Redigerer Vitenskap (avsnitt)

==Vitenskapsfilosofi==
{{main|Vitenskapsteori}}

Mange sentrale problemer innen vitenskapsfilosofien er det ikke enighet om, blant annet om vitenskapen kan avdekke sannheter om det vi ikke kan observere, eller om vitenskapelig funderte beslutninger kan tas i det hele tatt. Antipositivistene er talsmenn for bruk av hermeneutiske eller fenomenologiske metoder i samfunnsvitenskapene. Positivistene, empirisk orienterte vitenskapsfilosofer, ser den hypotetisk-deduktive metode som en sentral vitenskapelig metode, og har satt studiet av vitenskapens logiske strukturer i sentrum.<ref name="SNL-vitenskapsfilosofi">{{snl|vitenskapsfilosofi}}</ref> I tillegg til generelle problemstillinger diskuterer vitenskapsfilosofer også problemer innen avgrensede felt, som biologi, fysikk eller humaniora.

Forskere tar normalt for gitt at det finnes en objektiv verden som kan studeres, at det finnes naturlover som forklarer denne virkeligheten, og at disse lovene kan avdekkes ved bruk av systematiske observasjoner og eksperimenter. Vitenskapsfilosofien studerer disse betingelsene og hvor riktige de er.

Forståelsen av hva vitenskap er og hvordan kunnskap blir til har endret seg gjennom historien. I moderne tid kan man dele inn vitenskapsfilosofien i [[empirisme]] og [[instrumentalisme]]. Empirisme baserer seg på at man gjennom observasjoner lager hypoteser som kan forutsi nye observasjoner. Klassisk vitenskap trakk slutninger via [[induksjon (filosofi)|induksjon]], mens [[Bayes' teorem|bayesianisme]] og hypotetisk-deduktiv metode er mer moderne metodikker. Empirisme står filosofisk i kontrast til [[rasjonalisme]]. [[Karl Popper]] har hevdet at empirisk baserte hypoteser må være falsifiserbare for å være vitenskap.

Instrumentalisme fokuserer på målbarhet og bruker teorier som instrumenter for å forklare og forutsi fenomener. Hypoteser anses som svarte bokser der bare utgangspunktet (inn) og resultatet (ut) er relevant. Instrumentalisme har som hovedkriterium at en teori må gi riktige prediksjoner av det som kan observeres. 

Innen humaniora er det tvil om den hypotetisk-deduktive metoden er brukbar.<ref name="SNL-vitenskapsfilosofi"/> Den gjør det vanskelig å utforske intensjonalitet, og får problemet med forholdet mellom det som er i bevisstheten (immanent) og det som er utenfor (transcendent).<ref>{{snl|intensjonalitet}}</ref>

===Avgensning av vitenskap===
[[Karl Popper]] (1902-1994) var opptatt av falsifiserbarhet. En teori som ikke kan forutsi en observasjon som kan bevise at teorien er feil, er ikke vitenskapelig. Popper var også opptatt av at vitenskapelig status andre typer teorier, som Marxisme eller psykoanalyse, ikke er falsifiserbare, og må regnes som pseudo-vitenskapelige.<ref>[https://plato.stanford.edu/entries/scientific-method/ Plato.Stanford.Edu: Scientific Method]</ref> En samfunnsfaglig hypotese blir ikke motbevist av en eneste observasjon som ikke passer med forventningen, men bare av at det er flere observasjoner som ikke passer enn det er observasjoner som passer med forventningene. Popper valgte å ikke kalle fagfelt som ikke kan levere falsifiserbare naturlover for vitenskap.<ref>[http://www.evol.no/hanno/98/KK5.htm Metafysikk, vitenskap og Popper], Hanno Sandvik</ref>

Karl Popper skilte klart mellom sannhet og sikkerhet, og at vitenskapen bare kan oppnå sikkerhet, men aldri sannhet. [[Charles Sanders Peirce]] var en pragmatiker, og mente at metodikken var fallibilistisk, den er bevisst sin egen feilbarlighet.<ref>{{snl|Charles_Sanders_Peirce|Charles Sanders Peirce}}</ref> Når alle teorier kan motbevises med ett enkelt tilfelle, er det viktigere å se på om metodikken er praktisk enn å krangle om detaljer. Pierce mente genuin tvil var viktig, men at alle sterke teorier burde understøttes av flere typer argumentasjon.

Ronald Fisher mente hypoteser burde forkastes hvis resultatene var usannsynlige i forhold til hypotesen. Jerzy Neyman og Karl Pearson mente derimot at hvordan man forholder seg til hypotesen var viktigst, og laget et skille mellom det å forkaste en sann hypotese på bakgrunn av sviktende data, og det å akseptere en gal hypotese på samme grunnlag.

[[Hypotetisk-deduktiv metode]], den grunnleggende metodikken innen naturvitenskap, og ideen om at vitenskapen vokser sakte frem og stadig styrkes, er blitt kritisert av [[Thomas Kuhn]]. Han argumenterte for at [[paradigme]]t man er en del av avgjør hvilke eksperimenter forskere gjør, og hvilke spørsmål de stiller.<ref>[https://www.britannica.com/biography/Thomas-S-Kuhn Encyclopedia Britannica: Thomas Kuhn]</ref>