Redigerer Torvtak (avsnitt)

== En bygningstradisjon med lokale variasjoner ==
=== Takvinkel ===
Torvtekking ble brukt både på [[sperretak]], [[åstak]] og [[mønsåstak]]. Rene sperretak bruktes i nyere tid mest på Vestlandet og med forholdsvis bratt takvinkel, gjerne omkring 33°. Bratte tak sikret god avrenning av regnvann og reduserte sidetrykket mot langveggene. Tømrerne brukte to forskjellige formler for å oppnå ønsket vinkel. Sperrelengden fra mønet til utsiden av veggen kunne utgjøre 3/5 av husets bredde. Ofte ble det lagt til 1 – 3 tommer ekstra på sperrelengden. Eller de gjorde sperrene så lange som 2/3 av husbredden. I begge tilfeller fikk de omtrent den takvinkelen som i mange bygder ble kalt «triungsraust», hvor høyden i gavltrekanten er 1/3 av husbredden. Slakere sperretak ville gi for stort sidetrykk på langveggene, og i strøk med mye vind vil slakere tak bli mer utsatt for sugkrefter, slik at torven kan blåse vekk. Men med brattere tak enn triungsraustet på 33,5° var det fare for at torven ville sige.

Rene åstak var vanlige over mesteparten av Østlandet og Trøndelag, og siden de ikke ga sidetrykk på veggene, kunne takene gjøres slakere. Der ble snøen liggende, og det var en fordel i kalde innlandsstrøk. Takvinkelen var ofte bundet til formelen «fjordungsraust», omkring 27°. Regelen var da at høyden i gavltrekanten utgjorde ¼ av husbredden. Helt faste regler for takvinkelen er det vanskelig å påvise. Arkitekturhistorikeren [[Erling Gjone]] oppgir at det var skikken i [[Gudbrandsdalen]] å legge en håndsbredd til mønehøyden på store hus og trekke fra en håndsbredd på små. I [[Hallingdal]] og [[Valdres]] ser det ut til at folk foretrakk brattere tak enn i Gudbrandsdalen og [[Østerdalen]]. I de østligste dalførene forekom takvinkler helt ned til 22°, såkalt «femtungsraust». Lokalklimaet og nedbørsmengden kan ha påvirket byggeskikkene. Mønsåstaket, eventuelt med to sideåser, som i nyere tid var svært utbredt i fjelldalene på Østlandet, fikk ofte en takvinkel omkring 30°. Denne vinkelen var også vanlig i Trøndelag og [[Nord-Norge]]. Formelen var her «fjordungs og tommen på alna», ifølge bygningshistorikeren [[Jon Bojer Godal]].

=== Undertak ===
Underlaget for never og torv var vanligvis et forholdsvis plant bordtak, ''taktroet''.<ref>''Godal og Moldal'' (1994) har registrert intetkjønnsformen av ’tro’ om undertaket som helhet, mens hunkjønnsformen ’troa’ gjelder det enkelte bordet i undertaket.</ref> Med telgjet yte eller grov skurflate ble troet ujevnt nok til at neveren fikk godt feste. I [[Setesdal]] og noen andre steder skulle bordene etter tradisjonen legges litt glissent, slik at noen neverflak kunne gripe fatt i bordkantene. På åstak ble det lagt ''reistro'' fra mønet til raften, på sperretak ''langtro'' parallelt med mønet.

Med reistro blir store takutstikk for svake. Takutstikket, som er mest utsatt for råteskade, kan vanskelig utbedres uten å skjøte bordene på første ås. Ren reistro fantes derfor mest på små og enkle bygninger. På større og mer forseggjorte hus med åstak gikk reistroet bare ned til langveggen. Troet utenfor besto av langsgående bord eller ''troer'' – ''fortro'', ''ringved'', ''dråppåbord'' eller ''bruntro'' – båret av korte ''raftsperrer'' (i Gudbrandsdalen bare kalt ''rafter'') fra takkanten til første ås. Raftsperrene var gjerne telgjet slik at de ble tynnere oppover. De var naglet til åsen, men lå løst i en ''skore'' i ''raftlegja'', den øverste stokken i veggen. Om de var festet her, kunne veggene bli presset utover hvis åsene bøyde seg.<ref>Paulsrud</ref>

Bordtykkelsen kunne variere mellom 1" – 2" og var helst over 1½" (3,5 cm) for å tåle egenlasten av torvlaget, ca. 3 kN/m². I uthus eller på mørkeloft ble det i eldre tid brukt ukantede bord, som regel med vannkantene ned. Kantene ble bare grovtelgjet for å få bort de  største sprekkene. I stuer og loft med åpne rom oppunder taket ble bordene mer nøyaktig tilpasset. Bordene ble i eldre tid festet til sperrer eller åser med trenagler, i nyere tid med spiker. I nyere tid er også pløyde bord blitt brukt til taktro.

Bordtak var ikke helt enerådende i gamle dager. Andre utførelser som kan gå tilbake til forhistorisk tid, har noen steder overlevd lenge, mest under enkle forhold og i uthus og utmarkshus. Undertak av kløvd virke (''skived'', ''farved'') eller staur (i Gudbrandsdalen «rundhællingo») er eksempler. Ordet ’tro’ er antagelig i slekt med ’trøe’ ([[norrønt (språk)|gammelnorsk]] ''tróða''), som i noen dialekter fremdeles betegner en stang eller en staur. Det gir grunn til å anta at undertak med staur eller skier var det vanligste langt tilbake i tid. Det er sannsynlig at bordtak bare ble brukt på særlig fine hus den gang hvert bord måtte telgjes med øks fra en kløvet stokk, før [[oppgangssag]]er gjorde bord rimeligere. Til uthus ble det ofte valgt mindre kostbare og arbeidskrevende utførelser. Det finnes også opplysninger om bruk av [[einer]]kvister eller sammenbuntet småkvist som undertak i eldre tid, antagelig på en form for ''lekter'' eller ''tilfarere'' av staur eller skier.

=== Never ===
Bjørk finnes nesten overalt i Norge, og [[never]]en lar seg lett flekke av til riktig årstid, når [[sevje]]n går eller «bjørka svar». Tiden før og omkring [[Sankthans|Jonsok]] ble mange steder ansett for den beste, avhengig av lokalt klima og høyde over havet. I mange fjellbygder kan never flekkes helt til midten av august. Never blir tatt fra trær med diameter fra 8 til 25 cm, mest mulig rettvokste, glatte og fri for kvister og sår. Med en skarp kniv skjæres et loddrett snitt, men ikke gjennom bastlaget og inn i veden. Hvis stammen er krumvokst, må snittet legges på ryggen eller «krylen», den konvekse siden. Hvis den har  småkvister eller sår, legges snittet slik at hullet havner i kanten av neverflaket. Det blir så bredt som snittlengden og så langt som omkretsen på stammen. Til tekking kan alle formater brukes, fra nesten meterlange flak til små lapper på størrelse med en håndflate. Men idealet er jevnstore flak med bredde og lengde fra 30 til 50 cm. Flak som viser tendens til å sprekke er det best å dele med en gang.   

Treet tar ingen skade hvis bastlaget får være i fred. Men for resten av livet får treet et arr i form av nydannet svart bark som beskytter sårflaten. Etter 7 – 8 år kan også denne nye neveren flekkes av. Den er tykkere og stivere enn førstegangsproduktet. I mange bygder bruktes slik ''kartnever'' til de mest utsatte delene av taket, bl.a. som bærelag for utstikkende neverkanter ved gavlen eller raften (takkanten).  

Etter få timer vil neverflaket begynne å krumme seg motsatt av retningen på trestammen. Snart vil det krølle seg sammen til en tett rull med «innsiden» ut. Nyflekket never blir derfor lødd i stabel (''lad'') og lagt til tørk under press  på et plant underlag av bord, hvert lag med fiberretningen på tvers av foregående. Øverst legges en lem som tynges ned med stein. I Setesdal målte en slik «takkost» vanligvis 60 cm x 80 cm og var 25 cm høy. Det tilsvarte «ei lest» eller en vanlig bør<ref name=Uppstad/>.

[[File:Taktekkerdugnad, Aune i Tydal ca. 1915 NF.15174-001.jpg|mini|Tekkjedugnad på Aune i [[Tydal]], [[Sør-Trøndelag]] omkring 1915.Torven ligger i dunger foran huset, og på taket er 15 mann i gang med å legge ny never. Med setre og utløer hadde eieren av denne gården ca. 50 tak som skulle holdes i orden, og da måtte to tak legges om pr. år for å holde tritt med vedlikeholdet. {{byline|Billedsamlingen [[Norsk Folkemuseum]].]]}}

=== Tekkjedugnad ===
Tekking med torv er arbeidskrevende.<ref name=":0" /> Taktekking var ofte dugnadsarbeid, som hele [[bearlag]]et ble invitert til å delta i. Da skulle torv og never være brakt på plass av husbonden og gårdsfolket. Det var gjerne noen erfarne eldre karer som sto for selve leggingen på hver sin teig, mens de yngre spadde torv og langet never. Takflaten ble delt i teiger fra ''ufse'' til møne, med en eller to erfarne karer på hver teig – like mange som takets lengde i alen. Tekkingen burde fullføres i løpet av én dag, men om nødvendig måtte de ta natten til hjelp.<ref name="Hjelmeland">Hjelmeland</ref>

=== Legging av never ===
Never ble alltid lagt med den gule, grønne eller etter hvert brune innsiden opp og ut. Da vil kanten bøye seg nedover, slik at vannet renner lettere av. Innsiden er også mest vannavvisende. Fargen vil snart blekne til hvitt. Bare ved takkantene er det noen steder tradisjon for å legge det underste neverlaget med utsiden opp for å styrke og understøtte den utstikkende kanten.

Neveren ble lagt direkte på taktroet nedenfra (fra ''ufsen'') og oppover, i overlappende skikt eller ''flo'' med noen tommers avstand. Fire til seks lag har etter tradisjonen vært det vanlige i mange bygder, men opptil 16 lag er nevnt som et ideal. Da skulle taket vare i 80 til 100 år. Det må være et slikt tak [[Rikard Berge]] refererer til når han skriver om Telemark: «Paa troi la dei daa næveri og det so tykt at den nemnde aarestoga fraa Hestehaga hadde ein halv aln tykt næverlag. Med det same eit slikt tak var lagt, tottest næveri stande paa ende, so tykt var laget».<ref>Rikard Berge. ''Vinje og Rauland''. Bd 3-4. Stavanger, 1975 ISBN 82-7096-001-2</ref> 

Gammel never var en verdifull ressurs som helst ble brukt om igjen. Gammel og ny never ble brukt sammen, med flak av god ny never mellom gamle. Små og dårlige neverflak ble brukt til utfylling. Ifølge Hjelmeland (1993) skilte vestlendingene mellom ulike kvaliteter til ulike formål, som møningsnever, yfsinganever eller korpenever (til nedre kant av taket), lågnever eller slettnever (til generell bruk) og røytenever (gammel never til utfylling).

Neveren ble aldri stiftet til undertaket. Friksjonen mot taktroet og tyngden av torven var nok til å holde den på plass. Derfor kunne det bare arbeides med små felter av gangen før torven ble lagt på. Øverst måtte neverflakene være så lange at de kunne brettes over mønet.  

Nederst ved raften (ufsen) ble det første laget lagt med god overlapp sideveis og med et utstikk på 2–3" utenfor bordkanten. Neveren skulle krølle seg pent rundt bordkanten så det dannet en dryppnese. De neste lagene stakk også utenfor kanten for å gjøre den mest mulig solid og kompakt. Denne «rullen» som avslutter taket er det tydeligste visuelle uttrykket for et tradisjonelt torvtak.

''Torvvolen'' som holdt torven på plass nederst langs takkanten ble også som regel kledd med never på oppsiden og inn mot torven. Under tre- eller jernkrokene som holdt torvvolen ble det også lagt neverflak, mens den egentlige nevertekkingen ble lagt oppå krokene. 

På gavlene var mange ulike løsninger i bruk, varierende med tid og sted. De eldste takene hadde neppe [[vindski]]er, eventuelt bare «krossflak» over mønet. Senere ble det i noen bygder festet vindskier under eller inntil taktroet på åstak. De stakk sjelden høyere opp enn bordtaket, og da kunne neveren legges som på tak uten vindskier. Mange steder ble neveren langs kanten lagt som ellers på taket, men med et par tommers utstikk. Andre steder ble den ytterste raden med never lagt på tvers så den krøllet seg rundt takkanten. Kanten kunne også forsterkes ved først å legge en rad never på tvers og opp-ned, for å motvirke nedbøyning. Med tiden ble det vanlig med oppstikkende vindskier, kanskje påvirket av tegltak, og ofte når det ble lagt «åved» eller bordtak oppå torven. Neveren måtte da brettes opp mot vindskiene, og et dekkbord ble lagt oppå.

=== Torvvol ===
[[Fil:Torvtak 3.png|thumb|Snitt av tradisjonelt torvtak med ''torvvol'' festet med selvgrodde trekroker og med ''røytestokk'' innenfor.{{byline|Lars Roede.|type=Tegning}}]]
[[Fil:Torvtak 2.png|thumb|Snitt av torvtak i Gudbrandsdalen med ''torvvol'' festet med ''kolver'' naglet til ''raftene''.{{byline|Lars Roede.|type=Tegning}}]]
Torven ble holdt på plass på den skrå takflaten av en kraftig torvstokk eller planke langs takkanten (raften, ufsen). Dialektene har forskjellige navn, som ''torvvol'' (Gudbrandsdalen), ''torvhald'' (kanskje en litterær form av torvvol), ''moldvar'' eller ''ringved'' (Nord-Østerdal). Den gammelnorske betegnelsen var ''torfvǫlr''.
Lokalt fantes uendelig mange former og festemåter for torvvolen. 

Den enkleste utgaven er en rund stokk av furu med diameter fra 10 til 15 cm.  Rundstokker har vært i bruk til alle tider når det ble stilt små krav til kvalitet, for eksempel på uthus.

Mer forseggjorte hus fikk torvvoler av firhogne bjelker eller planker, noen ganger med et særskilt utformet tverrsnitt. Hogne torvvoler hadde ofte tettstilte V-formede hakk i underkanten til drenering av torven. De ble som regel kledd med never på tre sider, men ikke på den synlige utsiden. Neveren måtte være lang nok til å gripe fatt i og krølle seg rundt forkanten, slik at den dannet en sammenhengende dryppkant. For å gi den utsatte torvvolen lengre liv ble det noen ganger lagt en ekstra stokk eller planke innenfor mot torven, som et «offerskikt». Kjente betegnelser er ''torvemat'' og ''røytestokk''.

Til å feste torvvolen fantes mange forskjellige løsninger: 
*Selvvokste kroker, helst av einer, ble festet med trenagler gjennom taktroet og ned i sperrer eller rafter, hvis slike fantes. I nyere tid bruktes spiker.  Løsningen var vanlig på enkle hus overalt i landet. Kroker dannet av rotgreiner på gran eller furu kunne brukes istedenfor einer.
*Kroker av naturlig rotgren eller sidegren på «trøer» eller kløvninger i selve troet. Metoden gjorde det vanskelig å reparere skader ved takkanten uten full omlegging.
*Sperrer med naturlig krok av rotgren. Også her ble vedlikeholdet problematisk.
*Trenagler gjennom fremspringende sperreender, som med tiden vil råtne.
*Grankvister (eller einerkvister?) trædd gjennom hull i torvvolen. Kvisten hadde et «hode» i den tykke enden, der kvisten vokste ut av trestammen. Den tynne enden ble naglet eller spikret til bordtaket.
*''Kolver'' av furu eller annet virke som ble telgjet til en spesiell form og trædd igjennom torvvolen. På utsiden hadde kolven et «hode» som holdt torvvolen fast. Resten besto av et alen-langt skaft som var naglet til taktroet, helst også ned i sperre eller raft. Kolvhodene kunne gjøres til dekorative elementer langs takkanten. De kunne være beskyttet av en remse never som fulgte med gjennom hullet i torvvolen. Kolven hadde rett skaft hvis torvvolen hang utenfor takkanten og svunget skaft hvis den hvilte oppå troet. Tradisjonen for bruk av kolver har vært særlig sterk i Gudbrandsdalen.
*Jernkroker av flattjern, eventuelt med krokenden dekorativt utsmidd og med det lengste vinkelbenet spikret til bordtaket. Jernkroker fikk gjennomslag særlig på 1900-tallet, men også eldre eksempler er kjent. Kroker kunne også bøyes til av gamle hestesko.

=== Gavl-løsninger ===
Torvvolen var absolutt påkrevet ved takfoten for å holde torven på plass. En tilsvarende kant var ikke like nødvendig på gavlene, men i mange strøk ble kanten av torvlaget beskyttet mot uttørking og erosjon forårsaket av vind og vann.

Mest utbredt var skikken å kante torven med en steinrad. Mange slags stein har vært brukt til ''yfsingestein''. Rundslipt morenestein egner seg dårlig fordi telen kan skyve den ut av stilling og utfor kanten. Steinene må være så tunge at de ligger fast og støtt. Helst bør de være rektangulære, og i hvert fall ha én flat side å ligge på. 

En annen gammel skikk er kanting med rundtømmer eller tilhogne stokker. Særlig fra [[Numedal]] kjennes avslutningen med en halvkløvning der et stykke av veden er teljet bort for å danne en overgang til selve troet. Dermed får undertaket en naturlig oppkant å avslutte torven mot. I Hallingdal og andre bygder var det vanlig å avslutte gavlkanten med firhugne stokker, ''krossflak'', som ble sammenbladet i kryss over mønet. Slike kantstokker på gavlene kunne også kalles ''sviller'' eller ''ringved'', og i [[Etne]] kaltes de ''verlæsingar'' (av ''lås'') fordi de stengte for vær og vind.<ref>Nicolaysen</ref> I noen vestlandsstrøk, og kanskje flere steder langt tilbake, ble de oppstikkende endene skåret til i form av horn – antagelig en skikk med utspring i magiske forestillinger. Slike løsninger kan ha vært forløpere for egentlige vindskier i form av tynnere bord, som ble vanlige i nyere tid.

''Vindskier'' av ett eller flere bord festet til åsender, gavlsperrer eller krossflak er antagelig en nokså ny foreteelse. Oftest har de mest en estetisk funksjon, som i Gudbrandsdalen og Setesdal, hvor brede vindskier ble festet med overkanten i samme nivå som taktroet. Vindskier omtalt i kilder fra middelalderen var antagelig planker som hang på ''kolver'' utenfor kanten av bordtaket, omtrent som torvvoler. Etter at sagskårne bord ble tilgjengelige, ble det vanligere å trekke vindskiene opp foran torvskiktet, ofte med flere bord i høyden, det ene utenpå det foregående. Overgang fra kantsteiner til vindskier skjedde nokså sent i Hornindal, ifølge Melheim: «I seinare tid har det istaden for steinar vorte spikra på bord-listor på sidekantane av taket slik at dei laga ei slir kring torv- og never-kanten, vindskeid eller vindskide».<ref name="Melheim">Melheim</ref>  

I Gudbrandsdalen kunne torvtekkingen stå helt uten beskyttelse langs gavlkantene, men da ble det ytterste partiet med torv særlig omhyggelig lagt. Torvstykkene kunne bli stablet på høykant for å forsterke kanten.

=== Torv ===
Torvlaget var gjerne fra 12 til 20 cm tykt, med 15 cm som et gjennomsnitt. Idealet skal etter den allment kjente tradisjonen ha vært to lag torv, nederst med gresset ned og øverst med gresset opp. I stor utstrekning ble oppskriften forenklet til ett tykt lag «med grassvorden ned mot nevra og molda upp», som så ble jevnet og utfylt med løs jord (Melheim 1933). Ved omlegging av gamle tak ble den gamle torven mellomlagret i hauger på taket. Den ble lagt ut igjen som en blanding av torvklumper og løs jord.
[[Fil:Church at Hof.jpg|thumb|left|Kirke i Hof, [[Island]]. {{byline|Ira Goldstein.}}]]

Det var best å bruke godt gressbundet torv for å hindre uttørking, siging og erosjon. Men ellers spriker tradisjonsstoffet og litteraturen med hensyn til hva slags torv som ble foretrukket. Myrtorv har vært anbefalt som mindre aggressiv mot neveren, mens annen torv, særlig i fjellstrøk, sies å tære bort neveren raskt. Men myrtorv vil krympe ved tørking og danne sprekker som må etterfylles. Sandrik morenejord ble av mange regnet som den beste taktorven. Det vanlige har nok vært å stikke torv på nærmeste eng eller voll, uten å ta spesielle hensyn til jordarten. Uppstad forteller at torv ble tatt på selve tuften når et nytt hus ble satt opp, og at man ellers hentet torv «her og der», gjerne god matjord. Det er kjent fra Hornindal at torv «vart ikkje teke på serleg turre plassar, men heller ikkje på våte myrer»<ref name="Melheim"/>. Fra Nordfjord refererer Hjelmeland at «torven ble tatt på tørrmark, helst var det lyngtorv; myrtorv dudde ikke»<ref name="Hjelmeland"/>.

Bygningsforskeren Jon Bojer Godal har ved å undersøke gamle tak funnet at det var vanlig mange steder å legge et beskyttende skikt nederst mot neveren, deretter et lag mineraljord med mye stein, og øverst et lag torv. Det nederste verneskiktet kunne bestå av [[moser|husmose]] (''Hylocomium splendens''). Mosen inneholder [[tannin|garvesyre]] som gjør den motstandsdyktig mot råte, og den beskytter neveren mot skade på grunn av skarp stein i jordlaget over. Som verneskikt ble også brukt råhumus fra fjellfuruskog, som både  drenerte og beskyttet mot mekanisk skade.

Torvene ble stukket i omtrent kvadratiske stykker, opptil 30 – 40 cm på hver kant. De måtte ikke være tyngre enn et rimelig løft, og størrelsen måtte avpasses etter fastheten, slik at de ikke smuldret opp under transport og håndtering. Tykkelsen avhang av jordart og gress-slag og avgjorde dermed om det trengtes ett eller to lag. 7 – 10 cm var ideell tykkelse<ref name="Melheim"/>.  Legging av torv måtte foregå i takt med nevertekkingen, nedenfra og oppover. Første lag torv måtte raskt på plass før neveren kom i ulage. Stykkene ble lagt kant i kant, og sprekker ble fylt med jordklumper og løs jord. Enten det var et ordnet torvlag øverst, eller mest løs jord med torvklumper, var det tilstrekkelig med røtter og frø til at stedegen vegetasjon raskt etablerte seg og dannet fast torv.

Stedlige engvekster fulgte med og overlevde på taket. Men langvarig tørke kunne svekke vegetasjonen slik at jorden tørket og smuldret opp, for så å bli erodert av vind og regn. Til sikring mot tørke og erosjon har det noen steder vært plantet inn særlig seiglivede vekster som fjellkaur eller rosenrot (''sedum roseum''), smørbukk (''sedum maximum''), svenskeløk (''allium fistolosum'') eller takløk (''sempervivum tectorum''). Den praktiske betydningen var kanskje mindre viktig enn de magiske forestillingene som knyttet seg til de spesielle takplantene, for eksempel at de kunne forhindre brann og lynnedslag.<ref>[[Ove Arbo Høeg]]. ''Ville vekster til gagn og glede''. Universitetsforlaget, 1985. Omarbeidet utgave av: ''Planter og tradisjon : floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925-1973'' (1974). ISBN 82-00-06321-6</ref><ref name="Nordhagen">Nordhagen</ref>  Melheim undersøkte takfloraen i Hornindal og fant bare Sedum roseum utplantet på takene, men til gjengjeld alltid plantet, og på svært mange tak. «Når han var planta i det heile på 15 våningshus og berre 2 andre hus, so syner det kva hus som var mest vyrde. Eg spurte alltid etter kvifor dei hadde planta 'Systergras' (som planten ålment vert kalla i Hornindal) på taket; men det var ingen som vilde vera ved nokon grunn. Sume sa det var fordi planten var so vakker, sume fordi gamle-bestefar hadde ynskt det, sume ogso fordi grannen hadde det slik. Mange trudde dei synte meg noko reint uvanleg; 'for den har eg henta nord i fjella'»<ref name="Melheim"/>.