Redigerer Thomas Aquinas (avsnitt)

=== Utdannelse ===
[[Fil:Tommaso - Super libros de generatione et corruptione - 4733257 00007.tif|thumb|''Super libros de generatione et corruptione'']]
Til slutt ga familien opp, og dominikanerne sendte Thomas til [[Köln]] for å studere hos [[Albertus Magnus]]. Han ankom trolig Köln sent i år [[1244]]. Han reiste med Albertus til [[universitetet i Paris]] i [[1245]], og ble der med sin læremester i tre år før han fulgte med ham tilbake til Köln i [[1248]]. I flere år forble han så hos den berømte skolastiske filosofen, trolig i en rolle som lærer. Thomas var fåmælt, og kraftig av vekst, så studiekameratene gav ham kallenavnet «den stumme oksen». Albertus sa til dette: «Ja, dere kaller ham «den stumme oksen», men det sier jeg dere, at denne oksen kommer en dag til å brøle så høyt at det skal høres over hele verden!»<ref>Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», ''Frisprog – mer enn ord'' s. 71), Riksmålsforbundet, Oslo 2003, ISBN 82-7050-055-0</ref> Det lange forholdet mellom Thomas og Albertus var den viktigste påvirkningen i Thomas' utvikling; den ga ham en rik utdannelse og vant ham over til den [[Aristoteles|aristotelske]] metode. Fra 1100-tallet var ellers ukjente skrifter av Aristoteles og [[muslim]]ske kommentarer til dem i stor stil blitt oversatt fra [[gresk]] og [[arabisk]] til [[latin]]. Rent [[naturvitenskap]]elig var Aristoteles kommet til at verden måtte være evig og ikke «skapt», noe som var i strid med [[Bibelen]]s ord. Følgelig ble det på 1200-tallet forbudt å studere tekstene hans, men det lyktes Thomas å definere forholdet mellom vitenskap og tro slik at det ble plass til begge deler. Thomas siterte fra muslimske tenkere som [[Avicenna]] og [[Averroës]] på linje med kristne autoriteter, slik at Aristoteles' syn kunne tjene kirken.<ref>Kurt Villads Jensen: ''Korstogene'' (s. 203), forlaget Cappelen, Oslo 2006, ISBN 82-02-26321-2</ref> Han kristnet «filosofen», som  han kalte Aristoteles. Derimot tok han avstand fra [[Platon]], idet Thomas hevder at vår kunnskap om tingene bygger på sanseerfaring, og ikke slik Platon hevder, på medfødte idéer om tingenes vesen. Både våre sanser og vårt intellekt er ifølge Thomas fullt rustet til å oppfatte verden og sannheten. Sannheten defineres som overensstemmelse mellom tingene og vårt intellekt. Aristoteles lærte at verden er evig og uskapt. Thomas bekjente seg til [[kristendom]]mens lære om skapelsen, og la derfor større vekt på eksistensen. Alt som er skapt, har også en iboende mulighet i seg for å slutte å være til. Bare [[Gud]] er til i kraft av seg selv, og opprettholder alt det skapte ved en kontinuerlig skaperakt.<ref>Lars Roar Langslet: «Thomas Aquinas», ''Frisprog – mer enn ord'' (s. 72-3)</ref>