Redigerer Andre verdenskrig (avsnitt)

=== Strategi ===

Ved krigsutbruddet i september 1939 var de alliertes strategi å bygge opp sine styrker, mens en blokade svekket Tyskland, for så å angripe i 1941–1942.<ref>Ferris 2017, s. 93</ref> Nederlagene i 1940 endret strategien til at Storbritannia baserte seg på at USA skulle bli med, og allerede før så skjedde ble det avtalt at krigen mot Tyskland skulle ha prioritet over en mulig krig mot Japan.<ref>Kershaw 2009, s. 282</ref><ref>Ferris 2017, s. 194–195, 202, 205–206</ref> Dette ble i hovedsak fulgt, og USA brukte rundt 85 % av sine ressurser på krigen mot Tyskland, kun 15 % ble brukt i krigen mot Japan.<ref>Overy 1995, s. 321</ref>

Tysklands strategi var i praksis bestemt av den tyske diktatoren [[Adolf Hitler]]. Allerede i 1920-årene hadde Hitler i boken ''[[Mein Kampf]]'' lagt frem hva han anså som behovet for et utvidet tysk herredømme i Øst-Europa og en allianse med Italia og Storbritannia.<ref>Kershaw 2009, s. 452</ref> Etterhvert som krigen kom nærmere, og brøt ut i 1939, ble trusselen fra en amerikansk innblanding i Europa vurdert som sannsynlig. Det betød at krigen i Europa måtte vinnes raskt, før USA rakk å legge om sin overveldende industrielle kapasitet fra sivil til militær bruk.<ref>Kershaw 2009, s. 458–461</ref>

{{sitat|Da Hitler unnslapp bomben den 20. juli, betegnet han sin redning som Forsynets verk. Jeg tror at fra et rent militært synspunkt kan vi alle være enige med ham i det, for det ville visselig være ytterst uheldig om de allierte i kampens sluttfase skulle bli berøvet den form for krigersk geni hvormed korporal Schickelgruber så opplagt har bidradd til vår seier.|Storbritannias statsminister Churchill, om [[20. juli-attentatet]], i et ironisk innlegg i  Underhuset, 28. september 1944<ref>Roberts 2010, s. 476</ref>}}

Et av de største strategiske problemene på alliert side var hvordan de vest-allierte (USA, Storbritannia og andre land) best og raskest kunne etablere en «andre front», både for å støtte Den røde armés kamp på østfronten, og for å raskest mulig bidra til å tvinge Tyskland til å overgi seg. Den sovjetiske diktatoren Stalin forventet (og ble lovet av USAs president Roosevelt) en vest-alliert invasjon i Frankrike allerede i 1942. I stedet kom, etter britisk press, [[Operasjon Torch|invasjonen av fransk Nord-Afrika]] i november 1942, hvor påfølgende kamper med tyske styrker under general [[Erwin Rommel]] klart viste manglende ferdigheter hos de vest-allierte styrkene, noe som ifølge historikeren Andrew Roberts synliggjorde hvorfor en invasjon av selve Frankrike på det tidspunktet ikke kunne ha lykkes.<ref>Roberts 2010, s. 293, 298, 300</ref>

En rekke historikere anser at strategisk var den største trusselen mot de allierte, og for Tyskland den største muligheten, en mer effektiv blokade ved hjelp av tyske [[Undervannsbåt|ubåter]].<ref>Hastings 2012, s. 318–319</ref> Under første verdenskrig utgjorde tyske ubåter en stor trussel mot Storbritannias import, men i stedet for å ta hensyn til den erfaringen så hadde Tyskland kun 43 ubåter tilgjengelig ved krigsutbruddet i 1939. Med kun 1/3-del av styrken tilgjengelig til en hver tid, var det for lite til å kunne true Storbritannias import. Tyskland økte bygging av ubåter sterkt i løpet av krigen, men da var det for sent, og det såkalte [[Slaget om Atlanterhavet (andre verdenskrig)|slaget om Atlanterhavet]] ble i praksis vunnet av de vest-allierte i mai 1943.<ref>Roberts 2010, s. 340–343, 358–360</ref>

Japans strategi etter den innledende offensiven i 1942 var et resultat av rivalisering mellom hæren og marinen. Tre mulige alternativer fremsto: angripe i Det indiske hav, sør mot Australia eller i det sentrale Stillehavet. Ifølge historikeren [[Gerhard Weinberg|Gerhard L. Weinberg]] ble alle tre i varierende grad forsøkt, og resultatet ble at manglende konsentrasjon om ett strategisk mål førte til at alle tre mislyktes. Marinens ønske om offensiv i det indiske hav, med angrep på Britisk India og mulig samarbeid med en tysk offensiv mot Midt-Østen var den potensielt farligste for de allierte. Planen strandet grunnet den japanske hærens avvisning av å svekke styrkene i Kina.<ref>Weinberg 1994, s. 323–324</ref>