Redigerer Urbaniseringen av Norge (avsnitt)

==Nye byer i dansketiden==
[[Fil:Christiansund031.jpg|thumb|200px|left|Kristiansund fikk bystatus og bynavn i 1742. Bildet er et [[litografi]] fra boken [[Christian Tønsberg|Chr.Tønsberg]] ''Norge fremstillet i Tegninger'' som kom ut i 1846–1848.]]

I 1660 var det seks middelalderbyer (Bergen, Oslo/Christiania, Trondheim, Tønsberg, Stavanger og [[Skien]]) innenfor landets grenser, og omkring åtte (Fredrikstad, Fredrikshald, Drammen, Kristiansand, Kongsberg, Moss, Molde og Risør) ble anlagt eller oppsto mellom reformasjonen og 1665.<ref name="byhistorie2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015060808080|tittel=Norsk byhistorie – tid for syntese?|forlag=Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU|isbn=8277650310|utgivelsessted=Trondheim|side=|utgivelsesår=2000}}</ref><ref name="nordisk3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301045|tittel=Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977|forlag=Universitetsforlaget|isbn=8200016668|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1977}}</ref> Røros fremsto som by rundt år 1700 og Kongsberg ble kjøpstad i 1802. I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10&nbsp;% av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med {{formatnum:14000}} innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt {{formatnum:8000}}, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over {{formatnum:5000}} innbyggere.<ref name="garnisonsby">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059|tittel=Den norske garnisonsbyen|forlag=Institutt for forsvarsstudier|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1991}}</ref>


Fra [[middelalder]]en og helt til 1700-tallet var handel og håndverk  næringsvirksomhet som var forbeholdt byene eller kjøpstedene. Statsmakten ønsket kontroll, ikke minst for å kunne skattlegge. I denne tiden kom nye byer til i takt med utvikling av [[næringsliv]] og [[handel]] og disse fikk sine formelle rettigheter fra kongen. Ofte ga kongemakten byene et kongelig navn. Det var flere ulike typer rettigheter; [[Røros]] og [[Kongsberg]] var [[bergstad]]er med spesielle rettigheter. [[Kjøpstad]]er var byer med fulle rettigheter: [[Kristiansand]], [[Kristiansund]], [[Molde]], [[Åsgårdstrand]] og [[Arendal]]. Det fantes også byer av en mer underordnet karakter; [[ladested]]ene. Mange byer har en historie først som ladested underordnet nærmeste kjøpstad, deretter egen status som kjøpstad. Ladestedene var ofte viktige eksporthavner for trelast.

Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Flere byer på vestsiden av landet, for eksempel [[Molde]], vokste opp på grunnlag av trelasthandelen. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk (noe senere kom Ålesund og Kristiansund til basert særlig på [[klippfisk]]), mens fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund og Farsund. Sildefisket var særlig viktig for Haugesund. Mindre tettsteder i form av [[fiskevær]] fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover. Grimstad ble etablert som by (ladested) for [[Frolands verk]].<ref name="garnisonsby3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059|tittel=Den norske garnisonsbyen|forlag=Institutt for forsvarsstudier|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1991}}</ref><ref name="nordisk5">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301045|tittel=Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977|forlag=Universitetsforlaget|isbn=8200016668|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1977}}</ref><ref name="byhistorie3">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2015060808080|tittel=Norsk byhistorie – tid for syntese?|forlag=Historisk institutt, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU|isbn=8277650310|utgivelsessted=Trondheim|side=|utgivelsesår=2000}}</ref>{{rp|33–45}}
[[Fil:Søndre_Trondhjems_amt_nr_4-_Drontheim,_1681.jpg|miniatyr|[[Johan Caspar de Cicignon|Cicignons]] plan for Trondheim etter brannen i 1681, godkjent av kong Christian i København, 10. mai 1681.]]
Etableringen av mange små havnebyer i Norge skyldes hollendernes behov for rasjonell trelast- og tømmerhandel. Hollendernes skog vokste i Norge og måtte transporteres sjøveien til Nederland, og der kunne skårne bord bl.a. brukes til skipsbygging. Denne handelen foregikk fra først av som direkte handel mellom bønder og skippere. Trelast og tømmer ble hentet på gårdene. Da vannsagene kom flyttet handelen dit. Volumene økte, de hollandske sjøfolkene hadde dårlig tid og ren byttehandel ble erstattet av kjøpmannshandel. Disse faktorene bidro til å samle virksomheten til ladestedene som vokste fram. <ref>Victor Norman: En liten åpen by. Fortellingen om Risør 1500–1873. 2021. s. 58</ref>   

I sin bok om Risørs historie diskuterer [[Victor Norman]] hvordan byene på [[Skagerrak|Skagerrakkysten]] ble til. Hollendernes behov for trelast var årsaken til at norske byer og ladesteder spratt opp som paddehatter på 1500- og 1600-tallet. Norman nevner [[Sandefjord]], Larvik, Porsgrunn, Brevik, Kragerø, Risør, Arendal og Grimstad. Hver av dem har sin egen historie, men i et større perspektiv er de like. Byene oppsto fordi hollenderne ikke hadde tid eller råd til å dra langt inn i fjordene for å laste trelast og tømmer hos bøndene. De kunne risikere å bli liggende dager og uker og vente på vestavind for å komme ut fjorden igjen. Dette var dårlig utnyttelse av kostbare havgående skip. Den hollandske flåten som var i fart på [[Middelhavet]], Østen, Afrika og Amerika ga større utbytte. I 1648 var det nærmere 400 nederlandske skip som seilte fast på Norge. I løpet av et år skulle de gjerne gjøre to, tre eller fire turer fram og tilbake over Nordsjøen. <ref>Victor Norman: En liten åpen by. Fortellingen om Risør 1500–1873. 2021. s. 57</ref>   

Historikeren [[Finn Einar Eliassen]] diskuterer i standardverket om norsk byutvikling initialstadiet for de mange småbyene i enevoldstidens Norge, og mener det er snakk om to etableringsfaser. Første fase besto av enkelte spredte hus, f.eks. I Arendal på begynnelsen av 1500-tallet, i Grimstad og Drøbak på begynnelsen av 1600-tallet. Andre fase går ut på at bebyggelsen fortettes. Dette skjer ofte flere ti-år seinere. I 1620-årene nådde eksempelvis Bragernes, Sandefjord, Porsgrunn, Kragerø, Risør og Molde dette avgjørende stadiet.<ref>Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.</ref> I 1660-årene hadde en rekke  slike steder nådd den avgjørende nivået for å betraktes som byer: Bragernes og Strømsø som sammen hadde 2400 innbyggere, Moss (700), Larvik (500–600), Halden (500–1000), Molde (500), Porsgrunn (400), kragerø (400), Risør (350).

Eliassen gjør bruk av en kilde fra 1656 som forteller om kjøpsteder og ladesteder i samtidens Norge. Det var 11 kjøpsteder i Norge (derav 3 i Bohuslen), og 12 ladesteder. Disse 12 ladestedene kan – etter den samtidige forfatterens mening – sammenliknes med kjøpsteder, det vil si at de var små byer: Bragernes, Langesund, Larvik, Moss, Halden, Drøbak, Holmestrand, Kragerø, Risør, Arendal og Flekkerøy.  Det er interessant at forfatteren på 1600-tallet gjorde en vurdering av byene ut fra realiteter (befolkning, bebyggelse og funksjoner) og ikke bare på formaliteter (kjøpstadsprivilegier).<ref>Arent Berntsen: Danmarckis oc Norgis Fructbar Herlighed. 1656.  Helle, Eliassen, Myhre, Stugu: Norsk byhistorie. s. 163.</ref>

Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by, [[Christiania]], skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Oslo – historie|url=http://snl.no/Oslo_-_historie|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2018-08-03|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Tor Fr|etternavn=Rasmussen}}</ref> Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster i kvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.<ref name="Nystad2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2009120904047|tittel=Samfunnsgeografi|forfatter=Nystad, Jens Fredrik|forlag=Gyldendal|isbn=8205228906|utgivelsessted=Oslo|utgivelsesår=1997}}</ref>{{rp|156}} Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.<ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Trondheim|url=http://snl.no/Trondheim|oppslagsverk=Store norske leksikon|dato=2020-05-10|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Knut A.|etternavn=Rosvold}}</ref><ref>{{Kilde oppslagsverk|tittel=Johan Caspar De Cicignon|url=http://nbl.snl.no/Johan_Caspar_De_Cicignon|oppslagsverk=Norsk biografisk leksikon|dato=2020-02-25|besøksdato=2020-06-06|språk=nb|fornavn=Rolf|etternavn=Grankvist}}</ref>

Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros, og de mindre stedene [[Løkken]] og [[Kvikne]]. Trondheim levde på 1700-tallet særlig av trelast og gruvedrift. I Nord-Norge var det ingen tettstedsvekst før industriell tidsalder. Tromsø vokste frem etter 1789 da Bergen og Trondheim mistet handelsmonopolet på Nord-Norge.<ref name="utdrag2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012041008050|tittel=Utdrag fra Norges geografi|forlag=Universitetsforlaget|isbn=8200070565|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1984}}</ref>{{rp|202}}

Fra middelalderen fram til 1800-tallet utviklet det seg også en spesiell type mindre tettsteder, [[uthavn]]ene. Dette var en type kommunikasjonssteder som vokste opp omkring de viktigste naturhavnene som seilskutene benyttet. Et par uthavner utviklet seg til byer, en av dem er [[Risør]], men de fleste uthavnene ble utkant da seilskutetida tok slutt.

På slutten av 1700-tallet vokste det frem byer i [[Nord-Norge]], blant andre [[Tromsø (by)|Tromsø]] og [[Hammerfest]]. På [[1800-tallet]], under [[Den svensk-norske union|unionen med Sverige]], kom nye byer til, stadig fikk de sine [[kjøpstadsrettigheter]] fra kongen noe som blant annet gjaldt [[Gjøvik]] og [[Ålesund]].

Kjøpstedenes rettigheter omfattet blant annet rett til egen administrasjon. [[Magistraten]] var øverste embedsmann, oppnevnt av kongen.

Fattigfolk kunne i mange tilfelle foretrekke å bo utenfor bygrensene. Byene var i mange tilfelle forbeholdt de velstående. [[Murtvang]] ble innført i flere byer, og gjorde det mer kostbart å bo i byen. Allerede på 1700-tallet kan vi snakke om [[forstad]]sbebyggelse rundt Christiania.

I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. I [[Enevelde|enevoldstiden]] var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift (og til dels var Oslo/Christiania det for hele landet); med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt [[Fredrikstad]] og [[Halden|Fredrikshald]] var [[Garnison|garnisonsbyer]] (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet. [[Christian IV]] anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperte [[Jylland]].<ref name="garnisonsby2">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007111300059|tittel=Den norske garnisonsbyen|forlag=Institutt for forsvarsstudier|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1991}}</ref><ref name="nordisk4">{{Kilde bok|url=https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007072301045|tittel=Urbaniseringsprosessen i Norden: det XVII. nordiske historikermøte, Trondheim 1977|forlag=Universitetsforlaget|isbn=8200016668|utgivelsessted=Oslo|side=|utgivelsesår=1977}}</ref>