Redigerer Hiv (avsnitt)

== Hiv i det norske lovverket ==
I Norge har alle hivpositive rett til fri behandling med antiretrovirale medisiner. Hivpositive har også rett til fri infeksjonsforebyggende tannbehandling etter [[folketrygden]]s satser. Hivpositive har også rett til fri legehjelp og psykologhjelp. Hivpositive med aidsdiagnose kan søke [[NAV]] om tilskudd til utgifter forbundet med ekstra [[kosttilskudd|kost-]] og [[mineral]]stilskudd.

Hivpositive har ingen plikt til å informere om sin hivstatus overfor arbeidsgiver. En arbeidsgiver har heller ikke anledning til å bruke eventuell kunnskap om en arbeidssøkers hivstatus mot ham i en tilsettingsprosess eller diskvalifisere vedkommende fra arbeidsoppgaver på grunn av hiv. En arbeidsgiver kan være erstatningspliktig dersom en hivpositiv kan dokumentere forskjellsbehandling. Oppsigelse av en arbeidstaker på grunnlag av hivstatus er ved en høyesterettsdom i 1988 (den såkalte [[Henki Hauge Karlsen|Henki-saken]] fastslått som usaklig grunn. En hivpositiv har i visse tilfeller rett til redusert arbeidstid og tilrettelegging av arbeid dersom det ikke er til «vesenlig ulempe» for virksomheten.

=== Smittevernloven ===
[[Smittevernloven]] pålegger den som har grunn til å anta at han er smittet av allmennfarlig sykdom å oppsøke lege og teste seg. Hiv er definert som ''allmennfarlig sykdom''. Dersom man er smittet, har man plikt til å oppgi hvor eller fra hvem man har fått smitten og hvem man eventuelt kan ha smittet. Loven forplikter også den smittede til å motta [[smittevern]]veiledning fra lege. Smittevernloven åpner for bruk av tvang, så som tvungen legeundersøkelse, innlegging eller isolering. Frivillig medvirkning skal da først være prøvd. Ved eventuell [[tvangsinnleggelse]] har man krav på fri [[advokat]]hjelp.

=== Straffelovens paragraf 155 ===
Paragraf 155 i [[Almindelig borgerlig Straffelov|straffeloven]], sist endret i 2003 hadde en generell lovparagraf som ikke var rettet spesielt mot hivpositive. Den gir straff til den som {{Sitat|med skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet|Straffelovens paragraf 155}} Strafferammen var 3–6 år og øvre strafferamme ble utvidet fra 4 til 6 år i 2003.

Det er viktig å understreke at loven ikke skjelnet mellom det å faktisk smitte og det å utsette noen for smittefare. Smitteoverføring måtte altså ikke ha skjedd før lov kom til anvendelse, og man må heller ikke være smittet selv eller kjenne sin egen hivstatus. Det er tilstrekkelig at man har ''«skjellig grunn til å tro...»''. Det betyr at loven også innbefatter dem som har risikoatferd uten nødvendigvis å ha blitt smittet.

Det er ført en rekke saker for domstolene etter paragraf 155, med fellende dommer i samtlige. Loven gav den hivpositive et ensidig ansvar for ikke å utsette noen for fare.

Straffelovens paragraf 155 var utsatt for sterk kritikk fra hivpositives interesseorganisasjoner og det ble tatt til orde for en endring. Det ble hevdet at loven ikke lenger var i samsvar med dagens medisinske virkelighet, og at det var meningsløst med en straffetrussel som ligger på nivå med hva man kan få ved [[uaktsomt drap]]. Det ble også hevdet at loven ikke virket smitteforebyggende ved at den tok bort det felles ansvar alle har for ikke å utsette seg for smittefare. Kritikerne mente at loven virke antiforebyggende og forsterkende på [[stigma]]et som hivpositive allerede sliter med, å kriminalisere en hel pasientgruppe, slik noen mente loven gjø. Det pekes på at loven heller ikke har hatt noen smitteforebyggende effekt; at den er preget av 1980-årenes skrekk for hiv og aids og at den hindret en livsviktig åpenhet mellom hivpositive og helsepersonell.