Redigerer Vaid (avsnitt)

== Bruk ==
[[Fil:Isatis tinctoria2.jpg|thumb|left]]
Bladene inneholder det fargeløse [[glykosid]]et [[indikan]]. Dette spaltes ved hjelp av [[enzym]]er til [[sukker]] og [[indoksyl]], som ved gjæring oksideres til [[indigo]].

Vaid har vært brukt som [[plantefarger|fargeplante]] helt siden antikken. Den eldste skriftlige nedtegnelsen om farging ved vaid stammer fra [[Cæsar]]. Han beretter om et folkeslag på [[De britiske øyer]] som farga huden blå med vaid. Derved fikk de et spesielt vilt og skremmende utseende. Romerne kalte folket for [[piktere]].

Fra middelalderen var [[Thüringen]] i Tyskland særlig kjent for farging med vaid. Fram til 1500-tallet var vaiden spesielt viktig for blåfarging av [[lerret]]. Da kom «ekte indigo» fra tropene på markedet, framstilt av erteplanten ''[[Indigofera tinctoria]]'', og utkonkurrerte den hjemlige produksjonen. Etter at det lyktes å framstille indigo syntetisk i 1880, er så å si all naturlig indigo forsvunnet fra markedet.

Vaid inneholder stoff som hemmer soppvekst, og har derfor vært brukt til [[impregnering]] av [[treverk]]. Av røttene framstilles i Tyskland en [[bitterlikør]], Waidbitterlikör. 

I [[tradisjonell kinesisk medisin]] er vaid en viktig legeurt. Av røttene framstilles et middel som brukes både mot [[influensa]], [[meslinger]], [[kusma]] og [[hepatitt]]. Under de siste [[SARS]]-epidemiene i Kina var Banlangen sterkt etterspurt, og ble ganske raskt utsolgt.

I [[Tyskland]] er det i seinere år på nytt oppstått etterspørsel etter vaid, både som fargeplante og til antikvarisk restaurering av kirker og andre historiske bygninger.