Redigerer Invasjonen i Normandie (avsnitt)

=== Strategi ===
Hitler hadde et siste møte med generalfeltmarskalkene Gerd von Rundstedt og Erwin Rommel, i Frankrike, den 17. juni 1944. Både von Rundstedt og Rommel hadde svært pessimistiske vurderinger av situasjonen, og forventet et alliert gjennombrudd. Rommel anbefalte at Hitler burde avslutte krigen så raskt som mulig, noe Hitler avviste kategorisk. Den tyske diktatoren ville heller ikke frigjøre 15. armé ved Calais, da han fremdeles forventet en alliert invasjon der.<ref>Beevor 2009, s. 240–242</ref><ref>Tamelander/Zetterling 2004, s. 240–243</ref> I slutten av juni 1944 anbefalte også von Rundstedt at krigen burde avsluttes fra tysk side (han ble avsatt noen timer etter).<ref>Beevor 2009, s. 253</ref>

{{sitat|Ens fantasi strekker ikke til for hva de tyske styrkene kunne gjort mot oss om ikke Hitler hadde bidratt så effektivt for vår side.|note=<ref group="note">One's imagination boggled at what the German army might have done to us without Hitler working so effectively for our side.</ref><ref>Bell 2011, s. 185</ref>|Generalmajor Elwood Richard Quesada, 9th Air Force, United States Army Air Force}}

Uenighet mellom britiske og amerikanske ledere vokste gradvis frem, både før og under selve invasjonen i Normandie, og hadde stor innvirkning på utviklingen av de alliertes strategi. Den største uenigheten var selve invasjonen av Normandie, hvor britene måtte føye seg for amerikanernes krav. Britene var også mot invasjonen av Sør-Frankrike (operasjon Dragoon), men også der bestemte amerikanerne. Invasjonen ble gjennomført i midten av august, og var en stor suksess.<ref group="note">{{Kilde www|url=https://www.nationalww2museum.org/war/articles/operation-dragoon-anglo-american-alliance|tittel=Forgotten Fights: Operation Dragoon and the Decline of the Anglo-American Alliance|besøksdato=24. april 2024|forfattere=Cameron Zinsou|dato=17. august 2020|forlag=The National WWII Museum|sitat=Churchill wanted to advance Allied operations in the Mediterranean, preferably against the Balkans. Supreme Allied Commander General Dwight D. Eisenhower, with Roosevelt’s backing, supported an invasion of southern France. Stalin backed Roosevelt, much to Churchill’s chagrin. [...]  Churchill, still opposed to the operation, vehemently dissented to both Eisenhower and Roosevelt, but to no avail. American strategists and leaders carried the day.}}</ref>