Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Anglikanismen ===
[[Fil:Henry VIII with Charles Quint and Pope Leon X circa 1520.jpg|miniatyr|Englands konge, [[Henrik VIII av England|Henrik VIII]] (venstre) med pave [[Leo X]] i midten og [[Karl V av Det tysk-romerske rike]].]]
England bestod av troende katolikker i middelalderen, men utviklingen i senmiddelalderen med paver og [[motpave]]r skapt en tydelig skepsis der. Kirken ble langt på vei nasjonalisert i 1351 da engelske styresmakter reduserte pavens makt. Den universale kirke, som den katolske kirke ønsket å fremstå som, var dermed universell i et stadig mindre univers som ikke inkluderte Frankrike eller England, og bare delvis Castilla og Aragón, administrativt. Det skjedde utover på 1300- og 1400-tallet en utvikling der statsadministrasjonen, tidligere forbeholdt kirkens menn, ble sekularisert. Engelske kanslere og skattkammermestre ble i stadig mindre grad geistlige.<ref>Side 181, Fuglestad</ref> Selv med denne endringen i statsforvaltningen var England et grunnleggende katolsk land. 

I lang tid var [[Henrik VIII av England]] sett på som troens forsvarer. Da han styrte var England et av få land der den romersk-katolske kirken i Roma hadde god politisk kontroll over landets kirke. I både Spania og Frankrike hadde kongen tatt over kontrollen selv, og det samme gjaldt flere tyske riker som konverterte til protestantismen. Det var i tillegg et problem at Henriks hustru, [[Katarina av Aragon]], hadde født ham seks barn, men fem av dem var dødfødte eller døde unge. Bare [[Maria I av England|Mary]] overlevde.  Katarina var hans eldre brors enke, og han måtte be om tillatelse for å ekte henne. Da hun ikke lyktes i å gi ham barn, bestemte han seg i 1527 for å få seg en ny ektefelle for å få en arving. Henrik hadde fattet interesse for [[Anne Boleyn]]. Han trengte imidlertid en annullering – skilsmisse var ikke akseptert – for å kunne gifte seg igjen. I utgangspunktet virket det i orden, ettersom det korrekt var slik at Katarina av Aragon ifølge loven ikke kunne gifte seg med ham, og at man kunne oppheve tillatelsen. Imidlertid mente keiser Karl V,  som var nevøen til Katarina av Aragon, at det ikke var gyldig grunn til å annullere ekteskapet.<ref name="angli">Side 370–371, Greer, Lewis</ref>

Paven, [[Klemens VII]], valgte ikke å gjøre noe, dermed tok Henrik VIII saken i egne hender i 1533. Han fikk [[Thomas Cranmer]], [[Canterbury erkebispedømme|erkebiskop av Canterbury]], som hadde oppfatninger i protestantisk retning, til å oppheve ekteskapet med Katarina slik at han kunne gifte seg med Anne Boleyn. Deretter fulgte han opp med å få gjennom [[Act of Supremacy]] i 1534, da han erklærte Kongen å være Englands kirkes overhode. Henrik VIII gikk lenger enn kongene i Spania og Franrkike. Han forbød kommunikasjon og utbetalinger til paven, tok over retten til å utnevne biskoper og abbeder og gjorde det til forræderi ikke å akseptere kongens overhøyhet. Dette maktpolitiske handlinger – selve den religiøse doktrinen fikk stå i fred, noe han også gjorde klart gjennom ''[[De seks artikler]]''. Transsubstansiasjon var fortsatt del av troen, prester måtte forbli i sølibat og muntlig [[skriftemål]] var del av troen. Det eneste sterke bruddet med katolisismen var opphevelsen av munkeordener. Han brukte landområdene beslaglagt fra munkene delvis for egen berikelse og delvis for å styrke eller utnevne nye adelsmenn som støttet hans brudd med kirken. Selv om Henrik VIII brøt med kirken, gjennomførte han en streng praksis, og mange protestanter mistet livet.<ref>Side 371–372, Greer, Lewis</ref>