Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

===Fra Krimkrigen til Italias og Tysklands samling (1850–1871)===
Etter 1848-revolusjonens i hovesak mislykkede resultater, var det flere steder fokus på omorganisering og ny taktikk. Stormaktene fikk tilbake kontrollen i sine respektive land, men det ble splid landene imellom. Russland hadde lenge hatt svekkelsen av Det osmanske rike som sitt fokus, men da Storbritannia og Frankrike valgte å støtte Det osmanske rike mot Russland i [[Krimkrigen]] (1853–1856), skapte det store diplomatiske utfordringer.  Fredsmøtet etter Krimkrigen var også startskuddet til en italiensk samling (1859–1861) som ble gjennomført gjennom [[realpolitikk]], det vil si en politisk retning som fokuserte på situasjonen slik den var og hva man kunne gjøre med den, i stedet for idealistisk samling. Etter den italienske samlingen kom den tyske samlingen (1862–1870) med mye av den samme taktikken.

Det betyr ikke at ideologiene tapte for realismen. Fra 1848 av blomstret både den liberale og den sosialistiske retningen, og begge utviklet seg i flere retninger. Heller ikke nasjonalismen tok skade av at land ble samlet av kløktige politikere heller enn folkelige opprør – Italias samling med utgangspunkt i den beskjedne makten Piemonte hadde ble heller et eksempel til etterfølgelse i små land som håpet på å bli store.

====Politisk utgreining (1848–1871)====
[[Fil:Stuart Mill G F Watts.jpg|miniatyr|[[John Stuart Mill]] var vesentlig i å bygge bro mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme. {{Byline|George Frederic Watts  (1817–1904)|type = Malt av}}]]
Perioden fra revolusjonen i 1848 og Pariskommunens fall i 1871 var en svært aktiv politisk periode. Ideologier på begge sider av det politiske spektrum utviklet seg i forskjellig retning basert på de mange vitenskapelige og filosofiske retningene, med viktige skikkelser som [[Karl Marx]], [[John Stuart Mill]], [[Charles Darwin]] og [[Auguste Comte]]. Venstresiden begynte i stadig større grad å organisere seg i grupper, som de mange internasjonale møtene. De liberale kreftene var imidlertid i hovedsak representert av enkeltindivider. I begge tilfellene var Storbritannia lenge et naturlig utgangspunkt, ettersom de hadde de minst strenge reglene for ytringsfrihet.

=====Positivisme og liberalisme =====
I 1830-årene hadde [[Auguste Comte]] begynt på sine tekster om ''positivisme'', og han skrev også etter 1848-revolusjonen. Tanken i positivismen lå i at mennesket utviklet seg i tre stadier: Det teologiske, det metafysiske og det vitenskapelige. Problemet ifølge Comte med de franske revolusjonene var at det var for metafysiske. Det var for mange tomme fraser og prinsipper. Det var derfor viktig for de som ønsket å forandre samfunnet å ha en strengt vitenskapelig forståelse av samfunnet.<ref>Side 521, Palmer, Colton</ref>

[[John Stuart Mill]] hadde valgt å følge sin far, James, i sin liberalisme, men John Stuart Mill foretrakk en mindre mekanisk og fornuftsbasert menneskeforståelse. Mennesker var først og fremst et sosialt dyr med sosiale instinkter. Slik var ikke jakten på lykke i seg selv avgjørende for lykken. Heller var lykken muligheten til individets personlige vekst. Demokratiske institusjoner hjalp til med å gi den enkelte person følelsen av sosialt ansvar. Liberalismen under John Stuart Mill er derfor sosialt orientert, og han sees ofte på som overgangen mellom klassisk liberalisme og sosialliberalisme.<ref>Side 181, Norborg</ref>

Sosialliberalisme dukket opp som et alternativ til klassisk liberalisme, og i sosialliberalismen spilte staten en viktigere rolle. For sosialliberalistene var ikke mennesket atomistisk, altså uavhengig, men sterkt påvirket av staten.<ref name="snlsos">[https://snl.no/sosialliberalisme Sosialliberalisme] - Store norske leksikon</ref> Både samfunnet og enkeltindividet hadde en historie som formet dem, og derfor var det ikke så enkelt å si at folk hadde like muligheter. Særlig var det forandringen av samfunnet som kom med industrialiseringen som skapte hodebry for flere liberale. Det var en generell enighet om at rettighetene og mulighetene var svært forskjellige mellom fattige og rike i et industrialisert Europa. Den nye retningen  handlet i hovedsak om å finne ut hvordan samfunnet kunne forandres best mulig for igjen å gi individene mest mulig lik og hindringsfri vei til lykke. Det var i hovedsak to grupper av sosialliberale. Den ene mente at statlig intervensjon var den viktige retningen, og at staten kunne hjelpe de som bukket under. Den andre mente at dette ikke var nok, uten at de hadde et fullgodt alternativ.<ref>Side 217–18, Edmund Neill: «Political Ideologies: Liberalism, Conservatism, and Socialism», kapittel 16 i ''A Companion to Nineteenth-Century Europe'', av Stefan Berger (red.), Wiley-Blackwell, Chichester, 2009</ref>

=====Kommunisme og anarki (1848–1870)=====
[[Fil:Marx3.jpg|miniatyr|upright|[[Karl Marx]] i 1861, 12 år etter at han ga ut [[Det kommunistiske manifest]] og tre år før [[Den første internasjonale]]. Marx' skrifter fikk betydning lenge etter hans død, og påvirket filosofi til slutten av 1900-tallet.]]
I 1847 ble de to vennene [[Karl Marx]] og [[Friedrich Engels]] med i det nystiftede kommunistiske forbundet. De påtok seg å skrive forbundets [[Det kommunistiske manifest|kommunistiske manifest]]. I denne fokuserte forfatterne på først å få et realistisk bilde av nåtiden før man rådet om fremtiden. De hadde også som rettesnor at politikken forandrer seg med tiden, og at det ikke eksisterte evige sannheter. Målet var imidlertid ikke forskningen, som også inkluderte en omvendt hegeliansk filosofi og forståelse av britisk nasjonaløkonomi, men også handling. Engels hadde lært seg militære kunnskaper slik at han kunne være en militær leder ved en fremtidig revolusjon. Nettopp revolusjon var stikkordet. I motsetning til andre venstreorienterte bevegelser som sosialisme og radikalisme, var det nødvendig for kommunistene ikke å forandre det eksisterende samfunn, men å rive det ned og erstattet det med et nytt.<ref>Side 185–87, Norborg</ref>

Anarki på sin side var et langt eldre politisk system. Det forutsatte at eiendom er unaturlig, og derfor noe som kan fjernes. Dette er tanker fra antikken, men det var særlig under [[Pierre-Joseph Proudhon]] at denne politiske retningen fikk utvikling. Proudhon var den første som omtalte seg som anarkist, og han kommenterte også at «eiendom er tyveri».<ref>[https://www.britannica.com/topic/anarchism Anarchism] - Britannica.com</ref> Proudhons anarkistiske etterfølger, Mikhail Bakunin hadde en mer konsekvent politisk venstreanarkistisk linje. Han ble nærmest en profesjonell revolusjonær i 1848–1849, og tilbrakte mye tid på barrikader frem til han ble arrestert i Dresden i 1849 og senere overført til Russland. Bakunin valgte en anarkisme som oppfordret til opprør og revolusjon mot landeierne, særlig de russiske, og enda han ikke hadde ett hovedverk som Proudhon hadde, var hans iver og hans mange små skrifter med på å spre anarkistiske ideer til land som Tyskland, Sveits og Storbritannia.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Mikhail-Bakunin Mikhail Bakunin] - Britannica.com</ref>

Det ville imidlertid være en overdrivelse å påstå at kommunisme eller anarkisme fikk en svært varm velkomst. Det begynte imidlertid å utvikle seg i retning en viss samling om venstreorienterte ideer, og i 1864 kom [[Den første internasjonale|Den internasjonale arbeidersammenslutningen]] (senere kalt «Den første internasjonale») på plass i London. Marx og Bakunin var begge med.<ref>Side 270, Evans</ref> Resultatet av dette ble imidlertid en stor uenighet mellom de to, og anarkisme og marxisme ble i mange år etter begges død splittet.<ref>Ann Robertson: [https://www.marxists.org/reference/archive/bakunin/bio/robertson-ann.htm The Philosophical Roots of the Marx-Bakunin Conflict] Marxists.org</ref>

====Napoléon III og Storbritannia mot Russland (1848–1856) ====
{{Utdypende|Den andre franske republikk|Napoleon III av Frankrike|Krimkrigen}}
[[Fil:Franz Xaver Winterhalter Napoleon III.jpg|miniatyr|[[Napoleon III av Frankrike]] ble en viktig figur både i fransk og europeisk historie. Maleri av Franz Xaver Winterhalter {{Byline|Franz Xaver Winterhalter  (1805–1873)|type = Malt av}}]]
Etter de kaotiske dagene i Frankrike i juni 1848, ble det bestemt å holde valg på president, selv før grunnloven var ferdig. Av de fire kandidatene vant [[Napoleon III av Frankrike|Charles Louis Napoléon Bonaparte]] overlegent. Han var nevøen til den tidligere keiseren og generalen som hadde styrt over mesteparten av Europa, og etter at Napoléon Bonapartes eneste sønn døde i 1832, ble Louis lederen for Bonaparte-familien. Louis var en revolusjonær som både i 1836 og i 1840 hadde mislyktes i kupp, og han hadde deltatt også i forsøk på Italias samling. Da han stilte til valg var han formelt en rømling fra fengsel, men i det kaotiske Paris var det ikke relevant. Enda Louis Napoléon hadde progressive ideer, var det nok i stor grad navnet han ble valgt på. Napoléon var mannen mange så på som velgjøreren som ga bøndene rett til landet sitt og fattige sine rettigheter. Louis Napoléon lyktes i å få over konservative og radikale på sitt parti. Han fikk kontroll over hæren og innenriksdepartementet{{#tag:ref|Omtrent Justisdepartementet|group=n}} og i slutten av 1851 gjennomførte han et kupp der han selv tok rollen som keiser Napoléon III – for å hylle Napoléons sønn som den underforståtte Napoléon II.<ref>Side 505–507, Palmer, Colton</ref>

Napoléon III var lite lik sin onkel. Han var opptatt av sosiale oppgaver og av arbeiderklassen, han lyttet til folkets røst og han var opptatt av å blidgjøre både katolikker og journalister. Der resten av Europa i hovedsak mente at intelligent styre og demokrati med allmenn stemmerett var uforenelige, var Napoléon III av den overbevisning at han hadde lyktes i å innføre begge deler.<ref>Side 527–528, Palmer, Colton</ref>

[[Fil:Charge of the Light Brigade.jpg|miniatyr|venstre|Britene viste en særdeles mangel på kompetanse blant lederne under Krimkrigen. Her et maleri fra [[slaget ved Balaklava]]. {{Byline|[[Richard Caton Woodville (1856–1927)]]|type = Malt av}}]]
Russland og Det osmanske rike hadde en lang tradisjon med kriger, og krigen som medførte Hellas' selstendighet i 1828–1829 var den siste i en lang rekke. Da Russland ønsket å overta [[Valakia]] og [[Moldova (region)|Moldova]] fra tyrkisk kontroll, var Frankrike og Storbritannia på tyrkisk side. Frankrike hadde en sterk tilstedeværelse i Midtøsten, og Storbritannia ville at Det nære østen skulle være fri fra russisk kontroll. Russland erklærte Det osmanske rike krig i 1853, og Frankrike og Storbritannia deltok i 1854, sammen med Piemonte, som sendte en symbolsk styrke. Storbritannia lyktes i å blokkere Russlands havner både i Baltikum og ved Svartehavet, og franske og russiske styrker gikk inn på [[Krimhalvøya]], der mesteparten av kampene sto.<ref>Side 544–545, Colton, Palmer</ref> Russland trakk styrkene fra Valakia og Moldova for å møte det fransk–britiske angrepet, og Østerrike svarte ved å rykke inn i Valakia og Moldova. Nikolai I ble provosert av Østerrike, som han selv hadde hjulpet mot Ungarn i 1848–1849 og til å forhindre en tysk samling uten Østerrike i 1850.<ref>Side 233, Evans</ref>

Krimhalvøya ble valgt av Napoléon III fordi man lett kunne ordne forsyninger, slik at han ikke ville gjenta sin onkels feil. De fransk–britiske styrkene lyktes i å vinne mot en større russisk styrke, men krigføringen ble fort skadet av feilinformasjon. Spesielt viste britiske ledere seg som sterkt inkompetente, ettersom flere ledere hadde kjøpt posisjonene sine, og ofte ikke hadde noen militær erfaring.<ref name="totresyv">Side 234–237, Evans</ref> Dette ble spesielt åpenbart under [[slaget ved Balaklava]], der en rekke engelske kavalerister red feil vei inn i en russisk kanonade. Inkompetansen blandet med dårlig hygiene som medførte sykdom, gjorde at mange døde under krigen. Det var særlig [[Kolerapandemien i 1846–1860|kolera]] som tok livet av mange, og sykepleieren [[Florence Nightingale]] observerte at flere døde av sykdom enn av kuler.<ref name="totresyv" /> Nightingale jobbet mye i de allierte styrkenes sykehus med å redde soldater, og erkehertuginnen [[Prinsesse Charlotte av Württemberg|Elena Pavlovna]] hjalp til på russisk side, der forholdene ikke var stort bedre. Også russerne slet med inkompetente ledere, men i tillegg var våpnene og båtene gammeldagse i forhold til de franske og engelske. Da Nikolai I døde i 1855, valgte [[Aleksander II av Russland|Aleksander II]] en mer fredelig løsning, og han og [[Lord Palmerston]] lyktes i å forhandle frem en fred. Russland tapte lite territorielt, men de måtte leve med at de nå ikke lenger var en styrke i vesteuropeisk politikk, og at Frankrike på sin side hadde blitt en ny styrke.<ref name="totresyv" />

====Italias samling (1856–61)====
{{Utdypende|Italias samling}}
[[Fil:Francesco Hayez 041.jpg|miniatyr|[[Camillo Benso di Cavour]] lyktes i å utnytte europeiske politikere til å samle Italia.{{byline|type=Malt av|[[Francesco Hayez]] (1791-1882)}}]]
Siden Italias mislykkede forsøk på å samles i 1848, hadde [[Camillo Benso di Cavour]] tatt over som statsminister. Han utpekte seg tidlig som en liberal og moderniseringsvillig mann, med dyktige politiske manøvreringsevner. Han fikk posisjonen som statsminister gjennom å samarbeide med de moderate på venstresiden, og slik lyktes de to moderate å tilsidesette både de konservative på høyresiden og de radikale på venstresiden.<ref>Side 86–87, Haddock</ref> I tillegg utbygde han jernbanen drastisk, ordnet handelsavtaler med Storbritannia, Frankrike, Belgia og Østerrike, satte i gang industrireisning og innførte [[de facto]] parlamentarisme i Sardinia-Piemonte.<ref>Side 197–98, Cassina Wolff</ref>

Da [[Victor Emmanuel II av Italia|Victor Emmanuel II]] ønsket at Piemonte skulle delta i Krimkrigen, sendte Cavour en symbolsk hærstyrke, og utnyttet fredsforhandlingene ved å fremstå som et konservativt, men ikke reaksjonært alternativ overfor Napoléon III og Lord Palmerston. Han talte imot både Kirkestaten, Napoli og Østerrike, som han anså som reaksjonære riker som ville skape revolusjonære og republikanske opprør.<ref>Side 89, Haddock</ref><ref>Side 198, Cassina Wolff</ref> Napoléon III ble begeistret for Cavour, og de to møttes høyst uoffisielt i [[Plombières-les-Bains]] i Frankrike. Der planla de en hemmelig forsvarsavtale. Dersom Østerrike angrep Sardinia-Piemonte, skulle Frankrike komme Sardinia-Piemonte til unnsetning. Landområdene som ble erobret i tilfelle seier, ville tilfalle Piemonte så lenge det var i nord. Områder sentralt i Italia kunne bli selvstendige riker, gjerne på bekostning av Kirkestaten. Samtidig måtte Sardinia-Piemonte som kompensasjon for Frankrikes innsats gi fra seg [[Alpes-Maritimes|Nice]] og [[Savoie (departement)|Savoie]].<ref>Side 89 Cavours ideer, Haddock</ref>

Ettersom Østerrike og Russland ikke samarbeidet særlig godt etter Krimkrigen og ettersom Russland var sterkt redusert etter samme krig, var situasjonen god for Cavour og Piemonte. For Preussen ville en svekking av Østerrike bety at de selv ble sterkere i det tyske spørsmålet om stortysk eller lilletysk løsning. Det neste som gjenstod, var da å provosere Østerrike til å erklære Piemonte krig, men uten at det ble gjort gjennom en for åpenbar provokasjon som ville irritere Storbritannia.<ref>Side 90, Haddock</ref> Da Østerrike begynte å kalle inn italienske soldater, mobiliserte Piemonte, og de fleste italienere dro i stedet dit. Victor Emmanuel II var langt bedre enn sin far Karl Albert til å integrere soldater fra hele Italia inn i hæren, og dermed skapte trekket også en illusjon av et felles folkelig prosjekt. Blant de frivillige var Giuseppe Garibaldi, som ble utnevnt til general og ledet et korps [[Alpejegerne|alpejegere]].<ref>Side 201, Cassina Wulff</ref> Dette var nok til at den fortsatt uerfarne keiser Franz Joseph erklærte krig.<ref>Side 242, Evans</ref> Østerrike ble dermed møtt ikke bare av piemontesiske, men også av franske styrker. Østerrike ble beseiret av Frankrike og Piemonte i slagene ved [[Slaget ved Magenta|Magenta]] og [[Slaget ved Solferino|Solferino]]. Imidlertid begynte Napoléon III å bli nervøs overfor bevegelser fra [[Preussen|prøyssiske]] tropper ved Rhinen og ved stadig mer revolusjonære italienske grupper. Dermed inngikk han en fredsavtale med Østerrike som gjorde at Østerrike fikk beholde Veneto (inkludert [[Friuli-Venezia Giulia]]), til stor irritasjon for Cavour.<ref>Side 547–48, Palmer, Colton</ref>

Avtalen fra Plombières om at Mellom-Italia skulle deles inn i egne riker under fransk beskyttelse, ble forkastet. Ettersom Storbritannias nye liberale regjering var for en sterkere stat i Nord-Italia, ble Napoléon III mindre aktiv der. I stedet ble det raskt arrangert folkeavstemning over handlingene (plebisitt) i Emilia-Romagna og Toscana, som begge gikk klart i favør av å bli del av Italia, og i Nizza (Nice) og Savoia (Savoie) som gikk i favør av å bli franske. Disse plebisittene er blitt anklaget for å ha vært manipulert av staten.<ref>Side 202, Cassina Wolff</ref> Sør-Italia på sin side hadde skaffet europeisk, og spesielt britisk, vrede for sitt reaksjonære styre, som inkluderte å kaste 2000 dissidenter i fengsel.<ref name="tretilfire" /><ref>Side 243, Evans</ref> Dette ble utnyttet av eventyreren Garibaldi. Han startet en bevegelse, og fikk stor støtte i befolkningen. Cavour utrustet Garibaldis frivillige svært motvillig, og ga dem gammeldagse geværer. Til tross for at de frivillige var litt over tusen og med utdaterte våpen, lyktes de i å bekjempe den beskjedne motstanden den også lokalt upopulære kongen av Sicilia lyktes å stille opp med. Bøndene støttet Garibaldi, mens baronene var passive. I tillegg brøt britene avtalen med bourbonerne og støttet i stedet Sardinia-Piemonte. Garibaldi hadde større motstand på fastlandet, men kom helt til Napoli.<ref name="tretilfire">Side 203–04, Cassina Wolff</ref> Ettersom Garibaldi beveget seg til Pavestaten, som var beskyttet av franske styrker, og ettersom Garibaldi støttet radikale Mazzini og anarkistiske Bakunin, valgte Cavour å gripe inn.<ref name="tretilfire" /> Han og kongen dro gjennom [[Umbria]] og [[Marche]], som ble inkludert i samlingsprosjektet, og møtte Garibaldis menn før Garibaldi kom til Pavestaten. Garibaldi valgte dermed å oppløse hæren.<ref>Side 91–92, Haddock</ref>

To andre viktige hendelser skjedde videre i 1861. For det første ble Italia skapt gjennom et møte i parlamentet i Torino i 1861, der Sardinia-Piemonte ble gjort om til kongedømmet Italia, og Victor Emmanuel II ble kronet til konge av Italia. Den andre viktige hendelsen var at i juni samme år døde Cavour som følge av sykdom.<ref>Side 550, Palmer & Colton; Side 205, Cassina Wolff</ref>

====Tysklands samling (1862–1871)====
{{Utdypende|Tysklands samling}}
[[Fil:BismarckRoonMoltke.jpg|miniatyr|[[Otto von Bismarck]] til venstre, lyktes i samlingen av Tyskland. Han fikk god hjelp av offiserene [[Albrecht von Roon]] (i senter) og [[Helmuth von Moltke (1800–1891)|Helmuth von Moltke]] (til høyre), som bidro til å modernisere og styrke Preussens hær.]]
Selv om forsøket på å samle Tyskland gjennom Frankfurtparlamentet hadde gått dårlig, begynte tyske byer å utvikle seg markant innen industrialisering og urbanisering. Som et resultat av den britiske Tory-regjeringens oppmykning av lovene i 1820-årene, hadde utvikling lik den industrielle revolusjonen i Storbritannia nådd Tyskland. Fra 1848 til 1857 ble produksjonen av kull og jern økt drastisk; kull fra 25 til 62 millioner [[daler|taler]], og jern fra 24 til 28 millioner taler. I Preussen, som nå dekket store deler av Det tyske forbund, økte jordarealet fra 26,5 % til 52,4 %, en nær dobling. Lønningene økte etter hvert mer enn prisstigningen, og optimisme spredte seg til bankene, som villig lånte ut til foretak.<ref name="sterketyskland">Side 254–255, Norborg</ref> Den kraftige økningen i jordareal styrket [[Grunneier|junkerne]], mens den store økningen i industri styrket borgerklassen. I begge tilfellene ble det behov for mer arbeidskraft, og det betydde igjen en økt arbeiderklasse. Preussen var på ingen måte et progressivt land, og det ble en politisk utfordring da borgerklassen krevde mer i liberalismens navn og arbeiderklassen det samme i radikalismens og sosialismens navn.<ref name="sterketyskland" />

I tillegg var Preussens parlament også splittet mellom reformvennlige rike menn fra [[Provinsen Rhinland|Rhinland]] som ville at parlamentet skulle ha kontroll over regjeringens handlinger og reaksjonære landeiende junkere fra Øst-Preussen som ønsket et klart skille mellom regjering og parlament. Kampen mellom parlament og regjering medførte at det ble regjeringsskifter. I 1862 ga [[Wilhelm I av Tyskland|Wilhelm I av Preussen]] oppgaven til den østprøyssiske junkeren [[Otto von Bismarck]].<ref>Side 552–553, Palmer, Colton</ref> I utgangspunktet kan Bismarck ha fremstått som et merkelig valg. Han hadde lite eller ingenting til overs for nasjonalisme, og anså Preussen, og ikke Tyskland, som sitt fedreland. Sosialisme, liberalisme, parlamentarisme og demokrati hadde han et svært anstrengt forhold til. Samtidig hadde han beskjeden respekt for sine medjunkere, som han anså som trege, og med hvilke han viste utålmodighet.

I den grad Bismarck hadde noen prinsipper, var det heller å gjøre sin plikt, opprettholde orden og å frykte Gud. Imidlertid var Bismarck først og fremst en realpolitiker. Prinsipper og ideologier hørte ikke hjemme i hans politiske orientering, og han kunne bli venner med liberalister og sosialister, eller bli ansett som en forræder av sin stand av andre junkere, gå til krig når det passet seg og inngå fredsavtaler når det var best. Det viktigste var Preussens fremgang. I diskusjon med parlamentets liberalere kommenterte han at Preussen ikke var noe Piemonte, fordi det ikke var en modell for politisk frihet, men et symbol på makt. I en tale understreket han at «Tidens store spørsmål avgjøres ikke med taler og majoritetsbeslutninger, men med blod og jern.»<ref>Side 553–554, Palmer, Colton</ref>

=====Krigen mot Danmark (1864)=====

{{Utdypende|Andre slesvigske krig}}
Fredsavtalene rundt [[Schleswig-Holstein|Slesvig og Holstein]] var svært kompliserte, og Lord Palmerston uttalte en gang at «Bare tre personer har noensinne forstått Schleswig-Holstein-affæren – prinsgemalen, som er død, en tysk professor, som er gal – og jeg, som har glemt alt».<ref>Side 252, Evans</ref> Da [[Frederik VII av Danmark|Frederik VII]] døde i 1863 uten en arving, gikk Slesvig og Holstein til [[Christian IX av Danmark|Christian IX]]. Enda Christian IX var anerkjent av stormaktene som arving til Slesvig og Holstein, fulgte de to hertugdømmene [[den saliske lov]], som ikke tillot at kongemakten kunne gå gjennom kvinner, da Christian IX var nevø av Frederik VIIs kone. Dette medførte at det var to kandidater til områdene, en dansk og en tysk. Det danske parlament innførte en ny grunnlov som begrenset markant rettighetene til den tyskspråkelige landadelen. Bismarck forlangte at dette ble trukket tilbake, danskene nektet og Bismarck overbeviste Østerrike om å støtte de tyskspråklige områdene i Den tyske føderasjonens navn.<ref>Side 252–253, Evans</ref> Bismarck var opptatt av at dette ikke skulle være en tysk krig, men en prøyssisk, så det ble bare Preussen og Østerrike. De lyktes i å bekjempe Danmark, og ved [[freden i Wien]] den 30. oktober 1864 kapitulerte Danmark.<ref>Side 253, Evans</ref>

=====Krigen mot Østerrike (1866–1867)=====
[[Fil:Gefecht zwischen k.k. Husaren und preußischen Kürassieren in der Schlacht von Königgrätz (A. Bensa 1866).jpg|miniatyr|[[Slaget ved Königgrätz]] viste den prøyssiske hærens overlegenhet. Det markerte også at Østerrike var ute av den tyske samlingsprosessen. {{Byline|Alexander Ritter von Bensa (1820-1902)|type = Malt av}}]]

{{Utdypende|Den østerriksk-prøyssiske krig}}
Det neste skrittet var delingen av områdene. Preussen tok Slesvig (fra nå av Schleswig) og Østerrike Holstein. Holstein hadde Schleswig i nord, Mecklenburg-Schwerin i øst, [[Hannover (stat)|Hannover]] i sørøst og [[hertugdømmet Sachsen-Lauenburg]] i sør. Å gjennomføre et styre av et område så langt fra sitt kjerneområde krevde gode naboer, men Preussen hadde ingen intensjoner om å være en. Mye frustrasjon kom ut av administrative oppgaver, og Bismarck gjorde sitt beste for å gjøre disse større, mens han ga inntrykk av å løse opp i dem.<ref name="femfireseks">Side 554–56, Palmer, Colton</ref> Da Østerrike kalte inn til Den føderale tyske Riksdagen for å mekle i situasjonen, valgte Bismarck å anse Riksdagen for ikke å ha noen autoritet og så å erobre Holstein.

Østerrike lyktes i å få nesten alle de andre tyske statene på sin side i krigen. Imidlertid var Preussens hær svært modernisert. Deres våpen, militære taktikere, jernbanenett og gode industrialisering gjorde at de raskt angrep Østerrike og bekjempet dem i [[slaget ved Königgrätz]]. Bismarck gjennomførte en rask fred for å unngå at de andre stormaktene intervenerte.<ref name="femfireseks" /> Det var uansett ikke svært sannsynlig. Før Bismarck erobret Holstein hadde han alliert seg med Italia mot at de fikk Venezia. Overfor Napoléon III, som uansett var opptatt i [[Mexico]], hadde han forsikret at han hadde demokratiske ideer. Storbritannia hadde en ikke-invervensjonspolitikk og Russland var fortsatt lite begeistret for Østerrikes rolle i Krimkrigen.<ref name="femfireseks" />

Østerrike hadde kunnet stille bedre om de ikke samtidig måtte forsvare seg mot italienske angrep i Syd-Tirol. De italienske angrepene var dårlig forberedt og gjorde liten skade, men de stilte med 200&nbsp;000 mann, og måtte bekjempes. Østerrike kunne ha snudd kampen noenlunde med bedre avgjørelser både i Italia og i Köngiggrätz, men utfallet ble at Østerrike ble bekjempet av Preussen, og måtte gi fra seg Venezia til Italia, enda italienerne ble bekjempet. På den annen side valgte Bismarck å ikke forfølge de slagne østerrikerne inn til Wien. Målet for ham var å eliminere dem fra den tyske samlingen, og med den klare seieren hadde han lyktes i det.<ref>Side 255–257, Evans</ref> Resultatet av krigen ble at Preussen, som også raskt bekjempet de andre tyske statene på Østerrikes side, erobret Nassau, Hessen-Kassel og Frankfurt, og omdøpte Det tyske forbund til «Det nordtyske forbund».<ref>Side 556, Palmer, Colton</ref> Bismarck hadde nå samlet Preussen, og han hadde også lyktes i å vinne over mange liberale og konservative. Ved å innføre allmenn stemmerett da det passet ham, ble han stemt inn ved å appellere til konservative, men fattigere, folk på landsbygden. Dermed var også liberale byfolk til dels satt til side.<ref>Side 257, Evans</ref>

=====Krigen mot Frankrike (1870–1871)=====
[[Fil:Wernerprokla.jpg|miniatyr|Fyrstene av de tyske statene sverger troskap til [[Wilhelm I av Tyskland|Wilhelm I]]. [[Otto von Bismarck]] i midten i hvitt. {{Byline|[[Anton von Werner]]  (1843–1915)|type = Malt av}}]]
{{Utdypende|Den fransk-prøyssiske krig}}
De to første krigene var rent prøyssiske. Likevel medførte det at de nordtyske områdene var samlet. Bayern, Baden, Württemberg og mindre stater var imidlertid ikke inkludert. Enkelte av disse hadde tidligere en nær tilknytning til Frankrike. Nå var det imidlertid to faktorer som drev dem mot Tyskland. For det første var den økende nasjonalismen i tysktalende land med på å påvirke dem til å tenke på seg selv som tyske. For det andre hadde Frankrike uttrykt bekymring for Preussen, noe igjen Bismarck snudde rundt slik at tyskere heller ble bekymret for Frankrike.<ref name="femfemsyv">Side 557, Palmer, Colton</ref>

I Frankrike var ikke bare et voksende Tyskland bekymringen. En fiasko i Mexico, følelsen av å ha blitt lurt av Italia og inaktivitet mens Det nordtyske forbund vokste gjorde Napoléon III upopulær. For Napoléon III kunne bonapartismen reddes ved å bekjempe Tyskland, mens for Bismarck kunne samlingen av Tyskland fullføres ved å slå Frankrike.<ref name="femfemsyv" /> Bismarck valgte denne gangen å følge den italienske tanken om at man ikke skulle erklære krig, men selv bli angrepet, slik at sympatien lå ved dem. Da en revolusjon i Spania førte til at [[Isabella II av Spania]] ble drevet i eksil, kom den midlertidige regjeringen med et forslag om å tilby den spanske tronen til fyrst [[Leopold av Hohenzollern-Sigmaringen]]. Leopold avslo høflig tre ganger, men Bismarck overtalte den spanske regjeringen om å sende et fjerde tilbud. Denne gangen godtok Leopold.

Da nyhetene nådde Paris, forlangte de at dette øyeblikkelig måtte trekkes. Frankrikes ambassadør til Preussen møtte Preussens konge i [[Bad Ems]] og forlangte at Leopold måtte avstå. Avståelsen kom et par dager senere. Imidlertid var ikke den franske regjeringen ferdig med saken, og de ba igjen om at kongen skulle forsikre at ingen av [[Hohenzollern]]-familien skulle takke ja til den spanske tronen. Det kunne ikke kongen gå med på. Wilhelm I sendte den såkalte [[Emsdepesjen]] som beskrev i detalj samtalen mellom de to. Bismarck publiserte deler av den slik at det tyske folk opplevde ambassadøren, og i forlengelsen Frankrike, som fornærmende overfor kongen, mens på fransk side fremsto det som om Frankrikes ambassadør hadde blitt ignorert. Begge sider ble svært indignerte, og enda Spanias trone allerede var ordnet opp i, erklærte Napoléon IIIs regjering Preussen krig.<ref>Side 557–58, Palmer, Colton</ref>

Som mot Østerrike, hadde Bismarck igjen tatt forholdsregler. Britene var skeptiske til Frankrikes ambisjoner i Mexico, Østerrike var bekjempet og hadde egne interne problemer og Russland ville utnytte et svekket Frankrike til å få tilbake kontrollen over havnene i Svartehavet etter Krimkrigen. I tillegg var Italia tjent med at om franske styrker måtte trekkes tilbake fra Pavestaten, kunne Italia samles fullstendig. Det fikk de også til. Selve krigen ble kort, og Preussen i ledelsen for et samlet tysk angrep vant. Napoléon III ble tatt til fange, de franske hærene ble oppløst og Paris gjorde opprør, opprettet [[Den tredje franske republikk|den tredje republikk]] og nektet å overgi seg. Den 18. januar 1871 møttes alle de regjerende fyrstene av de tyske områdene som var med på samlingen i speilsalen i [[Versailles]]. Her sverget de troskap til Vilhelm I av Tyskland, og Tyskland var dermed samlet som et arvekongedømme. Ti dager etterpå kapitulerte Paris.<ref>Side 558, Palmer, Colton</ref>

====Østerrike-Ungarn blir til (1867)====
[[Fil:Cisleithanien Transleithanien.png|miniatyr|Delingen av Habsburgermonarkkiet ved ''Ausgleich'' av 1867, i en østerriksk (rødt) og ungarsk (blå) rikshalvel – Bosnia-Hercegovina (grønn) var fra 1908 under felles forvaltning.]]
Østerrike hadde nå blitt kraftig slått igjen. Akkurat som Russland var henvist til periferien etter Krimkrigen, var nå Østerrike redusert etter Tysklands samling. Den avsatte keiser Ferdinand skal ha kommentert at han ikke forsto hvorfor de utnevnte Franz Joseph til keiser, da han selv var like god til å tape slag. Allerede i 1865 hadde parlamentet, bestående av liberale nasjonalister, undertegnet en lov om nasjoner som dekket deres krav om å lære bort språket sitt i skolen. Da representanter fra Ungarn møtte Østerrike for å samtale om et dobbeltmonarki med like rettigheter og med Franz Joseph som konge over begge monarkiene, var dermed frykten for magjarisering borte.<ref>Side 259–260, Evans</ref>

Resultatet av samtalene ble [[Ausgleich]] - «kompromisset». Tanken var at ungarerne og tyskerne skulle styre slaverne som de selv ville. Synet på slavere var fra begge hold nedsettende, og ideen var at slaverne måtte styres av en stødig hånd. Dette medførte at tysk og magyar ble administrasjonsspråket i de enkelte områdene, og ellers hadde de hvert sitt parlament, hvert sitt styre.<ref>Side 561, Colton, Palmer</ref> Østerrike inkluderte Böhmen, Mähren, sørlige [[Schlesien]], [[kongedømmet Galicia og Lodomeria]], [[Bukovina]], [[Salzburg]], Istria og Dalmatia, mens Ungarn inkluderte Ungarn, [[Transilvania]] (Siebenbürgen), Kroatia og Slavonia.<ref>[https://snl.no/Østerrike-Ungarn Østerrike-Ungarn] - SNL.no</ref> Til forskjell fra [[unionen mellom Sverige og Norge]] var Østerrike-Ungarn en realunion. Innen Ungarn ble det også gjort et kompromiss som sikret kroatene et eget parlament.<ref>Side 257, Niederhauser</ref>

I motsetning til sin skandinaviske motpart, var verken Østerrike eller Ungarn spesielt moderne. Østerrike innførte allmenn stemmerett for menn i 1907, i Ungarn hadde bare en fjerdedel av befolkningen stemmerett ved utbruddet av [[første verdenskrig]]. Begge landene hadde avskaffet føydalisme, men erstattet den med en jordeierøkonomi som bare var marginalt bedre. Flere folk, spesielt serbere og slovaker, opplevde at de ikke hadde noen i middel- eller overklasse for å beskytte seg, og ble ansett som rene bondefolk.<ref>Side 564, Palmer, Colton</ref>

====Russlands liberale retning under Alexander II (1856–71)====
[[Fil:Bitwa pod Mrzygłodem 1863.PNG|miniatyr|Aleksander IIs liberale retning medførte at polakkene brukte friheten til å gjøre opprør – igjen med brutale konsekvenser for polakkene.]]
Etter Krimkrigen, der verken Frankrike eller Storbritannia engasjerte seg fullt, var det klart for Aleksander II at Russland måtte modernisere seg. Selv om han ikke var liberal, valgte han en økende liberal retning. Russland før Krimkrigen var styrt sterkt ovenfra-og-ned, og tsarens makt kom verken fra et folkelig mandat eller fra guddommelig utvelgelse, men fra at han kontrollerte militæret. Maktapparatet var sterkt upersonlig, og det er blitt kommentert at Russland ble styrt maskinaktig heller enn organisk. Sensur, spesielt overfor moderne og vestlige ideer, var streng både i pressen og på universitetene. Likevel kom disse ideene frem til folket. Russisk nasjonalisme ble påvirket av dette, enten det var de som så på Russland som en europeisk nasjon eller som en helt egen slavisk nasjon.<ref>Side 564–65, Palmer, Colton</ref>

Alexander II startet en rekke reformer for å modernisere landet. Den viktigste forandringen var muligens fjerningen av [[livegenskap]] i 1861, etter lange forberedelser. Alexander IIs motiver bak det kan ha vært edle, men det er også blitt foreslått at hovedmotivasjonen lå i at med verneplikt var det viktig at soldatene hadde noe å kjempe for. I tillegg innførte Alexander et offentlig politi som fjernet adelsmennenes eget politi. Sensuren ble noe lettet og universitetene fikk større friheter. Militær utvikling hjalp også, da hæren ble mer strømlinjeformet. Den til da omstendelige kommunikasjonsrekken ble også forenklet, hvilket betyr at kommunikasjonen mellom personer og instanser ble reduserte med 46 %. I tillegg ble separate våpengrener innført.<ref>Side 238, Evans</ref>

Polske innbyggere fikk også nyte godt av endringene i begynnelsen av den russiske nyorienteringen. Amnesti ble gitt til deltakere av opprørene i 1831, forsamlingsforbudet ble opphevet, det ble innledet samtaler om å oppheve livegenskap og et polsk agrarsamfunn ble dannet i 1858 med 4000 medlemmer. Imidlertid fikk Italias samling en betydning. Det at et lite land kunne samles på den måten Italia ble samlet av Piemonte, ble en inspirasjon for polske nasjonalister. Antall hemmelige organisasjoner økte markant, diskusjoner dukket opp oftere og oftere, og det ble arrangert en demonstrasjon på 30-årsdagen for det polske opprøret i 1831. Russernes siviladministrative overhode oppløste agrarsamfunnet, og kosakker skjøt mot menneskene som demonstrerte. Polakkene svarte med en geriljakrig, men denne ble igjen delt mellom de hvite (liberalerne) og de røde (de revolusjonære). Begge fraksjonene samlet seg rundt [[Romuald Traugutt]], en polsk krigshelt fra Krimkrigen. Han lyktes imidlertid bare i et år, før han ble fanget og hengt av russiske styrker. Samtlige rettigheter ble fjernet, og nå ble også navnet Polen fjernet fra kartet, og erstattet med «Vistulaland».<ref>Side 246–248, Evans</ref>

Revolusjonære tendenser var slått ned i Polen, men de utviklet seg i Russland. Intellektuelle opprørere omtalte seg som [[nihilisme|nihilister]], de trodde bare på vitenskap, og hadde et kynisk syn på Aleksander II og hans reformer. Bønder var oppgitt over tunge skatter, og intellektuelle la ved på bålet ved å minne om tidligere oppørshelter som [[Stenka Rasin]]. Filosofen [[Aleksandr Herzen]] anså Russland som det perfekte stedet for den sosialistiske fremtiden fordi kapitalismen var så svak i Russland, og fordi det allerede eksisterte en form for kollektivisme i landsbyforsamlingene. Om Herzen var en radikal, sto [[Mikhail Bakunin]] enda lenger til venstre. Han argumenterte for opprør mot tsarens statsansatte, og også mot liberale. I boken ''Den revolusjonæres katekisme'' kommenterte han at en ekte revolusjonær bare tenker på revolusjonen, og at alt annet har han brutt med. Det moralske gode var det som fremskyndet revolusjonen, og det moralske onde det som holdt den tilbake. Dette skapte et enda sterkere skille mellom Bakunin og hans følgere på den ene siden og [[Karl Marx]]' følgere og andre sosialister og venstreorienterte på den andre.<ref>Side 568, Palmer, Colton</ref>