Redigerer Utburd (avsnitt)

== En utburd-sak som endte på tinget ==
[[Fil:Alversund_kirke.jpg|thumb|Utenfor [[Alversund kirke]] grov bøndene fra Erstad ned det de trodde var knokler fra en utburd.]]
Høsten [[1711]] herjet et [[spøkelse]] hos ekteparet Siri og Anders på gården Erstad i [[Alversund]]. Det banket først i vegger og rundt [[skorstein]]en, men så begynte det å rive ned ting og velte bord. Siri og Anders flyktet i [[panikk]] inn til naboene Zidselle og Baste Erstad, men spøkelset fulgte etter. Nå begynte det også å svare på spørsmål, og [[17. oktober]] 1711 fortalte det Baste Erstad at det var en utburd. Det røpet også sine foreldres navn: Ole Knudsen Øvre Tveiten og Sygni Monsdatter Vatne. Etter å ha født en datter på låven til Anders Erstad, hadde hun kvalt barnet og gjemt det i en matbod. Sygni som nå var i tjeneste på Sletta på [[Radøy]], ble hentet og konfrontert med utburdens beskyldninger mens stuebordet angivelig fór rundt med bulder og brak, og luen ble revet av hodet på Sygni som til slutt tilstod. Anders og Baste grov i jordgulvene og fant noen knokler i en matbod. Disse grov de ned på [[kirkegård]]en ved [[Alversund kirke]]. Utburden plaget dem likevel som før, og Anders og Baste dro da til [[Frekhaug]] og la frem saken på [[ting]]et. De fikk ordre om å grave opp igjen knoklene fra kirkegården og gi dem til [[kapellan]]en. Det fremgikk da at beina ikke stammet fra noe menneske. Sokneprest Erich Møinichen kom likevel til Erstad med et følge [[21. oktober]] 1711 for å undersøke nærmere. Samme kveld ga utburden seg til kjenne, og Møinichen spurte den ut. Den hevdet å ha vært hos Gud siden den ble drept, men visste ikke navnet på Guds sønn. Presten fattet mistanke til tjenestedrengen Steffen Pedersen Rydland og tok ham med til prestegården, der han tilstod å stå bak spøkeriene. Disse skyldtes at Sygni Vatne hadde lovet ham et par strikkede strømper, hvis han ordnet det så hun fikk komme tilbake til Erstad.<ref>Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», ''[[Bergens Tidende]]'' 14. november 2020</ref> 

Saken ble ført tpå tinget ved Bruknapp [[17. februar]] [[1713]]. Den 53 år gamle Sygni Vatne innrømmet å ha hatt [[samleie]] med Ole Øvre Tveiten ti år tidligere, men noe barn hadde hun ikke fått. Hun hadde tilstått dette av frykt for «spøkelset». Ole tilstod å ha hatt samleie med henne «to år før den store ildebrannen i Bergen» ([[bybranner i Bergen|bybrannen i 1702]]). Siden Sygni 20 år tidligere hadde fått en datter med Oles sønn, hadde hun og Ole vist seg skyldige i [[blodskam]]. Det var egentlig [[dødsstraff]] for dette, men siden det ikke forelå noe bevis, slapp Sygni Vatne med straffarbeid i [[fiskevær]]ene i Nord-Norge, mens Ole Øvre Tveiten ble dømt til straffarbeid i [[Årdal]] [[kobber]]verk. Anders og Baste måtte hver bøte 3 [[riksdaler]] til fattigkassen for av «enfoldighet» og overtro å ha gravd ned knokler i viet jord. Steffen Rydland ble unnskyldt med ungdommelig dumhet og vankunne, og slapp med å bli idømt en omgang juling. <ref>Marianne Herfindal Johannessen: «Spøkelset på Erstad», ''Bergens Tidende'' 14. november 2020</ref>