Redigerer Willy Brandt (avsnitt)

== Politisk karriere ==
=== Regjerende borgermester i Berlin ===
[[Fil:JFK, Willy Brandt, Konrad Adenauer.jpg|mini|Willy Brandt sammen med [[John F. Kennedy]] og [[Konrad Adenauer]], 26. juni 1963 i [[Vest-Berlin]].]]
Hans politiske karriere begynte da han ble innvalgt i den tyske [[Forbundsdagen]] for [[SPD]] i 1949. Han ble i 1950 også medlem av bystaten [[Berlins parlament]]. I 1955 ble han valgt til president for Berlins parlament. I 1957 ble han så valgt til regjerende borgermester i Berlin, en stilling som både da og nå tilsvarer regjeringssjef. I denne egenskapen var han president for [[Forbundsrådet (Tyskland)|Forbundsrådet]] fra 1957 til 1958.

Med sin klare fordømmelse av Sovjets undertrykkelse av ungarerne og de brutale sovjetiske massakrene som fulgte det ungarske opprøret mot okkupasjonsmakten, og med sin avvisning av Nikita Krustsjovs forslag om at Berlin skulle bli en nøytral fristad ([[Berlin-ultimatumet]] i 1958), og senere hans besluttsomme handlemåte under bygningen av [[Berlinmuren]] fra 1961, ble han ansett å tilhøre høyrefløyen i sitt parti og oppnådde enorm popularitet, som gav seg utslag i svært gode valgresultater. Han ble også støttet av den mektige, erkekonservative mediemagnaten [[Axel Springer]].

Fra 1957 til 1963 var han også formann for SPD i Berlin.

=== Karriere i tysk føderal politikk 1961–1969 ===
Brandt var SPDs kanslerkandidat i 1961, men tapte for sittende kansler [[Konrad Adenauer]]. I 1964 etterfulgte han den da nylig avdøde [[Erich Ollenhauer]] som formann for SPD. Året etter var han igjen partiets kanslerkandidat, men tapte på nytt for [[Ludwig Erhard]].

Høyresiden brukte hans fortid og det faktum at han ikke hadde kjempet for fedrelandet mot ham. I 1965 uttalte han at «denne valgkampen har etterlatt sår».

Etter Erhards avgang i 1966 ble [[Kurt Georg Kiesinger]] valgt til ny kansler i en storkoalisjon bestående av CDU/CSU og SPD. I denne koalisjonen ble Brandt utnevnt til utenriksminister og visekansler.

=== Kansler ===
Etter valget i 1969 ble SPD styrket, og Brandt kunne danne regjering i en koalisjon med det liberale partiet. Hans sosialliberale koalisjon hadde et flertall på bare tolv mandater.

Innenrikspolitisk ble hans reformforsøk forhindret av koalisjonspartneren eller motstand i delstatsparlamentene (som regel dominert av CDU/CSU). 

Utenrikspolitisk gikk Brandt inn for en ny ''[[Ostpolitik]]'', som søkte å forbedre forholdet til de kommunistiske land. Denne politikken, som i [[1971]] var en medvirkende årsak til at Brandt fikk [[Nobels fredspris]], var svært kontroversiell. En ting var at han, i strid med [[Hallstein-doktrinen]], anerkjente [[DDR]] diplomatisk, men det vakte enda sterkere reaksjoner at han anerkjente de polske og sovjetiske anneksjonene av de tyske territoriene øst for [[Oder-Neisse-linjen]] som «faktiske», riktignok med forbehold om rett til senere grenseendringer. Store deler av høyresiden anså ham derfor som landsforræder, og det ble også hevdet at Brandts politikk var istrid med den tyske grunnloven, som forutsatte gjenforening av Tyskland i grensene fra 1937. Han ble beskyldt for å svikte ofrene for fordrivelsen, som SPD i tidligere år hadde vist stor omsorg for. Flere SPD-parlamentarikere forlot partiet i protest og gikk over til opposisjonen. Så sent som i 1963 hadde Willy Brandt (sammen med partifellene [[Erich Ollenhauer]] og [[Herbert Wehner]]) skrevet i en hilsen til den årlige [[Schlesien|schlesierdagen]]: «''Breslau – Oppeln – Gleiwitz – Glogau – Grünberg, det er ikke bare navn, det er levende minner, med røtter i sjelene til generasjoner og som uopphørlig kaller på vår samvittighet. Å gi avkall er forræderi, hvem vil bestride det? Retten til hjemlandet man kan ikke selge – aldri skal man få skjende landsmenn som ble fordrevet fra sine hjem eller måtte flykte, bak ryggen deres. Fordrivelsens kors må hele folket bære.''»

I mai 1972 håpet opposisjonen å ha flertall i parlamentet for å vedta et mistillitsforslag og kaste Brandt på grunn av hans østpolitikk. Til alles overraskelse endte avstemningen med et flertall imot forslaget, med svært liten margin; langt senere ble det oppdaget at et eller muligens to konservative parlamentsmedlemmer hadde blitt bestukket av [[Stasi]] for å stemme for Brandt.

For å tilbakevise enhver antydning om at han skulle være sympatisk innstilt til kommunisme, fikk han gjennom en rekke tøffe antikommunistiske lover som blant annet utestengte «radikalere» (i praksis venstreradikalere) fra alle offentlige stillinger (''[[Radikalenerlass]]'').

Brandt førte på den annen side en aktiv handelspolitikk og samarbeidet med høyreorienterte regimer i den vestlige verden. Han leverte våpen, fly, raketter og ubåter, samt lånte ut militære rådgivere, til militærjuntaen i Hellas og regimet i Portugal, og godkjente at tyske firmaer lette etter olje og uran på Mosambik sammen med Sør-Afrika. Han bistod USA i Vietnam, og tyske firmaer leverte nervegass, kjemiske stridsmidler og moderne våpen. Også Israel fikk kjøpe avanserte våpen. Brandt ble kritisert for dette av norske sosialdemokrater da han fikk nobelprisen, og mens Unge Høyre deltok i hyllesten av fredsprisvinneren, holdt AUF seg borte.

=== Guillaume-skandalen og Brandts avgang ===
{{utdypende|Guillaume-skandalen}}
[[Fil:Bundesarchiv B 145 Bild-F042453-0011, Niedersachsen, Brandt im Wahlkampf.jpg|thumb|Willy Brandt sammen med [[Günter Guillaume]], spionen som førte til hans fall]]

7. mai 1974 erklærte Brandt offentlig sin avgang som kansler. Bakgrunnen var at hans personlige sekretær for partianliggender og nære medarbeider, [[Günter Guillaume]], var blitt arrestert som [[Stasi]]-spion. Brandt tok på seg ansvaret for at Guillaume hadde fått virke i kanslerens engere krets tross en mangeårig spionmistanke. I forbindelse med affæren ble også sider ved Brandts privatliv avdekket, der besøk hos prostituerte (noe som Guillaume hadde hatt ansvar for å arrangere), alkoholisme og depresjoner spilte en viktig rolle. Brandts upopularitet i store deler av befolkningen på grunn av østpolitikken var et annet moment. Ledende krefter i SPD, spesielt [[Herbert Wehner]], som allerede tidligere hadde angrepet Brandt offentlig for hans Moskvabesøk med ordene «''der Herr badet gerne lau''», var derfor av den oppfatning at Brandt ikke kunne beholdes som kansler under den kommende valgkampen, og at han raskt og usentimentalt måtte skiftes ut. Noen partifolk fryktet også at den tyske regjeringssjefen kunne bli utsatt for utpresning. Ettersom han ikke ble oppfordret til å bli sittende av sentrale personer som Wehner og [[Helmut Schmidt]], valgte Brandt å gå av.

Brandts etterfølger ble Helmut Schmidt. Wehner hadde oppfordret Schmidt til dette med ordene «''Helmut, Du musst das jetzt machen''», eller på norsk: «Helmut, du må gjøre det, nå».
 
Willy Brandt fortsatte likevel som SPD-leder, noe Schmidt senere betegnet som en stor feil og en av grunnene til at han ikke fikk gjennom sin politikk når det gjaldt [[Dobbeltvedtaket|NATOs dobbeltvedtak]].