Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== Valutapolitikk og bankvesen ===
[[Fil:Suomen Pankki, Helsinki.jpg|thumb|Hovedkontoret til [[Finlands Bank]] i Helsingfors ble tegnet av arkitekten [[Ludwig Bohnstedt]] og bygd i 1876–1883.]]
[[Fil:1879 Finnland 10 Markkaa.JPG|thumb|10 Mark gull fra 1879. Storfyrstedømmet benyttet [[gullstandard]]en fra 1878 til 1915.{{byline|Foto: D.J. Müller|16. oktober 2009}}]]
Etter at Finland og Sverige skilte lag i 1809 ble [[rubel]]en Finlands offisielle valuta. Forbindelsene med Sverige var fortsatt sterke, og som et uttrykk for dette forble den svenske [[riksdaler]]en gyldig betalingsmiddel fram til 1840.<ref>Klinge, s. 107 f.</ref> Fra dette året trykket Finlands Bank rubler lokalt, knyttet til sølv. Men under Krimkrigen gikk Russland bort fra [[sølvstandard]]en igjen, og rubelen ble så ustabil at Finland på kort tid importerte en 20 prosents inflasjon.<ref>Jutikkala, side 334.</ref> Egen valuta ble ansett som nødvendig, og i 1860 fikk Finland tillatelse til å ta i bruk [[finsk mark]]. Men fortsatt skulle de sterkt svingende russiske [[Pengeseddel|papirpengene]] være lovlig betalingsmiddel. Finansminister [[Johan Vilhelm Snellman]] klarte etter mye overtalelsesarbeid å bearbeide russiske regjeringsmedlemmer til å godta en valutareform for Finland, og 4. november 1865 undertegnet tsar Aleksander II det såkalte valutamanifestet. Sølvmarken ble nå definert som eneste lovlige betalingsmiddel i Finland. Riktignok ble også sølvrubelen gyldig, men de ustabile russiske papirpengene kunne ikke brukes mer.<ref>Raija Majamaa, Leeni Tiirakari: ''J.V. Snellman. Valtioviisas vaikuttaja.'' SKS, Hämeenlinna 2006, ISBN 951-746-678-1, s. 112–115</ref>

Finland led derimot fortsatt under at finske mark stadig ble [[devaluering|depresiert]] (falt) i verdi i forhold til rubler. Dette førte til prisøkning på importvarer fra Russland, og kom på toppen av internasjonale tilbakeslag og avlingssvikt i hele perioden 1861–1867.<ref name="Hjerppe, side 46"/>

I 1870-årene falt prisene på sølv i forhold til gull, og mange stater byttet da til [[gullstandard]]en. Da tsaren i 1878 etter lang nøling godkjente en valutaendring for Finland, innførte de finske politikerne ''de facto'' [[gullstandard]], mens sølvrubelen og uoffisielt papirrubelen fortsatt var offisiell valuta i Russland. Gullstandarden ble godkjent av parlamentet, og tsaren hadde ikke fullmakt til å endre finske lover og på denne måten reversere prosessen. Storfyrstedømmet preget egne 10 og 20 Mark av gull fra 1878 til 1913, og praktiserte gullstandarden frem til 1915. Fra og med 1878 hadde Finland dermed i realiteten monetært og økonomisk selvstyre, over ikke bare [[finanspolitikk]]en men også [[pengepolitikk]]en.

Den finske sentralbanken ble stiftet allerede i 1811 og fikk i 1840 sitt nåværende navn [[Finlands Bank]]/Suomen Pankki. Til å begynne med hadde banken få oppgaver, men i 1840 fikk banken rett til å utstede papirpenger og fra 1865 kontrollerte banken den nye valutaen – finske sølvmark. Finlands bank ble på sin side kontrollert av de finske stendene, også i den tiden stenderforsamlingen ikke ble sammenkalt. Etter at Aleksander II i 1860-årene opphevet lovmessige begrensninger ble det opprettet handelsbanker, først ute var [[Finlands Hypotekförening]] i 1860 og [[Föreningsbanken i Finland]] i 1862, senere fulgte en rekke andre. Kapital var også tilgjengelig fra pensjonsfond, fattigkasser, Staten, selskaper og privatpersoner.

Med de nye mulighetene til å skaffe kapital på kreditt var en av grunnforutsetningene for industrialiseringen på plass, i alle fall på papiret.<ref name="Hjerppe, side 83">Hjerppe, side 83.</ref> Studier av større selskapers balanseposter fra 1870-årene viser derimot at kapitalmarkedet var lite utviklet; hele 3/4 av balansebeholdningene var oppspart egenkapital. Selskapsloven av 1864 ga formelt nye muligheter til å reise kapital, men fraværet av utenlandske investeringer og et effektivt bankmarked medførte stor grad av egenfinansiering.<ref name="Hjerppe, side 83"/> Dette endret seg derimot nærmere århundreskiftet, da banker og forsikringsselskaper fikk tilgang til stadig mer kapital og gradvis etablerte et mer modent bankmarked. Ved utbruddet av første verdenskrig var utviklingen av bankvesenet modnet ved at banker og forsikringsselskaper da stod for hele 90 % av all utestående kreditt. Hyperinflasjonen under og etter første verdenskrig ledet til opprettelse av i alt 23 nye banker, på mer eller mindre spekulativt grunnlag – bare 9 av disse overlevde [[mellomkrigstiden]].<ref>Hjerppe, side 85.</ref>