Redigerer Telegrafruta (avsnitt)

===Nye brukere i fjellet===

[[File:Midtistua-skuff.jpg|thumb|Skuffen på Midtistua er full av inskripsjoner fra folk som jobbet på telegraf- og telefonlinja og andre som overnattet i stua. {{byline|Louise Brunborg-Næss}}]]
{{Sitat|Leg lit mat i denne skufe saa at luffarn saam er fri får mat ikke faar svelte tenk paa dette linjetilsyn og telegrafarbeidere. <br /> Ærbødigst H. Nilsen

2 gånger ofer dette fjeld Gust, Hilmar Sundstrøm og Skara Las e paa Luffen fra Sulis. Ligger her 7 dager føre Jul ... uten pengar og mat ... et jakla stygt vått vær 1902

Fire glade lufare paa vei fra Sulis til Dunderland lite mad ingen penger trasige klæder men et sju levla glat humør <br /> G. Walth N hansen B petersen E Angesen 4-4-1903

Va er de du egentlig luffar for din rallartamp

Sverige den 29/7 05, Otto Struwe Slekter Svend af Hamburg ya Luffen til Hammerfest. Jag hat got 7 Måneder fra Flensburg i Slesvig Holsten, og hertil gjennom Danmark og Sverige og Norge sa skal jeg igjennom Finland og Rusland in til nu er alt Velom Bord her har jeg Bot i 2 dager Skuffe nu har jeg ikke mer in ... få mig Mynt

C. O. Søder 22/8 Andre gången luffat øfver dette fjeld Alt vel om bord Från Sverige gott om matt och pengar.| Fra bunnen av skuffen i bordet på Midtistua | right}}

Området ved Bjøllådalen ble benyttet av bygdefolk og [[samer]] også før telegraflinjen ble bygget. Samene drev med [[reindrift|reinbeite]], mens bygdefolk hadde husdyr på utmarksbeite. Det var også blitt drevet med [[fangst]], [[fiske]] og [[bærplukking]]. Utbyttet var så godt at Olav Storhaug fra Beiarn heller valgte å drive med jakt og fangst enn å dra på [[lofotfisket]], ettersom han mente at gevinsten av det kunne bli bedre.<ref name=LLS12>[[#LLS|Håkon Gjerløv: ''Langs linje og sti'' side 12.]]</ref>

Telegrafstuene førte til økt ferdsel. Først og fremst var det telegrafverkets egne folk som brukte stuene for ettersyn og reparasjon. Det ble ansatt tilsynsmenn både sør og nord for Saltfjellet. De skulle ha ettersyn og reparere linjen ved skader. Feil skjedde ofte om høsten og om vinteren, og dermed var husly helt nødvendig når skader skulle utbedres omgående. På sommeren var det ofte at direktører og høyere tjenestemenn fra Telegrafverket kom på reiser langs traseen. Formålet var både faglig og som rekreasjon. På denne tiden begynte friluftsliv og turisme å bli utbredt blant borgerskapet i landet. Når telegrafdirektøren med følge kom på befaring, måtte tilsynsmennene organisere hesteskyss, utrustning og fjellfører. Telegrafstuene ble dermed nyttet av både norske og utenlandske fjellinteresserte.<ref name=LLS12/>

En annen kategori fjellvandrere som kom til i 1890-årene var rallarer og gruvebus, eller «luffarar» som de ble kalt i Salten.<ref name=LLS12/> Spesielt aktiviteten i [[Sulitjelma gruber]] og [[Båsmoen]] i Rana førte til denne typen trafikk. Telegraflinjen var lett å følge og det gikk en sti langs den; selv for ukjente utlendinger var denne vegen lett å følge. Aanesens artikkel i DNTs årbok gir inntrykk av at telegrafstuene ble utlånt til alle som dro over fjellet.<ref>[[#LLS|Håkon Gjerløv: ''Langs linje og sti'' side 13.]]</ref>

En gang rundt 1912 ble imidlertid telegrafstuene stengt for bygdefolk og luffere. Sannsynligvis var årsaken at det oppstod problemer med utøy i stuene. Som Aanesen beskriver dem, fremstod hyttene som lite tiltalende for telegrafverkets folk. Imidlertid ble det på denne tiden bygget nye stuer ved siden av de gamle telegrafstuene, i forbindelse med at telegraflinjene i Norge ble bygget om til [[telefon]]linjer. Telegraflinjene hadde bare én tråd, men for telefon ble det benyttet linjer med trådpar og flere ledere i stolpene. Dette var en stor ombygging som ble foretatt med ny stor aktivitet til fjells.<ref name=LLS1415>[[#LLS|Håkon Gjerløv: ''Langs linje og sti'' side 14-15.]]</ref>

De nye småstuene ble kalt «rallarkåkar», og etter at anleggsperioden var over, ble disse stående ulåste til fri bruk for allmuen. På den annen side ble de opprinnelige telegrafstuene oppgradert og forbeholdt etatens egne høyere funksjonærer. De åpne rallarkåkene ble attraktive for bygdefolk som ville bruke fjellet. Imidlertid ble disse etterhvert lite tiltalende med utøy og forfall.<ref name=LLS1415/> Fisket i Nordre- og Søndre Bjøllåvatn var godt, og dermed var fisket viktig matauk for bygdefolk som ikke hadde tilgang til havet. Fisk ble viktig mat for vinteren. Det hendte at bygdefolk forlot fisken ved vannene og kom tilbake på vinteren for å frakte den hjem. Transporten var gjerne lettere med snø på bakken. Småstuene ble benyttet for dette fisket.<ref name=LLS16>[[#LLS|Håkon Gjerløv: ''Langs linje og sti'' side 16.]]</ref>