Redigerer VHS (avsnitt)

== Tekniske detaljer ==
=== Kassett- og tapedesign ===
[[Fil:VHS tape - case opened-0583.jpg|miniatyr|200x200pk|VHS-kassett sett ovenfra med fronten fjernet]]
VHS-kassetten er 187&nbsp;mm bred, 103&nbsp;mm dyp og 25&nbsp;mm tykk. [[Plast]]skallet holdes sammen med 5 Philips-skruer. Lokket som beskytter magnetbåndet har en innebygd låsemekanisme på høyre side. VHS-kassetten har også en mekanisme som forhindrer at båndet avspoles. Spolebremsene slippes av en knapp som trykkes inn via et hull i bunnen av kassetten.

En klar film er festet i begge endene av magnetbåndet for å gi en optisk automatisk stopp funksjon for transportmekanismen. En lyskilde blir ført inn i kassetten gjennom et rundt hull i undersiden av kassetten når den lastes inn i videospilleren, og to foto[[diode]]r er plassert på venstre og høyre side der båndet forlater kassetten. Når den klare filmen når dette punktet vil nok lys passere igjennom filmen slik at stoppfunksjonen aktiveres. I mer sofistikerte maskiner vil en automatisk tilbakespolingsfunksjon starte når båndet når slutten. Tidlige enheter benyttet en [[lyspære]] som lyskilde; denne sluttet jevnlig å fungere og fikk videospilleren til å tro at en kassett var i maskinen når den egentlig var tom, eller den ville merke at lyspæren hadde gått og sluttet å fungere. Senere modeller benyttet en [[infrarød]] [[LED]] med mye lengre levetid som lyskilde.

Lagringsmediet er et 12.7&nbsp;mm bredt [[magnetbånd]] på to spoler som sakte blir dratt over avspillings- og opptakshodene i videomaskinen. Båndet beveger seg i en hastighet av 3.335&nbsp;cm/sek for [[NTSC]], eller 2.339&nbsp;cm/s for [[PAL]].
[[Fil:VHS diagram.svg|left|thumb|200px|VHS M-loading system]]
Som de fleste andre kassettbaserte videosystemer, trekker VHS maskiner båndet ut fra kassetten og legger det rundt et lesehode, som roterer med en hastighet av 1800 [[Omdreiningstall|o/min]] for NTSC maskiner, eller 1500 o/min for PAL maskiner. VHS maskiner, i motsetning til [[Betamax]] og Betas forgjenger [[U-matic]], benytter et system som kalles «M-loading». Magnetbåndet trekkes ut av to stolper og legges i en løkke på over 180 grader rundt lesehodet og andre båndtransportskomponenter. Formen på båndet når det ligger i mekanismen ligner på bokstaven [[M]].

==== Sporing og indeksmarkering ====
Et lineær kontrollspor på båndets nederste kant inneholder pulser som markerer begynnelsen av hver bilderamme. Disse pulsene benyttes for å finjustere hastigheten på båndet under avspilling, og for å få de roterende hodene på riktig plass for [[helisk skanning]] av båndet, fremfor at de ender opp mellom to nærliggende spor. Siden god avspilling avhenger av at lesehodene ligger i riktig avstand fra båndet for å lese av de lineære sporene, og denne avstanden varierer med en par mikrometer mellom forskjellige maskiner, tilbyr de fleste videomaskiner enten manuell eller automatisk sporingsjustering.

Kontrollsporet kan også inneholde ''indeksmerker''. Disse blir normalt skrevet ved begynnelsen av et opptak, og kan bli funnet ved hjelp av videomaskinens ''indekssøk'' funksjon. Dette vil spole raskt frem eller tilbake til det spesifiserte indeksmerket, og gjenoppta avspillingen derifra.

Mot slutten av 1990-årene hadde noen avanserte videomaskiner mer sofistikert indeksering. For eksempel hadde [[Panasonic]]s Tape Library System muligheten til å gi et ID nummer til hver kassett, og logget opptaksinformasjon slik som kanal, dato, tid og eventuelt programmets tittel både til kassetten og til maskinens interne minne.

=== Opptakskapasitet ===
[[Fil:VCR load.jpg|thumb|right|Interiøret i en VHS videomaskin som viser videohodet og magnetbåndet]]
En VHS-kassett inneholder ca. 430 meter med bånd ved lavest aksepterbare båndtykkelse. Dette gir cirka 4 timers avspillingstid i en DF480 for [[NTSC]], og fem timer i en E-300 for [[PAL]] i "Standard play" (SP) kvalitet. Andre hastigheter slik som "long play" (LP) og "extended play" (EP) eller "super long play" (SLP) dobler eller tredobler spillelengden, men disse hastighetsreduksjonene gir en liten rediksjon i videokvalitet, fra normalt 250 vertikale linjer i SP til 230 linjer i LP. Video som blir spilt inn i lavere hastighet vil også ofte spilles av dårlig på andre maskiner enn den videomaskinen den ble tatt opp på. Av den grunn ble de fleste kommersielle opptak laget i SP-modus. I noen tilfeller ble lavbudsjettsfilmer sluppet i EP eller LP for å redusere mengen bånd som trengtes per kassett, slik at produksjonskostnaden ble senket.

=== Videoopptak ===
VHS-bånd har omtrent 3 [[Megahertz]] med video[[båndbredde]] og 400&nbsp;kHz chroma båndbredde, noe som oppnås ved en relativt lav båndhastighet ved hjelp av [[helisk skanning]] av et [[FM|frekvensmodulert]] svart-hvitt videosignal med et nedkonvertert [[krominans]] signal spilt inn direkte i basebåndet. Hvert heliske spor inneholder ett felt kodet som et analogt [[rastrering]]sskann, lignende som analoge TV-sendinger. Horisontal oppløsning er 170 linjer per skannelinje, og vertikal oppløsning er den samme som den respektive TV-standarden (576 for [[PAL]] eller 486 for [[NTSC]]). I moderne digital terminologi er VHS omtrentlig tilsvarende 333x480 piksler med luminositet og 40x480 chroma oppløsning.

JVCs tilsvar til introduksjonen av SuperBeta i 1985 var VHS HQ, eller VHS High Quality. Frekvensmodulasjonen av VHSs luminanssignal er begrenset til 3 megahertz, noe som gjør at høyere oppløsninger ikke er mulig, men en HQ merket videospiller bruker elektronikk for støyreduksjon og forbedret skarphet. Effekten var å øke tilsynelatende horisontal oppløsning fra 240 til 250 analoge linjer (tilsvarende 333 piksler fra venstre til høyre, i digital terminologi).

I 1987 introduserte JVC formatet [[Super VHS]], som utvidet båndbredden til 5 Mhz, noe som ga 420 analoge horisontale linjer (560 piksler).

=== Lydopptak ===
====Originalt lineært system====
I det originale VHS-formatet ble lyden lagret i [[basebånd]]et i et enkelt lineært spor ved toppen av båndet, på lik måte som i en [[lydkassett]]. Frekvensområdet var avhengig av båndets hastighet. I VHS SP modus ga dette en litt dårlig lydrespons på cirka 100&nbsp;Hz til 10&nbsp;kHz. Støynivået ([[signal-støy-forhold]]) var akseptable 42&nbsp;dB. Begge parametre degraderte betraktelig med andre moduser som LP eller EP, hvor EP ga en frekvensrespons på 4&nbsp;kHz.

Lyd kan ikke bli lagret på et VHS bånd uten å samtidig legge på videosignal. Hvis det ikke er noe videosignal vil enheten ta opp svart video sammen med et kontrollspor, mens lyden blir tatt opp.

Dyrere enheter tilbød [[Stereofoni|stereo]] lydopptak og avspilling. Lineær stereo, som det ble kalt, plasserte to uavhengige kanaler i det samme båndet som det originale [[Monofoni (lydteknikk)|mono]] lydsporet. Mens dette ga akseptabel tilbakekompatibilitet med mono lydhoder, degraderte inndelingen av lydsporet signalets støyforhold til det punktet at båndstøy var tydelig ved normalt lydnivå. For å motvirke dette benyttet enhetene [[Dolby]] B støyreduksjon for opptak og avspilling. Dolby B forbedrer mellomfrekvensene dynamisk, og øker signalstyrken relativt til båndets bakgrunnsstøy når opptaket blir gjort, og senker deretter nivået under avspilling. Dobly B er ikke en transparent prosess, og Dolby kodede programmer vil gi en unaturlig vekt i mellomfrekvensbåndet når det blir avspilt på en enhet uten Dolby B.

==== Hi-Fi Audio System ====
Rundt 1984 introduserte JVC ''Hi-Fi'' lyd til VHS, i respons til Beta Hi-Fi. Både VHS Hi-Fi og Betamax Hi-Fi leverte flat, full frekvensrespons (20&nbsp;Hz til 20&nbsp;kHz), utmerket 70&nbsp;dB støynivå, dynamisk bredde på 90&nbsp;dB og kanalseparasjon på mer enn 70&nbsp;dB. VHS Hi-Fi lyd oppnås ved bruk av ''audio frequency modulation''(AFM), hvor hver av de to kanalene (venstre og høyre) lagres på en frekvensmodulert bærebølge, og blir integrert i videosignalet. For å unngå interferens fra videobærebølgen, benytter VHS sin implementasjon av AFM en form for magnetisk lagring kalt ''dybde[[multipleksing]]''. Det modulerte lydsignalet blir først lagret under luminansbærebølgen (under 1.6 Mhz). Deretter sletter videohodet og lagrer videosignalet på samme sted på båndet, men videosignalets høyere midtfrekvens fører til en grunnere magnetisering av båndet, slik at både videosignalet og restene av AFM lydsignalet kan eksistere samtidig på båndet. Ved avspilling henter VHS HiFi frem lydsignalet ved å trekke fra lydhodets signal (som inneholder AFM-signalet med et svakt bilde av videosignalet) fra videohodets signal (som bare inneholder videosignalet), og demodulerer deretter høyre og venstre lydkanal fra deres respektive bærefrekvenser. Resultatet av den komplekse prosessen var et lydsignal med utmerket kvalitet som ikke ble påvirket av endringer i båndhastigheten. Siden JVC hadde tatt seg bryet med å sørge for at VHS Hi-Fi var bakoverkompatibelt med vanlige VHS-spillere, utga studioene flesteparten av sine filmer til hjemmevideomarkedet med Hi-Fi lydspor i tillegg til det lineære lydsporet.

Lydkvaliteten til Hi-Fi VHS stereo er sammenlignbar med kvaliteten på [[CD|CD-er]], spesielt når opptaket ble gjort med dyrere eller profesjonelle VHS-maskiner. Denne høye kvaliteten, sammenlignet med andre forbrukerformater slik som [[musikkassett]]er, tildro seg oppmerksomheten til amatør- og hobbyartister med behov for å lage gode lydspor. Hjemmeopptak entusiaster lagret høykvalitets stereo opptak fra flerspors båndopptakere på VHS Hi-Fi opptakere. Men siden VHS Hi-Fi sin opptaksprosess er så tett bundet til enhetens videoopptaksfunksjon var ikke avanserte redigeringsfunksjoner slik som lyddubbing eller videodubbing mulig. Noen VHS-maskiner hadde en "simulcast" bryter som lot brukeren ta opp et eksternt lydsignal sammen med videobildet. Noen fjernsynssendte konserter tilbød en sending av lydsporet over FM radiobåndet samtidig med konserten, og dermed kunne tusenvis av entusiaster ta opp konserter slik som ''[[Live Aid]]'' med stereolyd lenge før stereo TV-sendinger ble lansert.

Kompleksiteten og kravene til mer maskinvare begrenset VHS Hi-Fi til dyrere enheter i mange år. Mens lineær stereo så å si forsvant fra videomaskinen hjemme, var det ikke før i 1990-årene at Hi-Fi ble mer vanlig i videomaskinen hjemme. Til og med da var forbrukere flest ikke kjent med viktigheten av systemet, og nøt bare den økte lydkvaliteten i nyere videomaskiner.