Redigerer T-34 (avsnitt)

=== Innledning og opprettholdelse av produksjonen ===

Den nye stridsvognen stilte sovjetisk industri ovenfor nye utfordringer.  En rekke mindre monteringsfabrikker ble opprettet: Kharkovs dieselfabrikk nr. 75 monterte V-2-motoren, Kirovfabrikken nr. 185 i [[Leningrad]] produserte den opprinnelige L-11-kanonen og Dynamofabrikken i Moskva produserte elektriske komponenter.  Vognene ble opprinnelig montert ved ChPZ nr. 183 og ved Stalingrads traktorfabrikk (STZ), og senere ved Krasnoje Sormovofabrikken nr. 112 i [[Gorkij]].  Man hadde dog visse problemer med defekte panserplater.  På grunn av mangelen på den på den tiden nye V-2-motoren ble mange vogner i første omgang i 1940 levert med BT-vognenes konverterte flymotor, en løsning som hadde dårligere ytelse, girkasse og kobling (clutch).  Man kunne bare utruste [[eskadron]]sjefenes vogner med radioapparater.  L-11-kanonen oppfylte ikke forventningene, og Grabins designbyrå ved Gorkijfabrikken nr. 92 lagde en overlegen F-34 76,2&nbsp;mm kanon.  Byråkratene nektet i utgangspunktet produksjonsløyve til den nye kanonen, men Gorkij og ChPZ iverksatte produksjon uten lov, og Stalins statlige forsvarkomité ga offisiell tillatelse etter at styrker i felten hadde lovpriset den nye kanonen.<ref name="Zaloga 1984" />

Konservative politikere la press på hæren for å få bygget de eldre stridsvognene T-26 og BT på bekostning av T-34 mens man ventet på de mer avanserte T-34M-vognene. [[Operasjon Barbarossa|Det tyske overraskelsesangrepet]] på Sovjetunionen 22. juni 1941 gjorde det plutselig tvingende nødvendig å fryse utviklingen og øyeblikkelig starte produksjonen av stridsvogner.

Tysklands raske fremganger tvang sovjeterne å flytte fabrikkene sine øst for [[Uralfjellene]], en monumental oppgave. KhPZ ble gjenopplivet rundt Dzjerzjinski Urals jernbanefabrikk i [[Nizjnij Tagil]]. Fabrikken ble omdøpt til Stalins Ural stridsvognfabrikk nr. 183. Kirovfabrikken ble evakuert bare uker før Leningrad ble omringet, og ble flyttet sammen med Kharkovs dieselfabrikk til Stalins traktorfabrikk i [[Tjeljabinsk]]. Etter hvert gikk byen under navnet ''Tankograd''. Vorosijilovs stridsvognfabrikk nr. 174 fra Leningrad ble innlemmet i Uralfabrikken og den nye Omskfabrikken nr. 174. Ordsjonikidze Urals tunge verktøysmaskinfabrikk (UZTM) i [[Jekaterinburg|Sverdlovsk]] tok opp i seg flere mindre fabrikker. Mens disse fabrikkene ble flyttet i rekordfart ble Stalingrads traktorfabrikk hovedkilden for T-34, og produserte 40 % av alle disse vognene fram til den ble helt omringet i [[slaget om Stalingrad]] høsten 1942.<ref name="Zaloga 1983" />

Bortsett fra dette avbruddet ble bare mindre endringer tillatt i produksjonen. Disse var ofte for å gjøre vognene enklere og billigere å produsere. Nye metoder ble utviklet av professor [[Jevgenij Paton]] for automatisk [[herding]] og [[sveising]] av plater. Kanonmodellen 76,2&nbsp;mm F-34 modell 1941 ble redusert fra forgjengerens 861 til 614 deler.<ref name="Zaloga 1984" />. I de to neste årene ble produksjonskostnadene for hver stridsvogn redusert fra 269&nbsp;500 [[rubel|rubler]] i 1941, til 193&nbsp;000 og senere til 135&nbsp;000<ref name="Zaloga 1984" />. Produksjonstiden ble halvert på slutten av 1942 til tross for at majoriteten av de erfarne fabrikksarbeiderne var blitt sendt til fronten. Deres erstattere var 50% kvinner, 15% gutter og 15% invalider og gamle mann. Samtidig gikk T-34 fra å være produsert med en finish tilsvarende vesteuropeiske og amerikanske stridsvogner til å bli et mer grovhugget produkt. Det ble dog ikke firt på den mekaniske påliteligheten.<ref name="Zaloga 1983" />

[[Fil:T34 engine parola 1.jpg|thumb|T-34 sin 12-sylindrede V-2 dieselmotor i det finske stridsvognmuseet i [[Parola]].]]