Redigerer Norge (avsnitt)

== Politisk historie ==
{{Utdypende artikkel|Norges historie}}

=== Vikingtid til middelalder ===
Det er bred enighet om at Norge opprinnelig var navnet på [[Skipsleia langs norskekysten|skipsleia langs den norske vestkysten]].<ref name="Krag, Claus 1520"/><ref name=":2"/> [[Ottar fra Hålogaland|Ottars beretning]] viser at nordmennenes land eller Norge var kysten fra Agder til Hålogaland. Dette kystriket ble utvidet til å omfatte områdene sør for Dovre og øst for Langfjella.<ref name=":2"/> Ottar identifiserte [[samer]] ved deres [[Nomadisk|nomadiske]] livsform, mens han skilte dansker fra nordmenn politisk eller geografisk.<ref name="Orning, Hans Jacob 2013"/>

I [[vikingtiden]] fra det 8. århundre til det 11. århundre ble områdene som nå utgjør Norge, gradvis lagt under en kongemakt.{{Sfn|Steen|1972|s=36-37}} Kong [[Harald Hårfagre]] underla seg de sørvestlige delene av Norge ved slaget i [[Hafrsfjord]] omkring 880, [[Østlandet]] og kom under kontroll av kongemakten på midten av 1000-tallet. I 995 grunnla kong [[Olav Tryggvason]] landets første kristne kirke på [[Moster (øy)|Moster]] i [[Bømlo]], og etter [[slaget ved Stiklestad]] i 1030 vant [[kristendom]]men frem som statsreligion, noe som førte til at kongemakten heretter kunne støtte sin makt på en landsomfattende skrivekyndig kirkelig organisasjon. [[Håkon Håkonsson]] (1204–63) skapte det riksomfattende enekongedømme da [[Borgerkrigene i Norge|borgerkrigene]] ble avsluttet i 1240 og i [[Norgesveldet]] ble da store oversjøiske landområder tvunget inn under kongemakten. Under kong [[Magnus Lagabøte]] ble det laget én samlet lovbok med [[Magnus Lagabøtes landslov]] i 1274 som var gjeldende rett til [[Christian Vs Norske Lov]] av 1687.<ref name="Norge" />

=== Nedgang og dansketid ===
[[Svartedauden]] (1350)<ref>[[Steinar Imsen]] ''Noregs Nedgang'' s.77 ISBN 82-521-5938-9</ref> og senere epidemier førte til at omtrent halvparten av befolkningen døde, mange bygder ble liggende helt øde og det tok århundrer før folketallet var tilbake på tidligere nivå. Landets samfunnsstyrende elite, den norske [[adel]]en, sank fra 600 til 200 familier og med svartedauden mistet adelen store deler av sitt økonomiske grunnlag. [[Riksrådet]] ble etter press fra [[Huset Oldenburg|Oldenburgkongen]] oppløst i 1537. Kongeslekten ble forent med den svenske i 1319, den danske i 1380 og døde helt ut i 1387. Norge gikk inn i [[Kalmarunionen]] med de andre nordiske land i 1397. I 1537 førte [[Reformasjonen i Norge|reformasjonen]] til at landets rikeste organisasjon, kirken, ble underlagt kongen i København istedenfor å være ledet fra [[Nidaros erkebispedømme|erkebiskopen i Nidaros]].

[[Fil:Eidsvoll_riksraad_1814.jpeg|miniatyr|Det berømte maleriet ''[[Eidsvold 1814]]'' viser [[riksforsamlingen|grunnlovsforsamlingen]] det året. Bildet ble malt av [[Oscar Arnold Wergeland]] 70 år seinere og gitt som gave til [[Stortinget]] i [[1885]].]]

I den 434 år lange [[Dansketiden|unionen med Danmark]] var Norge var den svakere part og ble styrt fra hovedstaden [[København]]. Tiden mellom 1570 og 1721 var preget av flere kriger med Sverige. Etter [[Kalmarkrigen]] ble det nordlige Nord-Norge endelig fastslått som en del av det norske rike i 1613; [[Jämtland|Jemtland]] og [[Herjedalen]] (1645) og [[Båhuslen]] (1658) ble overtatt av Sverige etter kriger. I 1660 innførte kongen [[enevelde]], en forfatning som vedvarte til 1814. [[Norges riksgrense|Riksgrensen]] til Sverige ble endelig fastsatt i 1751.<ref>{{Kilde www|url=https://www.vg.no/i/v5w7kX|tittel=Jubler over full grenseåpning: – Jättegodt med normale tider|besøksdato=2021-10-06|språk=nb|verk=www.vg.no}}</ref>

=== Demokratisk forfatning i 1814 ===
Ved [[Kielfreden]] i 1814 ble Norge avstått til kongen av Sverige. I vårmånedene 1814 mens den svenske hær var i felttog på kontinentet, ga [[Riksforsamlingen]] på [[Eidsvoll]] landet en liberal [[Norges Grunnlov|grunnlov]] den [[17. mai (grunnlovsdag)|17. mai]] 1814, basert på [[Folkesuverenitetsprinsippet]]. Etter en kort krig med Sverige ble det forhandlet frem en [[personalunion]] med Sverige der 17.mai-grunnloven stort sett ble beholdt. <!-- Overhøyheten den norske kongen hadde hatt over [[Grønland]], [[Island]] og [[Færøyene]] ble beholdt av Danmarks konge. --> 

På 1800-tallet ble statsstyret dominert av embetsmenn (universitetsutdannede jurister og prester, samt offiserer), og på 1800-tallet ble opposisjon mot embetsmennene gradvis organisert på Stortinget. I 1884 ble dagens [[Styreform|statsskikk]] innført, etter at en [[riksrett]]sdom fastslo at regjeringen heretter i realiteten skulle være en stortingsoppnevnt komité ([[parlamentarisme]]) istedenfor å være iverksettere av Kongens politikk slik det var tiltenkt i Grunnloven.

[[Fil:Konvensjonsgården.jpg|miniatyr|[[Konvensjonsgården]], bygningen hvor [[Mossekonvensjonen]] ble undertegnet i 1814. {{byline|Johannes Bjerketvedt Østby}}]]

=== Fra unionsoppløsning til nåtid ===
Økende norsk misnøye med unionen på slutten av 1800-tallet førte i 1905 til oppløsningen av den norsk-svenske personalunionen i 1905. Dette ble bekreftet ved en folkeavstemning. Den norske regjeringen tilbød den norske tronen til den danske [[Haakon VII|prins Carl]]. Etter en ny folkeavstemning kåret [[Stortinget]] ham til konge og han tok navnet [[Haakon VII]]. <!-- Den norske kongefamilien tilhører, i likhet med den danske, det nordtyske fyrstehuset [[Schleswig-Holstein-Sonderburg-Glücksburg]] (en gren av huset [[Huset Oldenburg|Oldenburg]]). -->

Norge førte en vestvendt nøytralitet under [[første verdenskrig|1. verdenskrig]]. I mellomkrigstiden var partipolitikken fragmentert og økonomien gjennomgikk en serie kriser, noe som førte til store deler av befolkningen både på ytterste høyre og venstre fløy mistet troen på parlamentarisk demokrati. Da [[andre verdenskrig|2. verdenskrig]] brøt ut, ønsket politikerne å holde landet nøytralt også i denne krigen, men landet ble overrumplet av [[Angrepet på Norge i 1940|det tyske angrepet på Norge 9. april 1940]]. 

Til tross for [[Norsk motstandsbevegelse under andre verdenskrig|norsk motstand]] og [[Angrepet på Norge i 1940#Alliert engasjement på norsk side|støtte fra britiske og franske styrker]], ble store deler av landet raskt okkupert. Kong Haakon VII og regjeringen flyktet nordover og fortsatte motstanden, men etter harde kamper i [[Narvik]] området og tysk framrykking [[Kapitulasjon|kapitulerte]] de norske styrkene 10. juni 1940 og [[kapitulasjonsavtalen 1940|kapitulasjonsavtalen]] ble underskrevet mellom de [[Tyskland|tyske]] og norske overkommandoene.

Etter kapitulasjonen etablerte tyskerne et [[Administrasjonsrådet|administrasjonsråd]], som i 1942 ble erstattet av [[Vidkun Quislings andre regjering|Vidkun Quislings kollaborasjonsregjering]]. Samtidig ledet [[Johan Nygaardsvolds regjering|den norske eksilregjeringen]] og Kong Haakon motstandskampen fra [[London]]. [[Vidkun Quisling|Quislings]] regime forsøkte å nazifisere Norge, men møtte omfattende motstand. [[Frigjøringsdagen (Norge)|Den tyske kapitulasjonen 8. mai 1945]] markerte slutten på okkupasjonen, og [[Einar Gerhardsens første regjering|den norske regjeringen]] overtok igjen styringen. 

Det gradvis økende hatet mot det tyske styret sammen med båndene til Storbritannia og USA som krigen skapte, førte til at alliansen ble videreført etter krigens slutt; [[NATO]] ble dannet i 1949 med Norge som medlem. Norge var også et av landene som bidro til opprettelsen av [[FN]] i 1945.

Etterkrigstidens politikk har vært dominert av [[Det norske Arbeiderparti|Arbeiderpartiet]]. De hadde rent flertall fra 1945 til 1957, men tonet i løpet av denne tiden ned sin politiske linje fra sosialistisk [[planøkonomi]], til konsensuspreget [[blandingsøkonomi]]. Den norske regjering har ved tre anledninger (1962, 1967 og 1992) søkt om landets tilslutning i [[Den europeiske union]] (EU) (el. dens forløpere). De to sistnevnte søknadene munnet ut i ferdigforhandlede medlemskapsavtaler, men vant ikke tilslutning i rådgivende folkeavstemninger henholdsvis [[Rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF 1972|i 1972]] og [[rådgivende folkeavstemning om Norges tilslutning til EU 1994|i 1994]]. Norge er imidlertid tilknyttet EUs indre marked og medfølgende regelverk gjennom [[EØS]]-avtalen som trådte i kraft i 1994.