Redigerer Slaget om Frankrike (avsnitt)

== Juni: «Fall Rot», tysk angrep på resten av Frankrike ==
[[Fil:4June-12June1940-Fall Rot.jpg|miniatyr|Utviklingen fra 4. juni til 12. juni ([https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/d/d1/4June-12June1940-Fall_Rot.jpg større versjon]) {{Byline|United States Military Academy, History Department|type=Kart}}]]
De beste og mest moderne franske arméene var blitt sendt nordøstover (Nord-Frankrike og Belgia) og var gått tapt i den påfølgende tyske omringingen, totalt 16 franske og 9 britiske divisjoner.<ref>Forczyk 2017, s. 208</ref> Det franske flyvåpnet, [[Armée de l'air]], hadde fremdeles mange fly, men stor mangel på både piloter og bakkemannskap.<ref>Forczyk 2017, s. 264–265, 278</ref> Med et dårlig fransk varslingssystem mot tyske flyangrep (de hadde ikke noe tilsvarende det britiske [[Dowdingsystemet]]), kun 3 skvadroner med britiske [[Hawker Hurricane|Hurricane jagerfly]] og numerisk tysk overvekt, ba de franske myndighetene britene om vesentlig flere fly. General Vuillemin, sjef for Armée de l'air, anmodet om 20 skvadroner med britiske jagerfly. Britiske myndigheter avviste det franske kravet, RAF hadde allerede tapt flere hundre Hurricane jagerfly i Frankrike, og valgte etter råd fra [[air chief marshal]] [[Hugh Dowding]] å holde sine fly i beredskap for å møte et tysk angrep mot Storbritannia.<ref>Forczyk 2017, s. 266–267, 271, 344</ref><ref>Jackson 2004, s. 98</ref> Til tross for totalt tap av 338 fly, og en rekke andre fly skadet eller med mekaniske problemer, hadde Luftwaffe over 500 [[Messerschmitt Bf 109|Bf 109E]] jagerfly, over 200 [[Junkers Ju 87|Ju 87 Stuka]] bombefly og 700 andre bombefly tilgjengelig ved fronten i Frankrike 4. juni 1940.<ref>Forczyk 2017, s. 271</ref> 

Den franske øverstkommanderende, general [[Maxime Weygand]], hadde totalt 60 franske og fem allierte divisjoner (fra Polen, Tsjekkoslovakia og Storbritannia).<ref name="Clark2016_319-320">Clark 2016, s. 319–320</ref> Ifølge historikeren Alistain Horne hadde Wehrmacht 104 divisjoner til disposisjon, mot 49 allierte divisjoner, altså 2:1 overvekt. Ifølge historikeren Robert Forczyk var det faktiske antallet tyske divisjoner tilgjengelig for «Fall Rot» 90, hvorav 50 av de var disponert i første linje. Det ga styrkelikevekt der kampene begynte, men Wehrmacht hadde et solid overtak i 12:1 når det gjaldt reserver.<ref>Forczyk 2017, s. 276–277</ref>

=== Weygandlinjen, franske styrkers siste skanse ===

General Weygand var stilt overfor oppgaven å forsvare en lang front, fra den nordlige enden av Maginotlinjen i øst, til elven Sommes utløp i Den engelske kanal i vest, med en sterkt redusert fransk hær og med lite alliert støtte. Frontlinjen, den såkalte Weygandlinjen, var på om lag 360 kilometer, og støttet seg på elvene Aisne i øst og Somme i vest.<ref>Clark 2016, s. 318</ref><ref>Forczyk 2017, s. 322</ref><ref>Jackson 2004, s. 101</ref> I motsetning til de tyske angriperne hadde ikke general Weygand noen betydelige reserver for å møte fiendtlige gjennombrudd eller avlaste troppene ved frontlinjen. I tillegg til den anstrengte situasjonen ved fronten kom at deler av den franske ledelsen hadde mistet motet, fremst av de general Weygand, mens offiserer av lavere grad og soldatene syntes å ha hatt høy moral og motivasjon i begynnelsen av juni.<ref name="Clark2016_319-320"/> 

Den sentrale delen av den franske fronten ble forsvart av armégruppe 3 (GA3, fransk: groupe d’armées n° 3), under general Benoît Besson (1876–1969). GA3 hadde 27 infanteridivisjoner, som skulle dekke 275 kilometer front, hver divisjon måtte holde en større sektor enn hva fransk militær doktrine tilsa.<ref name="Forczyk2017_274–275">Forczyk 2017, s. 274–275</ref> Til høyre for GA3 var GA4 (fransk: groupe d'armées n° 4) under general Charles Huntziger (1880–1941). GA4 var i stilling langs elven [[Aisne (elv)|Aisne]].<ref>Clark 2016, s. 322</ref> GA4 besto av 2. og 4. armé, ble etablert som enhet så sent som 3. juni, og bidro til manglende kommandostruktur på fransk side, så nær det tyske angrepet.<ref>Forczyk 2017, s. 278</ref> GA2 (fransk: groupe d'armées n° 2), med 4 arméer under general [[André Gaston Prételat]] (1874–1969) var i øst, i det kommende tyske angrepet ble de nesten kun tilskuere. Med styrkene i Maginotlinjen var mer enn halvparten av den franske hæren satt på sidelinjen i den andre og siste kampen.<ref name="Forczyk2017_274–275"/>

{{sitat|Vi kan stå imot tyskerne og det vil føre til seier. Husk deres historie, husk deres kjære, og gjør deres plikt. Leve Frankrike!|note=<ref group="note">We can hold the Germans and it will lead to victory. Remember your history, remember you loved ones, do your duty. Vive la France!</ref><ref name="Clark2016_319-320"/>|Appell fra en offiser til franske soldater ved Weygandlinjen, før det tyske angrepet 5. juni 1940}}

General Weygand beordret den 24. mai at defensive posisjoner skulle på plass, og i de få dagene de hadde til rådighet, arbeidet de franske forsvarerne ved elvene Somme og Aisne frenetisk med å etablere en forsvarssone. Sivile ble evakuert fra et område på minst 8 kilometer fra frontlinjen, og ulike stillinger med kanoner, skyttergraver og skjulte maskingevær ble konstruert. Selv om andre forsvarslinjer videre sørover var mulig, var Weygandlinjen ment som mer enn fartsdump, det var her det tyske angrepet måtte stoppes.<ref>Clark 2016, s. 322–325</ref> Samtidig var det ikke forberedt noen posisjoner som den utsatte armégruppen GA3 kunne falle tilbake på. Ordre ble gitt om forsvar som soldater, ifølge historikeren Robert Forczyk, gjenkjenner som oppdrag hvor man må «dø på stedet».<ref name="Forczyk2017_274–275"/> Weygandlinjen var stedet hvor den tyske fremrykkingen måtte stoppes.<ref>Clark 2016, s. 325</ref>

{{Tekstboks
|overskrift=Sterk fransk motstand
|Moralen blant de franske forsvarerne av Weygandlinjen var sterk, gjennom appeller fra offiserene hadde soldatene fått klar beskjed om at de tyske angriperne måtte stoppes.<ref name="Clark2016_319-320"/> Tapstall fra hele felttoget viser også at mens under første fase (Fall Gelb) var den tyske tapsraten om lag 2500 soldater per dag, så økte den til omtrent det dobbelte i perioden 4. til 18. juni.<ref>Jackson 2004, s. 179–180</ref>|align=right}}

Den 5. juni fortsatte de tyske styrkene offensiven mot de franske forsvarslinjene langs elven [[Somme (elv)|Somme]]. Wehrmachts stabssjef [[Franz Halder]]s plan for felttoget var tre koordinerte fremstøt som skulle frarøve Frankrike sine siste styrker, isolere Paris, og føre til fransk kollaps.<ref>Clark 2016, s. 328, 330</ref> [[Armégruppe B]] i vest (høyre flanke) begynte angrepet, mens [[armégruppe A]] i øst (venstre flanke) skulle følge opp et par dager etter.<ref>Clark 2016, s. xix, 329</ref> Fransk motstand var særlig sterk ved Amiens. Den tyske 10. panserdivisjon under general Ferdinand Schaal mistet 100 stridsvogner første dag (ødelagt eller skadet), og hadde kun 90 stridsvogner igjen.<ref>Forczyk 2017, s. 287–289</ref> Grunnet den sterke franske motstanden ved Peronne ble panserkorpsene XIV og XVI (Gruppe Kleist) trukket ut, og omdisponert for et angrep lenger øst, over Aisne. Bortsett fra forsvaret av [[kringvern|kringvernet]] ved Dunkerque, var dette den eneste gangen under felttoget at franske styrker tok det operasjonelle initiativet fra tyske styrker.<ref>Clark 2016, s. 337–339</ref>

I et møte med regjeringen den 6. juni sa den franske statsministeren, [[Paul Reynaud]], at om Somme-Aisne linjen ble tapt måtte Frankrike om nødvendig fortsette kampen fra sine områder i Nord-Afrika. Dette ble avvist av general Weygand som meningsløst. Det eneste Weygand var åpen for var å prøve å holde Paris, og en forsvarslinje ble forsøkt etablert (kjent som Chauvineau-linjen, etter general Narcisse Chauvineau som ledet arbeidet med den).<ref>Forczyk 2017, s. 322–324</ref>

Den 7. juni fikk general Hoths XV korps et avgjørende gjennombrudd ved Amiens. Det førte til at en kile på over 20 kilometer åpnet seg mellom de franske styrkene sørøst for Amiens, og de franske og britiske styrkene i sørvest. De britiske styrkene trakk seg tilbake mot [[Le Havre]] og [[Saint-Valery-en-Caux]].<ref>Forczyk 2017, s. 300–302</ref> Le Havre ble overgitt den 13. mai, etter 11 tusen britiske soldater var evakuert i Operation Cycle. Med det var aktiv britisk deltakelse i Frankrike i hovedsak over. Den franske 9. armé (underlagt GA3) var nå også utslettet, bare 8 dager etter «Fall Rot» begynte.<ref>Forczyk 2017, s. 320</ref>

=== Italia med i krigen, når den nesten var over ===
I tillegg til den allerede vanskelige situasjonen erklærte [[Italia]] krig mot Frankrike og Storbritannia den 10. juni. 

{{sitat|Det er bare rett og rimelig. De var på vår side i den forrige krigen.|note=<ref group="note">It's only fair. They were on our side in the last war.</ref><ref>May, 2000, s. 450</ref>|Nedlatende utsagn fra [[Winston Churchill]] (1874–1965), om Italias deltakelse på Tysklands side, i første verdenskrig hadde de bidratt på Storbritannias side, uten suksess.}}

Italia var imidlertid ikke forberedt på krig og bortsett fra noen få bombetokt, gikk den italienske hæren først til angrep 21. juni. De italienske styrkene hadde lite fremgang i de få dagene krigen varte. Under ledelse av feltmarskalk [[Rodolfo Graziani]] okkuperte de en liten del av [[Rivieraen|den franske rivieraen]].<ref>Clark, 2016, s. 373–374</ref> Den eneste franske byen de italienske styrkene klarte å innta var [[Menton]], om lag 3 kilometer fra grensen.<ref>Clark, 2016, s. 392</ref>

=== Weygandlinjen svikter, Frankrike faller ===
{{Tekstboks
|overskrift=RAF jagerfly og kamp fra koloniene
|Den britiske historikeren [[Julian T. Jackson]] mener den fransk-britiske uenigheten om flere jagerfly fra RAF bunnet i ulike syn på krigens utvikling. Mens franskmennene anså krigen som tapt, at britene også måtte overgi seg, og det da ikke var vesentlig om RAF mistet flertallet av sine jagerfly i Frankrike, ville britene kjempe videre.<ref>Jackson 2004, s. 99</ref>

Hvorvidt Frankrike skulle fortsette kampen fra koloniene ble også preget av mange politiske og militære lederes oppfatning at britene også snart måtte gi opp. I tillegg lå splittelsen i det franske samfunnet under. Konservative offiserer som general Weygand fryktet oppstand på venstresiden, tilsvarende det som skjedde ved opprettelsen av [[Pariskommunen]] etter det franske nederlaget i [[den fransk-tyske krig]] (1870–1871).<ref>Jackson 2004, s. 104</ref>|align=right}}

Paris ble bombet av det tyske Luftwaffe for første gang 3. juni, med 254 døde og 652 sårede,<ref>Forczyk 2017, s. 270</ref> bombingen førte til en panikkbølge i den franske hovedstaden.<ref>Clark 2016, s. 317–318</ref> Den 9. juni angrep armégruppe A i øst, med tre arméer langs en 80 kilometer bred front. Det var to angrepspunkter, ett på hver side av byen Rethel. Etter hard fransk motstand, hvor særlig general [[Jean de Lattre de Tassigny]]s 14. infanteridivisjon kjempet hardt, klarte tyske infanterister å erobre brohoder og bygge pontongbroer over elven Aisne. Samme dag økte antallet flyktende sivile fra Paris kraftig.<ref>Clark 2016, s. 347–349</ref> Dagen etter, 10. juni, trengte general Heinz Guderians panserstyrker sørover, igjen til tross for hard fransk motstand. Etter to dagers kamp led GA4 et avgjørende nederlag ved Aisne, og måtte begynne retrett.<ref>Forczyk 2017, s. 326-337</ref> I vest hadde GA3 en like vanskelig posisjon, de to armégruppene måtte trekke seg tilbake under tysk angrep, og uten å ha nye forsvarslinjer klargjort.<ref>Forczyk 2017, s. 337-339</ref>

Den 10. juni flyktet den franske regjeringen til [[Loiredalen]], etter Weygand erklærte overfor Reynaud at han ikke kunne forsvare Paris. Han ga imidlertid ikke beskjed om det til forsvarerne av Chauvineau-linjen, som fortsatte kampen mot tyske styrker.<ref>Forczyk 2017, s. 341–342</ref> Churchill reiste til Frankrike, og møtte det franske krigskabinettet den 11. juni i Briare, et tettsted ca. 100 km sør for Paris. Churchill ble bedt om å sette inn alle tilgjengelige britiske jagerfly i kampen. Churchill avviste overføring av ytterligere jagerfly, da britene anså på dette tidspunkt at det avgjørende slaget ville utkjempes i luftrommet over Storbritannia. Reynaud ga beskjed til Churchill at Weygand ønsket en våpenhvile. Under møtet forsikret den franske [[admiral]] [[François Darlan]] at den franske flåten ikke ville falle i tyske hender. Ved avslutningen av møtet syntes det tydelig som begge land var i ferd med å oppgi alliansen, og konsentrere seg om nasjonale interesser.<ref>Forczyk 2017, s. 344-347</ref><ref>Jackson 2004, s. 135</ref> 

Etter å ha fått melding om fremstøt av tyske styrker i den nedre delen av elven [[Seine]] og i [[Champagne (historisk region)|Champagne]] beordret Weygand en generell retrett den 12. juni. Alle tre armégruppene (GA3, GA4 og GA2) skulle trekke seg tilbake 150 kilometer, bak elven [[Loire]], bare styrkene i Maginotlinjen og i det sørlige Frankrike skulle bli i sine stillinger.<ref>Forczyk 2017, s. 352, 354-355</ref> Samme dag, i det første regjeringsmøtet etter evakueringen fra Paris, informerte Weygand sjokkerte regjeringsmedlemmer at hans syn var at kampen var tapt, og at Frankrike måtte søke Tyskland om våpenhvile.<ref>Jackson 2003, s. 103–104, 135</ref> Den 13. juni trakk GA3 seg ut av området ved Paris, og Paris ble erklært for [[åpen by]].<ref>Forczyk 2017, s. 355-361</ref><ref>Clark 2016, s. 351</ref> Den 14. juni inntok Wehrmacht Paris.<ref>Clark, 2016, s. 355–357</ref> Det var andre gang på under hundre år at tyske styrker erobret byen (første gang var i 1871, under [[den fransk-tyske krig]]). 

{{sitat|12. juni 1940. Jeg traff [[André Maurois]] i dag tidlig. Han forlot Paris i går. Han sa at aldri før i livet hadde han opplevd slik smerte som han gjorde ved å se Paris avslappet en fin sommerdag og innse at han kanskje aldri ville se byen igjen. Jeg har så medfølelse med franskmennene. Paris er for dem hva landlige områder er for oss. Om vi kunne sanse at landeveiene i Devonshire, klippene ved Cornwall og vårt eget uprangende England var konsentrert på ett sted og antakeligvis ville bli utslettet, ville vi følt all verdens fortvilelse.|note=<ref group="note">June 12, 1940. I saw André Maurois in the morning. He left Paris yesterday. He said that never before in his life had he experienced such agony as he did when he saw Paris basking under a lovely summer day and realised that he might never see it again. I do feel so deeply for the French. Paris is to them what our countryside is to us. If we were to feel the lanes of Devonshire, the rocks of Cornwall and our own unflaunting England were all concentrated in one spot and likely to be wiped out, we would feel all the pain in the world.</ref><ref>Young, Vernon «The Fine Art Of Name-Dropping: Harold Nicolson» s. 737–744, fra ''The Hudson Review'', Volume 21, Issue #4, Winter 1968–1969 s. 742.</ref>|Politikeren og forfatteren [[Harold Nicolson]] (1886–1968) til sin dagbok}}

Samtidig som tyske panserstyrker under general Guderian rykket frem mot den fransk-sveitsiske grensen i sør, angrep 7 divisjoner fra generaloberst Ritter von Leebs armégruppe C, mot Maginotlinjen den 14. juni. Til tross for reduserte franske styrker møtte angrepet sterk motstand.<ref>Clark 2016, s. 360–362</ref>

Luftwaffe fikk et stadig sterkere overtak i luftkrigen, selv om det franske [[Armée de l'air]] forsøkte å slå tilbake. Mellom 5. og 9. juni fløy Armée de l'air 1815 tokt, av dem var 518 bombetokt. Antall tokt gikk imidlertid stadig ned fordi fly og nedskutte flyvere ikke kunne erstattes. Etter den 9. juni var det franske luftforsvaret i praksis slått ut. Luftwaffe hadde fritt spillerom, det angrep troppekonsentrasjoner og forsyningslinjer.<ref>''Luftwaffe at War; Blitzkrieg in the West'', Hooton 2007, s. 84–85.</ref> 

Den franske regjeringen bestemte i et møte den 15. juni å be USA gripe inn på alliert side. Dette ble avvist dagen etter av amerikanerne. Samme dag, den 16. juni, foreslo den britiske regjering at Frankrike og Storbritannia skulle slutte seg sammen i en union, og sammen fortsette kampen mot Tyskland. Da flertallet i den franske regjeringen avviste det britiske forslaget, gikk [[Paul Reynaud]] av som statsminister, og [[Philippe Pétain]] overtok stillingen.<ref>Jackson 2004, s. 136–138</ref> Dagen etter, 17. juni, talte Pétain til det franske folk over radio og erklærte at Frankrike var i ferd med å avslutte kamphandlingene ved å inngå våpenhvile med Tyskland.<ref>Clark 2016, s. 366–368</ref>

{{sitat|Vi hørte nyhetene på en radio som hadde blitt satt ut på et lite bord i et landsbytorg ... Det var hundrevis av mennesker som lyttet, alle presset sammen på et lite område, men det var fullstendig stillhet under Pétains tale. Det var ingen lang tale, men den ble mottatt med sjokk, ikke glede. I noen sekunder etter han hadde avsluttet talen, fortsatte stillheten – men så brøt de forsamlede ut i en opphisset samtale. Noen gråt mens andre gikk vekk for å sitte på gresset, fortapt i sine egne tanker.|note=<ref group="note">We heard the news on a radio that had been brought out onto a small table in a village square ... There were hundreds of people listening, all crammed into a tiny space, but there was complete silence for Pétain´s words. It was not a long speech, but it was greeted with shock, not joy. For a few seconds after he had finished speaking, the silence continued — but then everybody erupted into animated conversation. Some sobbed while others wandered off to sit on the grass, lost in their own thoughts.</ref><ref name="Clark2016_369">Clark 2016, s. 369</ref>|Julianne Deros, 16 år gammel, flyktning, sammen med sin mor, fra Paris}}

Etter Pétains tale kollapset den franske motstanden. Regjeringens kunngjøring dagen etter, den 18. juni, hvor den erklærte at alle byer med befolkning over {{formatnum:20000}} skulle erklæres åpen by og ikke forsvares, bidro ytterligere til å markere at kampen var over.<ref>Jackson 2004, s. 180</ref> 

Evakuering av de gjenværende britiske ekspedisjonsstyrkene vest i Frankrike ble gjennomført av Royal Navy mellom 15. og 25. juni ved [[operasjon Ariel]]. Totalt ble nær 200 tusen britiske og allierte soldater, og noe utstyr, fraktet til Storbritannia.<ref>Robin Brodhurst, «The Royal Navy's Role in the Campaign», i Bond og Taylor 2001, s. 135–136</ref><ref>Forczyk 2017, s. 366-371</ref> Den 16. juni klarte den tyske 33. infanteridivisjon å erobre en intakt bro over Loire ved [[Orléans]], med det var den siste franske forsvarslinjen tapt.<ref>Forczyk 2017, s. 373</ref> 17. juni nådde de tyske styrkene den sveitsiske grensen, og hadde da innringet mer enn 500&nbsp;000 franske soldater tilknyttet Maginotlinjen.<ref>Clark 2016, s. 363</ref><ref>Forczyk 2017, s. 374</ref> Kampene fortsatte i dette området inntil general [[André Gaston Prételat]], kommandant for GA2 (andre franske armégruppe), ble tvunget til å kapitulere den 22. juni.<ref>Forczyk 2017, s. 399</ref>