse fordommene til de flertallet av de kristne i hans rike, i all vesentlighet var det en omgjøring av hans tidligere nedtegnede generelle politikk. De kunne fortsatt låne ut penger, men ikke mot rente.<ref>[http://www.worldology.com/Europe/early_dark_ages_3.htm «Early Dark Ages III (755 - 840)»] {{Wayback|url=http://www.worldology.com/Europe/early_dark_ages_3.htm |date=20131103180546 }}, ''Worldology'' 25 April 2013. Sitat: «Charlemagne created a peaceful environment for Jews in his kingdom. Charlemagne fostered a system where the Christian majority could procure credit through Jewish constituents. Christians were forbidden to loan money at an interest rate, a restriction not shared by the Jews».</ref> I tillegg til den endringen, innførte kongen også en rekke betydelig mikroøkonomiske endringer, slikt som direkte kontroll av prisene og skatter på bestemte varer og husholdningsartikler.

Hans ''Capitula de Judaeis'' var imidlertid ikke representativ for hans samlede økonomiske forhold eller holdning til jødene i Frankerriket, og bestemt ikke hans tidligere forhold til dem, som utviklet seg i løpet hans liv. Hans personlige lege var eksempelvis en jøde,<ref name="JewishEncyclopedia">[http://jewishencyclopedia.com/articles/4250-charlemagne «Charlemagne»], ''Jewish Encyclopedia''</ref> og han ansette en jøde ved navn Isak som sin personlige representant i det muslimske kalifat i Bagdad.<ref name="JewishEncyclopedia"/> Brev som har blitt kreditert til frankerkongen inviterte jøder å bosette seg i hans kongerike.<ref>Scheindlin, Raymond P. (1998): [https://machimon.wordpress.com/2012/11/12/charlemagne-and-the-ashkenazi-jews-in-the-9th-century ''A Short History of the Jewish People''], Oxford University Press. pp. 101–104.</ref><ref>[http://www.jewishhistory.org/ashkenazic-jewry-in-france/ «Ashkenazic Jewry in France»], ''Jewishhistory.org''</ref><ref>Goldfoot, Nadene (8. oktober 2012): [http://jewishfactsfromportland.blogspot.no/2012/10/jews-getting-into-lithuania-from.html «Jews Getting into Lithuania From Charlemagne's Invitation to Germany»], ''Jewish Facts From Portland''.</ref>

Karl den store innså fordelene til jødenes forretningsferdigheter, og ga dem frihet til å drive kommersiell virksomhet. Til tross for dette var deres politiske status under Karl den store tilsvarende som hans forgjengere. Det er vist i den religiøst fordomsfulle lovgivningen. For å føre en anklage mot en kristen måtte en jøde ha mellom fire og opp til ni vitner, mens det for en kristen holdt med kun tre. Heller ikke kunne han ta pant i eiendommen til kristen uten å risikere å tape egen eiendom eller få sin høyre hånd hogd av. En del av lovene var formet slik at de oppmuntret til å la seg konvertere, eksempelvis ved inngåelse av ekteskap var man forpliktet til å gi gaver til den kristne kirken og få velsignelse av en prest.<ref name="JewishEncyclopedia"/>

=== Utdannelsereformer ===
En del av Karl den stores suksess som hærfører, administrator og hersker kan bli ført tilbake til hans beundring for lærdom og utdannelse. Hans styre er ofte referert til som [[den karolingiske renessanse]] grunnet blomstringen av lærdom, litteratur, kunst og arkitektur som karakteriserte den. Karl den store kom i kontakt med kulturen og lærdommen til andre land, i særdeleshet mauriske Spania, angelsaksiske England,<ref>Story, Joanna (2005): «Charlemagne and Anglo-Saxon England» i: Story, Joanna, red.: ''Charlemagne: Empire and Society'', Manchester University Press, s. 195.</ref> og [[Lombardia]] i nordlige Italia, grunnet både hans erobringer og hans diplomatiske kontakter. Han bidro til å øke antallet klosterskoler og [[Scriptorium|''scriptoria'']] (sentre for kopiering og framstilling av bøker) i Frankerriket.

Det meste av de verkene med klassisk latin som har overlevd for ettertiden ble kopiert og bevart var  karolingiske lærde. De eldste manuskripter tilgjengelig for mange antikke tekster er karolingiske og det er sannsynlig at en tekst som hadde overlevd til karolingiske tidsalder, fortsatt eksisterer.

Det felleseuropeiske vesen i Karl den stores innflytelse er indikert av opprinnelsen til mange av de lærde som arbeidet for ham: [[Alcuin]], en [[Angelsaksere|angelsakser]] fra [[York]]; [[Theodulf av Orléans|Theodulf]], en vestgoter, antagelig fra [[Septimania]]; [[Paulus Diaconus]], en [[langobarder|langobard]] fra nordlige Italia; italienerne [[Peter av Pisa]] og [[Paulinus II av Aquileia]]; frankerne [[Angilbert]], Angilram, [[Einhard]] (hans biograf) og [[Waldo av Reichenau]].

Karl den store fremmet [[de frie kunstene]] ved hoffet, beordret at hans barn og barnbarn fikk en god utdannelse, og studerte selv (på en tid da selv ledere som fremmet utdannelse ikke selv tok seg tid for det samme) under ledelsen til Peter av Pisa, og fra ham lærte han [[grammatikk]]; fra Alcuin fikk han undervisning i [[retorikk]], [[dialektikk]] ([[logikk]]) og [[astronomi]] (han var særlig interessert i stjernenes bevegelser); og  Einhard underviste ham i [[aritmetikk]] (regneferdighet).<ref name="Dutton">Dutton (2016): ''Charlemagne's Mustache''</ref>

Hans personlig fiasko innen lærdommen, i henhold til Einhard, var at han aldri klarte å skrive: da han i sine eldre år forsøkte å lære, øvde på å sette sammen bokstaver på en vokstavle mens han lå i sengen, men «hans anstrengelser kom for sent i livet og ble belønnet med liten suksess». Hans kunnskap i å lese, som Einhard er taus om, var antagelig tilsvarende.<ref name="Dutton"/>

I 800 finansierte Karl den store et herberge på Muristan i [[det kristne kvarter]] i [[Gamlebyen (Jerusalem)|gamlebyen]] i [[Jerusalem]]. Han finansierte også et bibliotek i tilknytning til det. I motsetning til sine etterkommere hadde Karl den store betydelig interesse for Jerusalem, men til tross for senere legender, reiste han aldri selv på [[pilegrim]]stur til Den hellige by.<ref>Erkens, Franz-Reiner, red. (2001): ''Karl der Große und das Erbe der Kulturen. Akten des 8. Symposiums des Mediävistenverbandes, Leipzig 15.-18. März 1999'', Berlin</ref><ref>Runciman, Steven (oktober 1935): [https://www.jstor.org/stable/pdf/553491.pdf?seq=1#page_scan_tab_contents Charlemagne and Palestine], ''The English Historical Review'' '''50'''(200), Oxford University Press, s. 606-619</ref><ref>Latowsky, Anne (2008): [https://link.springer.com/chapter/10.1057/9780230615441_8 «Charlemagne as Pilgrim? Requests for Relics in the ''Descriptio Qualiter'' and the ''Voyage of Charlemagne''»] i: Gabriele, Matthew; Stuckey, Jace, red.: [https://link.springer.com/book/10.1057/9780230615441 ''The Legend of Charlemagne in the Middle Ages: Power, Faith, and Crusade''], Springer</ref>

=== Kirkereformer ===
[[Fil:Aachen Cathedral top floor.jpg|thumb|Karl den stores kapell i Aachenkaedralen.]]

I motsetningen til sin far Pipin og sin onkel Karloman ekspanderte Karl den store kirkens reformprogrammer. Hans reformer fokuserte på å forsterke kirkens maktstruktur, forbedre presteskapet evner og moralske kvalitet, standardisere liturgien, forbedre de grunnleggende læresetningene i troen og utrydde hedendommen. Han kunne disiplinere presteskapet, kontrollere kirkens eiendommer, og definere en ortodoks troslære, og til tross for brutal lovgivning og brå endringer, fikk han støtte og lojaliteten fra presteskapet som så på ham som en rettroende leder for øke folkets moral og fromhet, og styrke kirkens makt.<ref>[http://www.britannica.com/EBchecked/topic/106546/Charlemagne «Charlemagne»], Britannica.com</ref>

Karl den store keiserlige reformer ble kombinert med de tradisjonelle åndelige rollene til biskopene med nyskapende ideologiske konstruksjonen ved å få dem til også å fungere som sivile tjenestemenn og tidvis også fungere som provinsguvernører. Denne praksisen kom til sist til å legge grunnlaget for å omforme kirken til en sivil institusjon, ga kirken en ekstra dimensjon og kom til i stor grad til å bidra til en utviklingen hvor kirken kom til å dominere staten og bli en stat i staten. Det var ikke Karl den stores hensikt, underliggende for hans motivasjoner var den [[Augustin av Hippo|augustinske]] oppfatningen at kongen var ansvarlig til Gud for sine undersåtters åndelig velvære.<ref>Hamilton, Gregory W. (14. juni 2011): [http://nrla.com/charlemagne-and-the-vision-of-a-christian-empire/ «Charlemagne and the Vision of a Christian Empire»] {{Wayback|url=http://nrla.com/charlemagne-and-the-vision-of-a-christian-empire/ |date=20180401075220 }}, ''NRLA''</ref>

I tiden 809–810 innkalte Karl den store til kirkemøte i Aachen som bekreftet den enstemmige tro i Vesten at [[den hellige ånd]] utgår fra Faderen og Sønnen ([[Filioque|''ex Patre Filioque'']]) og godkjente tillegget i [[den nikenske trosbekjennelse]] for frasen Filioque (og Sønnen). For dette søkte Karl godkjennelse hos pave Leo III. Paven, mens han bekreftet læren og godtok at den ble benyttet, motsatte seg dens inneslutting i trosbekjennelsen som ble godkjent i 381 ved [[første konsil i Konstantinopel]]. Det talte om prosesjonen den hellige ånd fra Faderen, uten å legge til fraser som «og Sønnen», «gjennom Sønnen», eller «alene». Ved å understrek sin opposisjon fikk paven den opprinnelige teksten risset inn på både gresk og latin på tunge skjold som ble stilt ut i Peterskirken.<ref>[http://www.usccb.org/beliefs-and-teachings/dialogue-with-others/ecumenical/orthodox/filioque-church-dividing-issue-english.cfm «The Filioque: A Church-Dividing Issue?: An Agreed Statement of the North American Orthodox-Catholic Consultation»], ''Usccb.org''.</ref><ref>Harnack, Adolf (1. juni 2005): [http://www.ccel.org/ccel/harnack/dogma5.ii.ii.i.vi.iv.html «History of Dogma, The Controversy regarding the Filioque and Pictures»], ''Ccel.org''</ref>

=== Skrivereformer ===
[[Fil:Codexaureus 04.jpg|thumb|Side fra Lorsch-evangeliene fra Karl den stores tid.]]

I løpet av Karl den stores syre ble den romerske [[uncialskrift]] (fra latin: uncia, «tolvtedel») og dens [[kursiv]]e versjon, som hadde gitt opphav til en rekke kontinentale [[minuskel]]skrifter, kombinert med trekk fra [[Insulær skrift|insulære skiftformer]] som var i bruk i irske og engelske klostre. [[Karolingisk minuskel]]skrift ble skapt delvis under beskyttelse av Karl den store. [[Alcuin]], som drev palasskolen og et scriptorium ved Aachen, var antagelig den fremste drivkraften, selv om den synes å ha blitt utviklet over flere steder på denne tiden.<ref>[http://www.designhistory.org/Handwriting_pages/Carolingian.html «The Roman Letterform is Revived by the Carolingians»], Graphic Design History</ref> Det var en praktisk skrifttype, en kombinasjon av store og små bokstaver, men hvor de fleste dekorative trekkene og [[Ligatur (typografi)|ligaturene]] var fjernet.<ref>[http://www.jesusneverexisted.com/miniscule.html Miniscule – The 'Carolingian Renaissance' contribution to civilization]</ref> Den nye minuskelskriften ble utbredt først fra Aachen og senere fra den innflytelsesrike skrivestuen ved [[Tours]] hvor Alcuin trakk seg tilbake som abbed.

=== Politiske reformer ===
==== Administrasjon ====
Karl den store var engasjert i mange reformer av det frankiske regjeringen, men videreførte også mange av de tradisjonelle praksisene, slik som fordele kongeriket som en arv blant sine sønner.<ref>Schulman, Jana K. (2002): ''The rise of the medieval world, 500–1300: a biographical dictionary''. Westport, Conn.: Greenwood Press, ISBN 9780313011085, s. xx</ref>

Kongen utøvde ''bannum'', retten til å kommandere og herske. Han hadde øverste domsmakt i juridiske saker, bestemte lovgivningen, ledet hæren, og beskyttet kirken og de svake. Hans administrasjon var et forsøk på å organisere kongeriket, kirken og adelen rundt seg. Denne anstrengelsen var meget avhengig av effektiviteten, lojaliteten og støtten fra hans undersåtter. Størrelsen på hans rike var mer eller mindre på rundt 1 112 000 km2 og med en befolkning som rundt regnet besto av mellom 10 og 20 millioner mennesker.<ref>Henning, Joachim (2007): [https://books.google.no/books?id=ZK3bdq6ihM8C&pg=PA50&lpg=PA50&dq=The+size+of+the+Carolingian+empire+can+be+roughly+estimated+at+1,112,000+km²&source=bl&ots=vc7GxLJX_0&sig=9uU9TgL93lvm5Vfpd-A9lH0abvY&hl=no&sa=X&ved=0ahUKEwjH0bOYh5LaAhXCKywKHdZKDF0Q6AEIODAB#v=onepage&q=The%20size%20of%20the%20Carolingian%20empire%20can%20be%20roughly%20estimated%20at%201%2C112%2C000%20km²&f=false ''Post-Roman Towns, Trade and Settlement in Europe and Byzantium: The heirs of the Roman West''], Walter de Gruyter, s. 50, note 24</ref>

Grunnet Frankerrikets enorme størrelse inndelte Karl den store det i tre adskille områder for å lette administrasjonen. Disse var den indre kjernen av kongeriket:  Austrasia, Neustria og Burgund som ble ledet direkte av et system kalt for ''[[missatica]]'', «inspeksjonsnettverk». Basert på tidligere mer ad hoc eller mer tilfeldig opplegg,<ref>Frassetto, Michael (2003): ''Encyclopedia of barbarian Europe: society in transformation'', oppslagsord «Missi Dominici»</ref> ved å benytte formen ''missus regis'', «kongens sendebud» hvor en en lekmann og en geistlig ble sendt i par,<ref>Laughlin, James Laurence (1903): «The decline of the missi dominici in Frankish Gaul», ''Credit'' '''4'''(1), s. 5</ref> og bruken av ''missi dominici'' ble fullt utnyttet av Karl den store som gjorde det til en vesentlig del av sin administrasjon.<ref>Chisholm, Hugh, red. (1911): [https://en.wikisource.org/wiki/1911_Encyclop%C3%A6dia_Britannica/Missi_Dominici «Missi Dominici»], ''Encyclopædia Britannica'', '''18''' (11. utg.), Cambridge University Press, s. 583.</ref> Historikeren Norman F. Cantor tilskriver dette til den administrative dyktigheten til geistlige som Alcuin og Einhard.<ref>Cantor, Norman F. (1993): ''The Civilization of the Middle Ages'', s. 192.</ref> Utenfor kjerneområdet støttet den frankiske administrasjonen seg på grever, og utenfor denne var det markområder, grenseområder, som ble styrt av mektige guvernører, som i Bretagne, Spania og Bayern.

Karl opprettet også to under-kongeriker i Aquitaine og Italia, styrt over av hans sønner, henholdsvis [[Ludvig den fromme|Ludvig]] og [[Pipin av Italia|Pipin]]. Bayern ble styrt av en selvstendig markgreve, [[Gerold av Bayern|Gerold]], fram til hans død i 799. Mens Karl fortsatt holdt overherredømme over alle disse områdene, var de i seg selv relativt selvstendige ved å holde sin egen administrasjon som preget deres egne mynter.

==== ''Divisio regnorum'' ====
I 806 gjorde Karl de første forberedelser for den tradisjonelle frankiske delingen av riket etter sin død. For [[Karl den yngre]] (772–811) ga han Austrasia og Neustria, Saksen, Burgund og Thüringen. Til [[Pipin av Italia|Pipin]], født Karloman (777-810), ga han Italia, Bayern og Schwaben. [[Ludvig den fromme|Ludvig]] (778-840) fikk Aquitaine, Marca Hispanica (det spanske grenseområde) og Provence. Keisertittelen ble ikke nevnt, noe som har ført til forslaget at på denne særskilte tiden forsto Karl den store tittelen som en ærestittel som angikk ham og ikke var arvelig.

Pipin døde 810 og Karl den yngre i 811. Karl den store revurderte da saken, og i 813 kronet han sin yngste sønn Ludvig som med-keiser og med-konge av frankerne, ga ham en halvpart av riket og resten ved sin død. Den eneste part av riket som Ludvig ikke ble lovt var Italia hvor Karl den store særskilt ga til Pipins illegitime sønn [[Bernard av Italia|Bernard]] (797-818).