Redigerer Teater (avsnitt)

=== Antikkens og hellenismens Hellas ===
* ''Se hovedartikkel, [[Antikkens greske teater]]''

[[Fil:Melpomene Louvre.jpg|thumb|left|upright|En statue av [[Athene]] som holder en teatermaske, [[Louvre]].]]
[[Fil:Greece_Epidauros_-_ancient_theatre.jpg‎|thumb|Et av de mest markante greske teatre som har overlevet siden oldtiden ligger i [[Epidauros]] i Hellas. Det har plass til 15 000 tilskuere og har en enestående akustikk]]
Det vestlige teater har sin opprinnelse i bystaten [[Athen]].<ref> Brown (1998), s. 441; Cartledge (1997), s. 3–5; Goldhill (1997), s. 54. Brown skriver (s. 441) at klassisk greske drama «var i hovedsak en oppfinnelse i antikkens Athen: alle dramatikere som senere ble ansett som klassiske var aktive i Athen på 400- og 300-tallet f.Kr. (tiden til den athenske demokrati), og alle bevarte stykker er datert fra denne perioden». Goldhill skriver (s. 54) at grekerne «kan sies å ha oppfunnet teateret».</ref> Teateret var en del av den bredere kultur av framføringer som omfattet festivaler, religiøse ritualer, politikk, lov, idrett, musikk, poesi, bryllup, begravelser og ''[[Symposion|symposia]]''.<ref> Cartledge (1997), s. 3, 6; Goldhill (1997), s. 54 og Rehm (1992), s. 3. </ref> Deltagelse i bystatens mange festivaler — oppmøte i byens [[Dionysia]] som tilskuer (eller selv som deltaker i teaterproduksjonene) i særdeleshet — var en viktig del av borgerretten. Det innebar også å deltagelse i evalueringen av [[retorikk]]en til talerne i rettssalen eller i den politiske forsamlingen, begge deler forstått som analogt til teateret og i økende grad kom til å absorbere dets dramatiske ordforråd.<ref>Goldhill (1999), s. 25; Pelling (2005), s. 83–84</ref> Grekerne utviklet også konseptene med dramatisk kritikk, skuespillere som en profesjonell karriere, teaterarkitektur, <ref>Dukore (1974), s. 31; Janko (1987) , s. ix; Ward (1945), s. 1</ref> og sjangrebevissthet. Teateret i antikkens Hellas besto av tre typer drama: [[tragedie]], [[komedie]], og [[satyrspill]].

Den attiske tragedie — den eldste bevarte form for tragedie — har sine røtter både i den [[dorisk]]e [[Dityrambe|korlyrikk]] og i det [[jonisk]]e [[epos]]. Tragedie betyr egentlig «bukkesang» ved at den oppsto i primitive, ville sanger og danser ved [[Fruktbarhetsreligion|fruktbarhets]]- og vinguden [[Dionysos]]' årlige fester. De opptrådte koret var utkledd som geitebukker, ''[[satyr]]er'', med hale og horn. Rundt år 500 f.Kr. ble tragediene til kunstdiktning i [[Athen]] i forbindelse med [[Dionysiske mysterier|Dinoysosfestene]] om våren. Tre dager varte oppførelsene hvor byens mannlige befolkning kom sammen under åpen himmel i teateret i skråningen ved [[Akropolis]]. Hver dag ble det oppført tre tragedier og et muntrere [[satyrspill]]. Oppførelsene ble en tevling (''agon'') og den forfatter som ble tilkjent førsteprisen ble belønnet med en eføykrans.<ref name="Holmboe">Holmboe, Haakon, et al (1961): ''Vår kulturarv'', Forlaget for faglitteratur, s. 121.</ref>

[[Tragedie]]n er en form for dansedrama og oppsto fra korsangen. Korsangens lyriske partier er framtredende i de eldste tragedier. Teaterets utvikling er antatt at det skjedde da en av dem trådte fram foran resten av koret og sang vekselsang med det. Først da dramatikeren [[Aiskhylos]] innførte to skuespillere, begynte samtalen, ''dialogen'', å vokse på korets bekostning. Dialogen ble tidvis brutt av lange fortellinger. Høydramatiske begivenheter, mord og andre voldshandlinger, ble aldri vist direkte på scenen, det ble betraktet som dårlig smak. De ble skildret enten bak et teppe, eller i meddelt av sendebud som fortalte i episk stil.<ref name="Holmboe"/>

Etter å ha oppstått en gang i løpet av 500-tallet f.Kr., blomstret det på 400-tallet og fra slutten av århundret spredte seg over hele den gresktalende verden, og fortsatte å være populært til begynnelsen av [[Hellenisme|hellenistisk]] tid.<ref>Brockett & Hildy (2003), s. 32–33; Brown (1998), s. 444; og Cartledge (1997), s. 3–5. Cartledge skriver (s. 33) at selv om athenerne på 300-tallet bedømte [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], og [[Evripides]] «som uforlignelige av sjangeren, og jevnlig beæret sine spill med gjenoppsetninger, var tragedien i seg selv ikke utelukkende et fenomen fra 400-tallet, produktet av en kortlivet gullalder. Om ikke å oppnå kvaliteten og staturen av 400-tallets «klassikere», originale tragedier ble uansett fortsatt skrevet og framført, og tevlet i et stort antall gjennom hele det gjenværende livet til demokratiet — og hinsides det.»</ref> Ingen tragedier fra 500-tallet f.Kr. og kun 32 fra de mer enn et tusen som ble oppsatt i løpet av 400-tallet har blitt bevart for ettertiden.<ref> Brockett & Hildy (2003), s. 15; Kovacs (2005), s. 379. Det eksisterer syv av Aiskhylos, syv av Sofokles, og atten av Euripides. I tillegg finnes også et satyrspill av Euripides, ''Kyklopene''.</ref> Det finnes fullstendige tekster av [[Aiskhylos]], [[Sofokles]], og [[Evripides]].

[[File:EuripidesDetail.jpg|thumb|Et relieff som framstiller dramatikeren Euripides.]]
Oppsetninger av tragedier kan ha begynt så tidlig som 534 f.Kr.; de offisielle nedtegnelsene  (''didaskaliai'') begynte fra [[501 f.Kr.]] da [[satyrspill]]et ble introdusert.<ref> Brockett & Hildy (2003), s. 13, 15; Brown (1998), s. 442; Rehm (1992), s. 15. Rehm kommer med følgende argument for at tragedien ikke ble institusjonalisert før i 501 f.Kr.: Den særskilte kult som ble beæret ved urbane Dionysia var ''Dionysos Eleutherios'' («Dionysos frigjøreren»), «hadde å gjøre med [[Eleutherae]], en by på grensen mellom [[Boiotia]] og [[Attika]] som hadde en helligdom for Dionysos. Ved et tidspunkt kom Athen til å annektere Eleutherae — mest sannsynlig etter at [[Peisistratos|Peisistratyrraniet]] var blitt veltet i 510 og de demokratiske reformene til [[Kleisthenes]] i 508–507 f.Kr. — og kultbildet til Dionysos Eleutherios ble flyttet til sitt nye hjem. Athenerne feiret på nytt innlemmelse av gudens kult hver år i et innledende ritual til urbane Dionysia. På dagen før selve festivalen ble kultstatuen fjernet fra tempelet i nærheten av Dionysosteateret og tatt til et tempel ved vegen til Eleutherae. Om kvelden, etter ofringer og hymner, førte en prosesjon med fakler statuen tilbake til tempelet, en symbolsk gjenskapelse av gudens ankomst til Athen, foruten også en påminnelse av byen i Boiotias inneslutning i Attika. Ettersom navnet Eleutherae er meget nært til eleutheria, «frihet», hadde athenerne antagelig følt at den nye kult var særdeles passende for å feire deres egen politiske frigjøring og demokratiske refomer.»</ref> De fleste athenske tragedier var dramatiske hendelser fra [[epos]]er eller [[gresk mytologi]], unntatt en oppsetning av [[Aiskhylos]], ''[[Perserne (Aiskhylos)|Perserne]]'', som hadde sin handling fra nyere hendelser. Stykket har ikke et eneste gresk navn. Hele handlingen foregår i [[Persia]] og forteller om den persiske reaksjonen til nyheten om deres militære nederlag mot grekerne i [[slaget ved Salamis]] i [[408 f.Kr.]], hvor dramatikeren Aiskhylos selv skal ha deltatt, 45 år gammel.<ref> Vernant & Vidal-Naquet (1988), s. 245. Jean-Pierre Vernant argumenterer at i ''Perserne'' har Aiskhylos erstattet den vanlige tidsmessig distansen mellom publikum og heltenes tidsalder i en romlig avstand mellom det vestlige publikum og den østlige persiske kulturen. Denne utskifting, foreslår han, produserer en tilsvarende effekt: «Den historiske hendelsen utviklet av koret, gjenfortalt av budbringeren og tolket av [[Dareios I av Persia|Dareios]]' ånd er presentert på scenen i en legendarisk atmosfære. Lysen som tragedien kaster på dem, er ikke det som de politiske hendelsene i samtiden er normalt sett; det når det athenske teater brutt fra en fjern verden et annet sted, gjør det som er fraværende til å bli nærværende og synlig på scenen.» </ref> Da Aiskhylos vant førsteprisen for ''Perserne'' ved urbane Dionysia i 472 f.Kr. hadde han skrevet tragedier i mer enn 25 år, dog er dette stykkets tragiske behandling av nyere historie det tidligste eksempelet på [[drama]] som er bevart for ettertiden.<ref> Brown (1998), s. 442; Brockett & Hildy (2003), s. 15–16</ref> Mer enn 130 år senere analyserte den greske [[Filosofi|filosofen]] [[Aristoteles]] 400-tallets athenske tragedie i den eldste bevarte verk om dramatisk teori, hans ''[[Poetikken]]'' (ca. 335 f.Kr.).

Athensk [[komedie]] kom konvensjonelt til å bli delt i tre perioder: «Gammel komedie», «midtre komedie», og «ny komedie». Gammel komedie har blitt bevart i dag i hovedsakelig 11 skuespill av [[Aristofanes]] mens midtre komedie er hovedsakelig gått tapt (bevart kun i relativt korte fragmenter hos skribenter som [[Athenaios]] fra [[Naukratis]]). Ny komedie er kjent primært fra [[papyrus]]fragmenter med tekster av [[Menandros]]. Aristoteles definerte komedie som en representasjon av latterlige mennesker som ble involvert i en form for fadeser eller fæle ting som ikke i seg selv førte til smerte eller katastrofe.<ref> Aristoteles: ''[[Poetikken]]'', [http://www.perseus.tufts.edu/cgi-bin/ptext?lookup=Aristot.+Poet.+1449a linje 1449a] (engelsk oversettelse): «Comedy, as we have said, is a representation of inferior people, not indeed in the full sense of the word bad, but the laughable is a species of the base or ugly. It consists in some blunder or ugliness that does not cause pain or disaster, an obvious example being the comic mask which is ugly and distorted but not painful'.»</ref>

Komediens opphav var også knyttet til Dionysosfestenes prosesjoner (''komoi'') som blant ble ledsaget av spottesanger, og komedien (egentlig «opptogsang») bevarte trekk fra den opprinnelige dionystiske kulten. I sin eldste form besto den av løst sammenhengende scener med kor, fantastiske kostymer, og med løssluppen, kåt spott, grove virkemidler og hvor ingen slapp unna hånen, selv ikke gudene, til tross for at forestillingene ble oppført til deres ære.