Redigerer Trondheimsfjorden (avsnitt)

=== Vann og strømforhold ===
Trondheimsfjorden blir som regel ikke særlig islagt. I kalde perioder kan det legge seg snø og is i strandkanten, og Beistadfjorden samt Borgenfjorden er mer utsatt for islegging. I 1881 var det 45 cm is på Beitstadfjorden, vanligvis blir det 10–13 cm is. Tilfrysing av Beitstadfjorden skyldes blant annet at det er relativt lite vertikal blanding av vannmasser slik at det i liten grad transporteres varme fra dype lag til overflaten utsatt for avkjøling. De dype delene av Trondheimsfjorden har en temperatur på 7–7,5°C hele året. Overflaten varmes opp utover sommeren og grensen for det kalde dypvannet synker.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=42; 47–49}}

[[Terskel (geologi)|Tersklene]] er relativt dype slik at Trondheimsfjorden og [[Trondheimsleia]] har god vannforbindelse med [[Norskehavet]] utenfor. Dypt vann fra Atlanterhavet renner inn i fjorden om vinteren og sprer seg langs bunnen og fortrenger lettere vann i fjordbassenget. Når vann fra storhavet blandes med fjordvannet kan [[Salinitet|saltholdigheten]] komme opp mot 3,48 % (havet har omtrent 3,5 % salt<ref>{{Kilde www|url=https://www.britannica.com/science/salinity|tittel=Salinity {{!}} Definition, Ocean, Unit, Examples, & Facts {{!}} Britannica|besøksdato=2023-04-13|språk=en|verk=www.britannica.com}}</ref>). Innstrømmende vann fra havet har størst tetthet og vil vanligvis fortrenge og løfte opp bassengvann under terskelnivå i fjorden. Vann fra Atlanterhavet er mer oksygenrikt. Om høsten presses [[Den norske kyststrømmen]] inn mot kysten og samtidig har fjordvann på middels dyp (over terskler) ofte renn ut av fjorden og erstattes av kystvann; dette fører til at vann i fjordens øvre deler skiftes ut. I flomperioden tilfører elvene en betydelig mengde ferskvann (tilsvarende 5 meter tykt lag dersom fjorden hadde vært avstengt) som danner et tykt [[Brakkvann|brakkvannslag]] på overflaten; dette brakkvannslaget holder seg ofte hele sommeren. Det er som regel et tydelig skille mellom brakkvann på toppen og helt saltholdig vann under. Om sommeren kan saltholdigheten i overflaten i ytre deler av fjorden være godt under 3,0 % og øke nedover i dypet til nær 3,5 % under 50 eller 100 meter. Store elver renner i flere deler av fjorden slik at brakkvannsjiktet er tydelig i hele fjorden. Vind og [[tidevann]] fører til omrøring slik at saltnivået sjelden er under 1,5 % i overflaten sammenlignet med indre deler av [[Sognefjorden]] der overflatevannet i perioder er uten salt.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=42–45}}

Fotosyntese hos organismer i vannet produserer oksygen og når denne produksjonen (på grunn av algeoppblomstring) overstiger [[heterotrof]]e organismers forbruk av oksygen vil overflatevann bli overmettet. I Trondheimsfjorden er overmetning vanlig fra mars til september og kan nå 130 % i april. I dypet under 30–50 meter er det mørkt og ingen fotosyntese, og der forbrukes mer oksygen enn det produseres. De dype bassengene er derfor avhengig av vertikal omrøring eller innstrømming fra havet for tilførsel av oksygenrikt vann. Trondheimsfjorden har de fleste steder oksygenrikt vann helt til bunnen. Noen avstengte grener av fjorden kan ha lite oksygen. Den kraftige strømmen og turbulensen når vann fra hovedfjorden strømmer inn i Borgenfjorden fører til at det ytterste bassenget i Borgenfjorden blir gjennomblandet til bunns hver dag, mens på det indre bassenget av Borgenfjorden legges et lokk av brakkvann i løpet av sommeren slik at det dannes H<sub>2</sub>S på bunnen.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=50–53}}

[[Tidevann]] kan skape sterke strømmer i trange sund mellom hovedfjorden og fjordarmene. Sund som er så smale at det tar lang tid å fylle og tømme fjordarmen fører til forsinket tidevann og mindre tidevannsforskjeller. Strømmen til Borgenfjorden kan komme opp i 9 [[knop]] og fartøy kan passere bare når det er flo i Borgenfjorden og flo i Borgenfjorden er over 2 timer etter flo i hovedfjorden med en tidevannsforskjell på 90 cm. Tidevannsforskjellen i hovedfjorden er gjennomsnittlig 1,8 meter. Trondheimsfjorden har flere holmer som blir landfaste ved fjære, blant annet [[Steinvikholm slott|Steinviksholmen]].{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=55–58}} Der tidevannet møter utstrømmende vann fra de store elvene blir det mindre avstand mellom skarpe bølgetopper noe som kan være vanskelig for små båter.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=58}}

Trondheimsfjorden har et [[nedbørsområde]] på {{formatnum:19879}} km<sup>2</sup> og store deler av dette er relativt nedbørsrikt. Fjorden mottar derfor store mengder ferskvann fra elvene, gjennomsnittlig 21,9 km<sup>3</sup> noe som tilsvarer vel 6 % av fjordens volum eller 15 meter på overflaten dersom fjorden var avstengt. De store vassdragene er [[Orkla (elv)|Orkla]], [[Gaula (Trøndelag)|Gaula]], [[Nidelva (Trøndelag)|Nidelva]], [[Stjørdalselva]], [[Verdalselva]] og [[Steinkjerelva]] ([[Snåsavassdraget]]). Orkla og Gaula har størst vannføring. I flomperioden er Trondheimsfjorden brunfarget av jord ført med elvene, mens andre store fjorder ofte er grønnfarget av leire fra isbreene. Rundt Trondheimsfjorden ligger store områder under [[marin grense]] der [[leirskred]] (det største kjente var [[Verdalsraset]]) forekommer og fører store mengder partikler i fjorden.{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=65–69}} [[Gauldalsraset]] i 1345 førte med seg store mengder slam som utvidet Øysanden i [[Gaulosen]].{{Sfn|Vitenskapsmuseet|2000|s=70}}