Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Hitler og katolisismen ===
Som gutt hadde Adolf Hitler etter alt å dømme tatt til seg den katolske tro fra sin fromme mor og sine lærere, deriblant prester som underviste ham i 2.- og 3.-klasse. Moren oppdro ham i troen, og selv om farens eksempel trakk i retning av lunkenhet var han antagelig å betrakte som en katolsk troende på lik linje med sine jevnaldrende på den tid.

Frafallet dateres vanligvis til realskoleårene i [[Linz]].<ref>[[August Kubizek]]: ''Adolf Hitler. Mein Jugendfreund'', Graz. Göttingen, 1953, s 117.</ref>{{bedre kilde}}<ref>[[Walter Adolph]]: «Ziel und Taktik der Kirchenpolitik Hitlers insbesondere gegenüber der Katholischen Kirche», i ''Wichmann-Jahrbuch für Kirchengeschichte im Bistum Berlin, 11/12'', 1957/1958, s 131–132.</ref> Byens skoleråd var dominert av eksponenter for den kirkefiendtlige liberalisme, og et flertall av lærerkreftene på realskolenivå verken ville eller kunne bidra til å fremme kristentro blant ungdommen.{{tvilsomt}} Dertil kom at han var begynt å kretse rundt den tysknasjonale politiske romantikk, som gjorde front mot den internasjonalistiske kirke. Denne åndsstrømning gjorde seg på denne tiden så sterkt gjeldende at biskopen av [[bispedømmet Linz|Linz]], [[Franz von Sales Maria Doppelbauer|Franz Doppelbauer]], klaget over at til og med prestekandidater mistet både kall og gudstro.<ref>Johann Zöchbaur: ''Dr. Franz Maria Doppelbauer, Bischof von Linz. Ein Bild seines Lebens und Wirken. Zwölfter Jahresbericht des ...bischöflichen Privatgymnasiums am Kollegium in Unfahr), Linz a.D., 1909, s. 113, 118.</ref> Et annet element som virket inn på Hitler var den vulgærmaterialisme som utviklet seg blant ungdom som forleste seg på forfattere som for eksempel [[Ernst Haeckel]].

Senere i livet skrøt Hitler av den opposisjon han hadde oppvist under religionsundervisningen på realskolen; og under skolegudstjenesten hadde han der hadde han drevet med ugagn og forstyrret,<ref>[[Christa Schroeder]]: ''Er war mein Chef. Aus dem Nachlass der Sekretärin von Adolf Hitler'', utg. Anton Joachimsthaler, München, Wien, 1985, s. 62</ref> og forsøkt å få med seg andre på det.<ref>Albert Zoller (utg.): ''Hitler Privat. Erlebnisberiche seiner Geheimsekretärin'', Düsseldorf 1949, s. 48</ref> Etter eget utsagn hadde han med sine innvendinger mot gudstroen drevet sin religionslærer Franz Sales Schwarz «slik til fortvilelse at han ofte ikke visste inn eller ut».<ref>[[Werner Maser]]: ''Adolf Hitler. Das Ende der Führer-Legende'', Düsseldorf, Wien, 1980, s. 236.</ref><ref>[[Joachim C. Fest]]: ''Hitler. Eine Biographie,'' Frankfurt/M., Berlin, Wien 1973, s. 61</ref> Selv om dette kan ha vært overdrevet, kjenner man til at han åpent tok avstand fra det ene dogmet etter det andre.{{tr}} Senest fra 14-årsalderen hadde han sluttet å tro på [[nattverd]]en.{{tr}} Han avviste også skriftemålet.{{tr}} En østerriksk ministerialforordning gjorde at gymnasieelever skulle forberedes til det,<ref>Linzer Diözesan-Blatt 1900</ref><ref>Johann Zöchbaur: ''Dr. Franz Maria Doppelbauer, Bischof von Linz. Ein Bild seines Lebens und Wirken. Zwölfter Jahresbericht des ...bischöflichen Privatgymnasiums am Kollegium in Unfahr), Linz a.D., 1909, s. 67.</ref> men bak den lukkede dør bedrev han sannsynligvis ugagn.<ref>[[Werner Maser]]: ''Adolf Hitler. Legende - Mythos - Wirklichkeit, 2. Aufl., München, Esslingen, 1971, s. 271f.</ref> Den [[20. februar]] [[1942]] erklærte han at han «fra 13, 14, 15 års alder [...] ikke hadde noen tro lenger» og at heller ingen av hans skolekamerater, med unntak av noen få «helt dumme mønsterelever [...] trodde lenger på den såkalte kommunion». Han hevdet at han allerede da var kommet til at «det hele helst burde sprenges i luften».{{tr}} Ikke desto mindre medgav han at det var noen av medelevene som bevarte sin tro.

Han hevdet blant annet at han som ung hadde stilt prestene til veggs i skriftestolen med pinlige spørsmål.<ref>Otto Dietrich: ''12 Jahre mit Hitler'', München,1966. s. 167</ref> I oktober [[1937]] fortalte han til NSDAPs propagandaledere at det var en langvarig kamp for ham å løsrive seg fra sine religiøse barndomsforestillinger.{{tr}}

Til en viss grad kan også [[Alois Hitler|farens]] negative sider ha innvirket på Adolf Hitler. Han var en såkalt «frisinnet»,<ref name="Franz Jetzinger 1956">[[Franz Jetzinger]]: ''Hitlers Jugend. Phantasie, Lügen - und die Wahrheit.'' Wien 1956, s. 61</ref> uten religiøs tro eller overbevisning, uten å oppfylle de religiøse plikter, og med en heller avvisende holdning til kirken.<ref>[[William Carr (historiker)|William Carr]]: ''Hitler. A Study in Personality and Politics'', London 1978, s. 133</ref><ref>Peter Leisching: «Die römisch-katholische Kirche in Cislethanien», i: Wandruszka, Urbanitsch: ''Die Habsburgermonarchie IV, 1-247, her: s. 128 f.</ref> Borgerskapet og embetsverket i datidens Østerrike var dessuten nokså fascinert av [[liberalisme]]n som de oppfattet som det sunne motstykke til en tilstivnet og overtroisk katolisisme.{{tvilsomt}} Man vet at faren gjerne kom med svært syrlige utfall mot kirken, og at kirkebesøkene for det meste hadde avgrenset seg til pliktfremmøter som til Keiserens Fødselsdag ([[18. august]]).<ref name="Franz Jetzinger 1956"/>