Redigerer Europas historie 1789–1914 (avsnitt)

====Frankfurtparlamentet====
{{utdypende|Frankfurtparlamentet}}
[[Fil:Frankfurt Nationalversammlung 1848.jpg|miniatyr|Frankfurtparlamentet, eller Frankfurts nasjonalsamling, fant sted i [[Paulskirche (Frankfurt am Main)|Paulskirche]] i [[Frankfurt am Main]]. Mange liberale og radikale agitatorer deltok.]]
Mens det ungarske, østerrikske og til dels bøhmiske opprøret hadde endt i blodige kamper, var opprøret i Berlin langt mer fredelig, det første sammenstøtet unntatt. Kong Fredrik Vilhelm IV valgte å love å kalle inn til en grunnlovsforsamling. Forsamlingen skulle altså ligge i [[Frankfurt am Main]].<ref>Side 213, Norborg</ref> Samtidig var der flere andre konger som bøyde av for folkemassene. I Baden, Württemberg, [[Hessen-Kassel]], [[hertugdømmet Nassau]], Sachsen og Bayern ble det også gitt løfter om grunnlov.<ref>Side 190, Evans</ref>

Representantene til grunnlovsforsamlingen ble valgt i de enkelte tyske statene, og nesten alle satset på indirekte valg med svært utvidet stemmerett. Siden flesteparten av de konservative boikottet valget, var det liberale og til dels radikale som var nominerte. Frankfurtparlamentet ble derfor en lovgivende forsamling med ønsker om store forandringer. De fikk også flere utfordringer. Da det ikke hadde lyktes tyskerne å få kontroll over Slesvig, ble det opptøyer i gatene, og Preussen måtte komme til unnsetning.<ref name="ennini" /> I tillegg, da Böhmen takket nei til å være med i den nye tyske forbundsstaten, ble det klart for Østerrike at det ville bli et problem for dem fordi de ikke var klare til å kutte vekk sine ikke-tysktalende områder.<ref>Side 204, Evans</ref>

Til slutt leverte Frankfurtparlamentet en for den tiden radikal grunnlov som garanterte alle liberale friheter, sekularisering av ekteskap, fjerning av aristokratiske titler og privilegier, introduksjon av jury i åpne rettssaker og avskaffelse av dødsstraff. Den 20. desember var forsamlingens arbeid klart. Siden Østerrike og Böhmen hadde takket nei, måtte Frankfurtparlamentet velge å satse på den «lilletyske» løsningen med Preussen som den dominerende part. De tilbød kronen til det samlede Tyskland til den prøyssiske kongen under forutsetning at tittelen var arvelig, men at kongen bare hadde utsettende veto. Først måtte imidlertid grunnloven stemmes om, og 29 stater godtok den, inkludert Preussen, i mars og april 1849. Imidlertid svarte kong Fredrik Vilhelm IV av Preussen at han opplevde kronen som «et hundehalsbånd som folk ville binde ham til 1848-revolusjonen med». Han oppløste Preussens Riksdag, og uttalte at han aksepterte bare kroner gjennom guddommelig rett, ikke gjennom valg. Dette spilte i hendene til republikanere, men samtidig valgte flere monarker å følge Fredrik Vilhelms retning og trekke sin støtte.<ref>Side 210, Evans</ref>