Redigerer Renessanse og reformasjon i Europa (avsnitt)

=== Reformasjonen i Norden ===
Danmark-Norge var et tydelig todelt tilfelle i forbindelse med reformasjonen. Danmark var inspirert av Tyskland og hadde hatt mange teologisk svake biskoper. I tillegg var flere av dem humanister, noe som gjorde dem motivert for reformer. Mange reformvennlige teologer dukket opp, inkludert [[Christiern Pedersen]], som i 1529 fikk oversatt [[Det nye testamente]] til dansk. I tillegg hadde [[Christian II av Danmark og Norge|Christian II]] lenge kjempet for utvidelse av kongemakten og for å gi borgerne større innflytelse, på bekostning av kirkemakten. Dermed støttet kongen reformen. Han ble jaget ut av landet i 1523, og hans onkel, [[Frederik I av Danmark og Norge|Frederik I]] var mer nøytral i religionsspørsmålet. I hans regentskap frem til 1533, holdt en rekke protestanter taler og foredrag for stadig mer begeistrede borgere. [[Malmö]], da under Danmark, ble den danske protestantismens arnested, og en rekke bøker ble trykket der. Lokale parlamenter tok avgjørelser om at det skulle være erkebiskopen, og ikke paven, som skulle bestemme hvem som skulle besitte stillinger. Mot slutten av Frederiks tid var det opprørsstemning, og katolske munker ble jaget fra flere byer. Under Frederiks sønn, [[Christian III av Danmark og Norge|Christian III]] ble protestantismen innført i 1537.<ref>side 144–149, N.K. Andersen: «The Reformation in Scandinavia and the Baltic» fra ''The new Cambridge Modern History Volume II Second Edition: The Reformation 1520–1559'', G.R. Elton (red.). Cambridge University Press, Cambridge, 1990</ref>

Norge hadde hatt lang periode med nedgang så ut til å gå mot slutten. Landet var i motsetning til Danmark ikke klar for reformer. Erkebiskop [[Olav Engelbrektsson]] var med på å tvinge frem en streng håndfestning som krevde at Frederik I forfulgte lutheranere. Frederik I hadde signert et liknende dekret i Danmark, men ignorert det. Engelbrektsson spilte et dobbeltspill der han og flere andre biskoper støttet Christian IIs forsøk på å ta tilbake landet. Dette skapte en situasjon der Engelbrektsson, som var katolikk, støttet Christian II, en lutheraner, mot Frederik I som i navnet var en katolikk. Da Frederik I vant, måtte Engelbrektsson ydmykende støtte Frederik I. Da Frederik I døde, ble Engelbrektsson og andre engasjert i Christian IIs svigersønn som konge, men dette mislyktes, og da Christian III tok over tronen i 1536, mistet Norge sin selvstendighet. I 1537 ble Norge et protestantisk lydrike under Danmark. Kronen forsynte seg grovt av skattene i de norske kirkene. Christian III bestemte seg likevel for ikke å provosere nordmennene for mye, og nye biskoper ble sakte innsatt. Også Island var dårlig forberedt på overgangen til reformasjonen, slik at først i 1550-årene kjenner en til at Danmark lyktes.<ref>Side 152–156, N.K. Andersen</ref>

Sverige hadde et annet utgangspunkt enn sine nordiske naboer. Kirken var langt mer selvstendig, og det var ikke et like klart brudd med kongemakten som i Danmark og, om enn ufrivillig, Norge og Island. Kong [[Gustav Vasa]] hadde behov for de store formuene til kirken, men han var ikke interessert i å la kirken være et rike innen riket. Dermed gjorde han seg selv til kirkens overhode. [[Olaus Petri]] ble den store reformatoren. Likevel var det flere som angrep Petri, som giftet seg og dermed ble ekskommunisert av den katolske kirken, som han selv ikke mente å tilhøre. Vasa bedrev en balansegang ved at han tillot begge trosretninger. I praksis startet han likevel en protestantisk bevegelse. Denne ble møtt av opprør som Vasa slo ned. Mye maktspill senere ble Sverige først luthersk i 1571.<ref>Side 156–164, N.K. Andersen</ref> Finland på sin side var under Sverige og fulgte mye av deres bevegelse. Imidlertid hadde den store reformatoren [[Mikael Agricola]] en stor påvirkning i Finland da han skrev religiøse tekster på finsk. Slik spilte han en like viktig rolle for finsk språk som  Luther gjorde for tysk.<ref>Side 164–166, N.K. Andersen</ref>