Redigerer Øst-Tyskland (avsnitt)

== Økonomi ==
[[Fil:DDR economy-en.svg|miniatyr|Økonomisk aktivitet i DDR.]]
[[Fil:Trabant 600 Kombi vr.jpg|miniatyr|venstre|En [[Trabant]] 600 stasjonsvogn. Trabant var det vanligste bilmerket i DDR og i andre [[Østblokkland]].]]

Den sovjetokkuperte sonen mistet en god del av industrien etter krigen, etter at sovjeterne demonterte fabrikker og flyttet dem til Sovjetunionen. I tillegg tok sovjeterne med seg jernbanelinjer, jordbruksprodukter og industriprodukter. De østtyske områdene måtte også betale store krigserstatninger helt frem til 1955.<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9338805
 |tittel=Tyskland
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Caplex
}}</ref> DDRs økonomi kom seg aldri helt igjen etter dette.<ref name="Norman M. Naimark 1949. s. 167–169"/><ref>"Norman M. Naimark 1949. s. 167–169"</ref> Adskillelsen fra resten av Tyskland hadde store økonomiske konsekvenser: DDR manglet råstoffer, hadde ugunstig industristruktur og var et mer utpreget jordbruksland. Jordbruket var opprinnelig preget av store godseiendommer. Omkring 55 % av landet var oppdyrket og jordbrukslandet i nord er blant de mest fruktbare i Tyskland med produksjon av blant annet korn, sukker og poteter. DDR hadde lite skogavirking i forhold til forbruket og importerte mye trevirke.<ref name="geografisk6"/>

På tross av denne økonomiske påkjenningen ble DDR snart en av de viktigste økonomiene i [[Comecon]], kommunistblokkens økonomiske samarbeidsområde (DDR ble medlem der i 1950)<ref name="Store Norske">{{Kilde www
|url=http://www.snl.no/Tyskland/%C3%B8st-Tyskland_%E2%80%93_Den_tyske_demokratiske_republikk_%28DDR%29
|tittel=Den tyske demokratiske republikk
|besøksdato=2009-09-16
|forfatter=Store norske leksikon
|url-status=død
|arkivurl=https://web.archive.org/web/20101129181452/http://snl.no/Tyskland/%C3%B8st-Tyskland_%E2%80%93_Den_tyske_demokratiske_republikk_%28DDR%29
|arkivdato=2010-11-29
}}</ref>
, og DDR-staten ble den mest avanserte og velstående av de østeuropeiske kommunistlandene. På samme måte som i vest lyktes man å bygge [[tungindustri]]en opp igjen. Levestandarden i østsonen var likevel betydelig dårligere enn i vestsonen. Jord- og skogbruk sto for rundt 10 % av sysselsetting og brutto nasjonalprodukt. De store godsene ble fra 1945 stykket opp i gårder på 60–80 dekar og delt ut til gårdsarbeidere og håndtverkere. Fra 1952 ble denne ordningen delvis reversert ved at jordbruket ble kollektivisert og innen 10–20 år var nesten alt jordbruksland kollektivisert. Omkring 7 % av jorden var store statsgårder på rundt {{formatnum:6000}} [[dekar]], mens resten var kollektivisert og hvert kollektivbruk var rundt {{formatnum:6000}} dekar. Noen kollektivbruk var på {{formatnum:20000}} dekar. Privateid jord fantes bare som små teiger der medlemmene av kollektivbrukene hadde kjøkkenhager. DDR hadde en begrenset fiskefangst med havner særlig i Rostock og Sassnitz, fiskeforbruket ble for en stor del dekket ved import.<ref name="geografisk6"/>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-1986-0813-460, Berlin, Parade von Kampfgruppen zum Mauerbau.jpg|miniatyr|venstre|Militærparade som feirer 25-årsjubileet for Berlinmuren {{Byline|Klaus Franke, Deutsches Bundesarchiv, 13. august 1986}}]]

Som i de andre [[folkedemokrati]]ene hadde man i DDR en [[planøkonomi]], der staten kontrollerte hele økonomien. Planøkonomien medførte femårsplaner, bedriftsfond, [[Volkseigentum|statlige bedrifter]] og storbedrifter (omtalt som [[Kombinat]]er). Det var et statlig ansvar å sette produksjonskvoter, noe som førte til en kronisk mangel på forbruksvarer med tilhørende køer i butikkene. Det var bl.a. ventelister på flere år for å få kjøpt en bil.

Utover i 1970-årene ble problemene i økonomien større og større. Samtidig valgte myndighetene å nasjonalisere de private bedriftene man hittil hadde tillatt i liten skala. Dette bidro til å forsterke den negative trenden, og mens oppgangen bare fortsatte i vest, stagnerte økonomien fullstendig i øst.

I [[1983]] gav Vest-Tyskland DDR en kreditt på en milliard [[Tysk mark|D-mark]] for å redde dets økonomi. Dette kom i stand etter forhandlinger mellom [[Alexander Schalck-Golodkowski]] og [[Franz Josef Strauss]].<ref name="Brigitte Kohn"/><ref>{{Kilde www
 |url=http://ultimateheroswelt.blog.de/2008/06/29/29-juni-1983-brd-auuml-bernimmt-bauuml-r-4381537/
 |tittel=BRD übernimmt Bürgschaft für einen Milliardenkredit an die DDR!
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=DeutschlandRadio
 |format=
 |verk=
 }}{{død lenke|dato=juli 2017 |bot=InternetArchiveBot }}</ref> Avtalen kom som en overraskelse i Vest-Tyskland og var medvirkende til at en fløy fra CSU brøt ut og dannet [[Die Republikaner]]. Kredittgarantien bidro trolig til å forlenge den kriserammede DDR-statens eksistens<ref>Ruud van Dijk, Encyclopedia of the Cold War, vol. 1, s. 513</ref> Biografen til Franz Josef Strauss, Stefan Finger, har skrevet at lånet sørget for at DDR ikke behøvde å gjennomføre noen reformer og at Strauss således med sin innsats jevnet veien for DDRs undergang.
<ref>{{Kilde www
 |url=http://www.handelsblatt.com/milliardenkredite-hilfe-fuer-die-ddr%3B1113997
 |tittel= Milliardenkredite – Hilfe für die DDR
 |besøksdato=2009-09-05
 |forfatter=Jan Dirk Herbermann
 |format=
 |verk=
}}</ref>

Etter gjenforeningen mistet mange DDR-bedrifter sitt marked, noe som førte til stor arbeidsledighet i de tidligere østtyske delstatene. Arbeidsledigheten er fortsatt betydelig høyere i det østlige Tyskland enn i vest.

=== Bergverk og energiproduksjon ===
DDR var verdens fremste produsent av [[brunkull]] og sto for omkring 25–30 % av produksjonen i verden, de største feltene ligger mellom Halle og Leipzig og mellom [[Cottbus]] og [[Hoyerswerda|Hoyerswerde]]. Myndigheten satset på teknologiutvikling blant annet slik at brunkull kunne omdannes til [[koks]] til bruk i stålindustrien. Brunkull ble brukt til oppvarming og til kraftproduksjon. Bortsett fra brunkull hadde DDR relativt få mineralressurser. Utvinning av [[steinkull]] i Sachsen stanset nesten helt opp og DDR begynte å importere store mengder fra Polen og Sovjetunionen. DDR var verdens fjerde største produsent av [[Pottaske|kaliumkarbonat]] der 70 % gikk til eksport.<ref name="geografisk6"/><ref name="Damms28"/>

=== Industri ===
Industriutviklingen var sterkt styrt av staten som tok alle vesentlige beslutninger. Industripolitikken var basert på 5-års og 7-års planer. Målene for disse planene ble sjelden nådd, men planene styrte retningen på industriutviklingen. De tidlige planene hadde som mål å etablere en solid tungindustri som grunnlag for økonomien ellers: brunkullindustrien (utvinning og foredling) samt jern og stål ble prioritert. I 1960-årene la 7-års planene vekt på utvikling av eksportindustri som kunne hevde seg på verdensmarkedet. Maskinproduksjon, kjøretøyer og skipsbygging var de dominerende bransjene. Kjemisk industri var nest største sektoren innenfor industri målt produksjonsverdi. Ved Schwedt var det et stort petrokjemisk anlegg og oljeraffineri basert på olje i rørledning fra Sovjetunionen. Elektrisk industrien hadde et sentrum i Berlin. Produksjon av optisk utstyr og presisjonsinstrumenter foregikk for det meste i sør rundt Jena, Leipzig, Dresden og Karl-Marx Stadt.<ref name="geografisk6"/> Industrien sto for omkring 48 % av sysselsettingen i landet, mens industrien sto for 76 % av BNP.<ref name="geografisk6"/>

=== Forbruk og inntekt ===
[[Fil:Bundesarchiv Bild 183-P0619-306, Trabant 601.jpg|miniatyr|[[Trabant 601]].]]
[[Fil:Juwel-Zigaretten.jpg|miniatyr|Juwel-sigarettpakke, 1988.]]
[[Fil:Fotothek df n-07 0000047.jpg|miniatyr|Med det statlige boligbyggeprogrammet fra 1972 ble Plattenbau (Høyblokk) den viktigste boligtypen. Bilde fra Karl-Marx-Stadt (nåværende [[Chemnitz]]) i 1975.]]

DDR hadde høyest levestandard av de østeuropeiske landene under sovjetisk innflytelse.<ref name="CAPlex">{{ Kilde bok | utgivelsesår = 1981 | tittel = Cap leksikon | isbn = 8202091780 | utgivelsessted = no | forlag = Cappelen | url = http://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2014092438002 | side = }}</ref> Levestandarden var lav etter vest-europeisk målestokk og langt under Vest-Tyskland. Forbruksvarer var ofte en knapphet i DDR, dels fordi mange industrivarer ble eksportert av hensyn til valutinntekt. Produktiviteten ble hemmet av den stadige mangelen på arbeidskraft i landet.<ref name="geografisk6"/> Pris og lønn ble fastsatt av staten. Staten fastsatte også enhetlige kjøpspriser, særlig på grunnleggende dagligvarer som var svært billige. Tekniske innretninger og andre varer som kunne bli eksportert for å skaffe vestlig valuta var derimot (målt i befolkningens kjøpekraft) mye dyrere. Et fjernsyn kostet i 1980-årene mellom {{formatnum:3500}} og {{formatnum:6900}} [[Mark der DDR|DDR-mark]] mens et brød kostet fem pfennig.

Luksusvarer ble solgt i egne butikkjeder til svært høye priser. Der kunne man finne både mat og moteklær. I butikkjeden [[Intershop]] kunne man kjøpe varer fra ikke-sosialistiske land og varer produsert i DDR på lisens fra vestlige selskap (såkalt «Gestattungsproduktion») mot konverterbar valuta.

Når det gjaldt legemidler var ikke DDR i stand til å holde følge med den nyeste utviklingen. Det medisinske tilbudet var etter hvert utilstrekkelig.

For en privatbil i DDR måtte man først søke om kjøpstillatelse og så vente rundt femten år for å få den. En svartebørs eksisterte slik at man kunne forkorte ventetiden. En typisk Trabant kostet {{formatnum:10000}} mark ny med ventetid og {{formatnum:30000}} mark uten ventetid. I 1988 hadde rundt 55 prosent av alle husstander sin egen bil mens tallene i 1969 og 1980 hadde vært henholdsvis 14 og 38 prosent. Til sammenligning hadde 61 prosent av alle husholdninger i Vest-Tyskland i 1988 en eller flere biler.

Kaffekrisen var kjennetegnende for mangelen på forbruksvarer; fra slutten av 1970-årene var alltid virkelig kaffe en mangelvare. Slike mangler førte til mindre oppslutning om regimet, mistro og motløshet.

Leien for en bolig lå på mellom 30 og 120 mark i måneden. Bygging av familiehus ble først stoppet på grunn av knapphet på ressurser, men opplevde på grunn av den ikke tilstrekkelige statlige bygging av boligblokker i 1980-årene et visst oppsving.

En analyse av boligmassen på den tiden DDR brøt sammen gjør det tydelig at alle DDRs mål om boligbygging ikke var tilstrekkelig for å sikre en boligmasse tilpasset befolkningens behov. Det fantes en «for lengst tiltagende mengde av sterkt skadete byggverk. Etterspørselen etter boliger oversteg også tydelig det man i DDR var i stand til å tilby»<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer, Lutz Uecker: ''Bauwirtschaft im Gebiet der ehemaligen DDR: mögliche Entwicklung der Kostenstruktur im Zuge der Neuordnung nach der Wirtschaftsunion.'' Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07178-6</ref><ref>Katja Neller: ''DDR-Nostalgie: Dimensionen der Orientierungen der Ostdeutschen gegenüber der ehemaligen DDR, ihre Ursachen und politischen Konnotationen.'' Springer, 2006, ISBN 3-531-15118-5, S.&nbsp;43</ref> Analyser gjort i 1991 slo fast at 20 prosent av boligmassen var «umulig å redde».
<ref>Bernd Bartholmai, Manfred Melzer: ''Künftige Perspektiven des Wohnungsbaus und der Wohnungsbaufinanzierung für das Gebiet der neuen Länder'', Duncker & Humblot, 1991, ISBN 3-428-07176-X, S.&nbsp;30</ref>

I boligkvarterene var ikke mennesker bosatt etter homogene inntektsgrupper slik man ofte ser i vestlige land. Forskjellige sosiale sjikt bodde oftere sammen. Partinomenklaturaen og medarbeidere i statorganer ble ofte konsentrert i statlige boenheter.

Inntektene til en kjøpmann (rundt 600 til 800 mark), en ingeniør (rundt 500 til {{formatnum:1200}} mark) og en bygningsarbeider (rundt 900 til {{formatnum:1800}} mark) skilte seg fra hverandre i mengde og dermed også i sparepotensial. Inntektsforskjellene var ikke så store som i vesten. Etterspurte håndverkere tjente ofte like bra som ledende leger. Man kunne ikke se disse ulikhetene i det daglige liv i form av statusgjenstander fordi disse var i konstant mangel. Unntak fantes, leger hadde for eksempel alltid telefon på grunn av beredskapstjeneste. Tross dette lyktes det flere å kunne heve seg over den brede masse når det gjaldt statusgjenstander; dette kunne gjøres hvis man hadde mulighet til å dra til andre østblokkland eller Cuba og der få tak i vestlige forbruksvarer.

Når det gjaldt knappe goder som telefonforbindelse eller byggematerialer avhang mye av forbindelser eller flaks, ikke sjelden spilte ens politiske innstilling en rolle. 
I 1989 var 24,6 % av befolkningen utstyrt med telefon.<ref>Christoph Gehrmann (2006): ''(Nah)Sprechen – (Fern)Sehen: Kommunikativer Alltag in der DDR'', Frank & Timme GmbH, ISBN 3-865-96099-5, s. [http://books.google.de/books?id=pJkocGW9nxYC&pg=PA126&dq=DDR+Versorgung+Telefonanschl%C3%BCsse&cd=1#v=onepage&q=DDR%20Versorgung%20Telefonanschl%C3%BCsse&f=false 126].</ref>

==== Arbeids- og sosialrett ====
Typisk for de sosialistiske samfunn var oppfatningen om en grunnleggende arbeidsrett. Den baserte seg ikke på individets avtalerett som i vesten, men på retter og plikter individet hadde overfor samfunnet. Alle borgere i DDR var i prinsippet sikret en trygg arbeidsplass.

DDR hadde fra 1960-årene av den høyeste levestandarden blant Comecon-landene og var en sosialstat der målet var at alle innbyggeres rettigheter skulle sikres gjennom statlige programmer.

==== Levekår sammenlignet med andre land nær slutten av DDRs eksistens ====
<ref name="FN-statistikk 1989">FN-statistikk, gjengitt i Steven Pfaff, Exit-Voice Dynamics and the Collapse of East Germany: The Crisis of Leninism and the Revolution of 1989. Durham, NC: Duke University Press, 2006, side 34</ref>:

{|class="wikitable" style="text-align:right"
|- class="hintergrundfarbe5" 
! Land !! Bruttonasjonal <br>produkt per person <br>i dollar (1987) !! Energibruk <br>per person <br>målt i kg kull (1987) !! Telefoner <br>per 100 – <br>personer !! Fjernsynsapparater <br>i bruk <br>per {{formatnum:1000}} innbygger (1987)
|-
!colspan="5"|Sosialistiske stater
|-
|DDR
|{{formatnum:11860}}
|{{formatnum:7276}}
|23
|754
|-
|Tsjekkoslovakia
|{{formatnum:9709}}
|{{formatnum:6364}}
|24,6
|285
|-
|Ungarn
|{{formatnum:8260}}
|{{formatnum:3819}}
|15,2
|402
|-
|Polen
|{{formatnum:6879}}
|{{formatnum:4945}}
|12,2
|263
|-
|Sovjetunionen
|{{formatnum:8662}}
|{{formatnum:5549}}
|11,3
|314
|-
|Kina
|340
|776
|0,9
|2,4
|-
!colspan="5"|Ikke-sosialistiske stater
|-
|Vest-Tyskland
|{{formatnum:18450}}
|{{formatnum:5264}}
|65
|385
|-
|USA
|{{formatnum:18570}}
|{{formatnum:9542}}
|76
|811
|}

=== Utenrikshandel ===
På grunn av mangel på viktige råvarer var utenrikshandel viktig for DDR og viktige importvarer var olje og en del halvfabrikata. Viktige eksportvarer var maskiner, kjemikalier, transportmidler og optiske produkter.<ref name="Damms28"/> Utenrikshandelen økte betraktelig i årene 1980–1985. Av utenrikshandelen var 66,1 prosent med sosialistiske land, der Sovjetunionen var størst med 38,8 prosent. Handelen med Vest-Tyskland utgjorde 8,3 prosent av utenrikshandelen. Av oljeimporten stod Sovjetunionen for 90 prosent.<ref name="Store Norske"/> Vest-Tyskland ble etterhvert den tredje viktigste handelspartneren. Importen besto for en stor del av råvarer, matvarer og industrivarer fra de andre sosialistiske landene i Øst-Europa.<ref name="geografisk6"/>
De statlige foretakenes (''VEB'', ''Volkeigene Betriebe'') manglende evne til fornyelse da eksportmarkedet til Sovjetunionen kollapset senere i 1980-årene gjorde at problemene ble svært store frem mot gjenforeningen.

DDR var som høyindustrialisert land avhengig av import av diverse varer, mat og råstoffer. Innkjøp på verdensmarkedet måtte de på grunn av mangel på en konverterbar valuta ordne ved hjelp av byttehandel eller selvgenerert fremmed valuta. Landet hadde etter hvert en økende utenrikshandel. (Tallene er i milliarder Valutamark (DDR-betegnelse på D-mark, effektive priser<ref>Statistisches Jahrbuch der DDR, Staatsverlag der DDR Juni 1989, 1. Auflage, ISBN 3-329-00457-6, side 32</ref>)

{|class="wikitable" style="text-align:right"
!År !! Utenrikshandel- <br>omsetning <br>til sammen !! med <br>sosialistiske <br>land !! med <br>utviklings- <br>land !! med <br>kapitalistiske <br>industriland
|-
|1950
|{{formatnum:3678}}
|{{formatnum:2660}}
|14
|{{formatnum:1004}}
|-
|1960
|{{formatnum:18487}}
|{{formatnum:13799}}
|791
|{{formatnum:3897}}
|-
|1970
|{{formatnum:39597}}
|{{formatnum:28340}}
|{{formatnum:1601}}
|{{formatnum:5346}}
|-
|1980
|{{formatnum:120101}}
|{{formatnum:79810}}
|{{formatnum:7331}}
|{{formatnum:32960}}
|-
|1988
|{{formatnum:177337}}
|{{formatnum:122549}}
|{{formatnum:5889}}
|{{formatnum:48898}}
|}

=== Kvinne- og familiepolitik ===
Det å kombinere yrkesliv med familie var en selvfølge for kvinner i DDR. Frem til 1992 var nesten 92 prosent av kvinnene i landet aktive i yrkeslivet, en langt høyere prosent enn i [[Vest-Tyskland]]. Som forklaring på dette finner vi at den sosialistiske kvinnepolitikken så på evnen til økonomisk ytelse som uavhengig av kjønn og at DDR hadde konstant mangel på arbeidskraft. Uansett var kvinner sterkt underrepresentert i ledelsesposisjoner.

{|class="wikitable sortable"
|+Kvinneandel i DDRs arbeidsliv
!År
!Totalt arbeidsaktive
!derav kvinner
!Kvinneandel i %
|-
|1950 || {{formatnum:7196000}} || {{formatnum:2880000}} || 40,0
|-
|1960 || {{formatnum:7686000}} || {{formatnum:3456000}} || 45,0
|-
|1970 || {{formatnum:7769000}} || {{formatnum:3750000}} || 48,3
|-

|1980 || {{formatnum:8225000}} || {{formatnum:4106000}} || 49,9
|-
|1986 || {{formatnum:8548000}} || {{formatnum:4200000}} || 49,1
|-
|colspan="4"|Kilde: Statistisches Jahrbuch der DDR 1987, s. 17
|}

I 70-årene bedret sosialpolitiske program forholdene for arbeiderfamilier, skiftarbeiderer, barnerike familier og fremfor alt enslige kvinner og mødre. 40-timersuke ble innført for mødre i full jobb med mer enn ett barn uten at lønnen ble redusert. Vanlig arbeidstid var 43,75 timer (1979). Minsteferien ble i 1970-årene satt opp fra 18 til 24 dager. Svangerskapspermisjonen var på 26 uker. Alle mødre kunne kreve et spedbarnsår, dvs, fri med lønn, når de hadde fått det andre barnet og ved senere fødsler. Fødselhjelpen for hvert barn var i 1970-årene {{formatnum:1000}} DDR-Mark. Enslige kvinner som var eldre enn 40 år, hadde rett på en hjemmearbeidsdag i måneden.

Kvinners mulighet til å arbeide ble styrket av staten gjennom barnehageplasser og spesielle lære- og studieplaner for studenter med familie. Ektepar stilte først i køen når de fikk barn. De fikk en spesiell kreditt og gikk først når det gjaldt tildeling av leilighet. DDR hadde en mer liberal abortlov enn [[Vest-Tyskland]] og ble også rammet av lavere fødselstall som alle andre moderne industristater fra 1960-årene og fremover. Allikevel var fødselsraten høyere i DDR enn i [[Vest-Tyskland]] og en svak stigning skjedde også utover på 1980-årene, selv om da trenden var at landet opplevde tilbakegang på de fleste områder.