Redigerer Torfinn av Hamar (avsnitt)

===Biskop===
Året etter ble han bispeviet til [[Hamar]] av [[erkebiskop]] [[Jon Raude]]. Torfinn deltok aktivt i [[Jon Raude]]s strid mot [[Eirik II|formynderregjeringen]] som etterfulgte [[Magnus VI|Magnus Lagabøte]] hvor [[adel]]en ønsket å gå tilbake på Magnus' løfter ved «[[sættargjerden]]». Striden gjaldt både bispevalg og at de verdslige myndigheter ville kreve inn skatt fra geistligheten og forgrep seg på kirkegodset. I [[1282]] utviste [[Eirik II|formynderregjeringen]] erkebiskop [[Jon Raude]], biskop [[Andres]] av Oslo og biskop Torfinn av Hamar fra landet.

Mens de andre dro til [[Sverige]], flyktet Torfinn sjøveien til [[cistercienser]]klosteret Ter Doerst ved [[Brugge]] i [[Belgia]], en strabasiøs ferd med forlis og forfølgelse. Både det at han dro akkurat hit, og omtalen av hans velkomst kan tyde på at han har vært her før. Senere på året drar han til [[Roma]] sammen med biskop [[Andres]], muligens for å beklage seg til [[pave]]n over overgrepene mot de norske biskopene. Omtrent på samme tiden blir den unge kong [[Eirik II|Erik II Magusson]] 14 år og myndig. Så snart formynderregjeringen er fjernet, viser det seg at den unge kongen er vennlig innstilt til kirken, og setter kirkens eiendommer under sin beskyttelse fram til ny [[erkebiskop]] blir valgt.

Torfinn var allerede nå svekket av sykdom etter alle disse bestrebelsene, og dro allerede i [[1284]] tilbake til Ter Doest. Hans testamente, som er bevart, forteller at han overlater sine få eiendeler til familien (mor og søsken), til kirker i [[Hamar]] og til [[cistercienser]]klostrene på [[Tautra]] og i Ter Doest, hvor han valgte seg et gravsted. Av bøker nevnte han bare tre: Ullinshov kirke på Nes fikk et antifonarium som han selv har latt skrive og som «ligger i koret», sikkert i samme kirke, en samling dekretaler gikk til en magister Uland, som trolig alt hadde lånt den, og sitt [[breviar]] ga han til kannik Jørund, den senere Hamarbiskop og [[erkebiskop]].

Etter sju måneders sykdom døde Torfinn den [[8. januar]] [[1285]] og ble begravet nær alteret i klosterkirken. Siden moren fortsatt var i live, var han nok relativt ung. Siden han ble gravlagt i utlandet tiltrakk han seg lite oppmerksomhet mens han levde, og han ble snart glemt.

Da den daværende abbeden 60 år etter Torfinns død ville la hans grav jevne med gulvet, ble den åpnet og det strømmet en søt vellukt opp fra den og fylte hele kirken. Dette utløste undersøkelser om hvem dette var, og en gammel munk, Walter de Muda, husket Torfinn og hadde skrevet et dikt på latin på et pergamentblad som var spikret på en treplate ved graven. Dette priste biskopens resolutte godhet, hans fasthet i motgang og hans selvforsakelse og gavmildhet mot andre. Diktet sto fortsatt over graven og var ikke tæret av tidens tann, noe som ble tatt som tegn fra det høye på at hans minne skulle holdes høyt i hevd. Walter ble bedt om å skrive ned alt han husket om Torfinn, og hans dødsdag ble feiret av [[cistercienserne]] i [[Belgia]] og [[Frankrike]].

Det ble fortalt om undre ved hans grav, og helgendyrkingen av ham bredte seg fra [[Flandern]] til [[Norge]]. Da klosteret senere lå i ruiner, ble det lett etter hans levninger. Disse ble funnet og i [[1687]] overført til et kloster i [[Brugge]]. Dette forteller at hans minne fortsatt ble æret der. Men i [[1949]], da krypten der skulle åpnes, viste det seg at gravene hadde rast sammen, og biskop Torfinns levninger ikke kunne skjelnes fra de øvrige som var gravlagt i der. 

Norske historikere viet Torfinn først oppmerksomhet på 1800-tallet og da det første katolske kapellet på Hamar siden [[reformasjonen]] ble innviet i [[1924]], ble det viet St. Torfinn. Den katolske kirken i [[Levanger]] er også oppkalt etter St. Torfinn.