Redigerer Tørrfisk (avsnitt)

==Historie==
===Tidlig middelalder===
Tørrfiskhandelen har vært viktig både for kultur og økonomi i [[Nord-Norge]] opp igjennom historien. I [[vikingtiden]] drev lokale høvdinger med direkte eksport av tørrfisk til Vest-Europa. Ifølge [[island]]ske [[Egils saga]] er høvedsmannen [[Torolv Kveldulvsson]] den første kjente eksportør av tørrfisk nordfra. Det fortelles at han i år [[875]] seilte med torsk fra [[Lofoten]] til [[England]] «for å kjøpe klede og andre ting som han trengte». 
Det første kjente [[fiskevær]]et som eksporterte tørrfisk, var kaupangen [[Vágar i Hålogaland|Vágar]], nåværende [[Vågan]] i [[Lofoten]]. Omsetningssentraler fantes i [[Kaupangen i Skiringssal|Skiringsal (Kaupang)]] i Norge, [[Birka]] i [[Sverige]], [[Hedeby|Heidaby]] i [[Slesvig]] og [[Truso]] i [[Øst-Preussen]].

Allerede på [[1000-tallet]] var tørrfisken Norges viktigste eksportartikkel, og ut på [[1100-tallet]] la den grunnlaget for [[Bergen]]s voksende kjøpmannstand. Kong [[Sverre Sigurdsson|Sverre]] (ca. 1151–1202) dro nordafjells i [[1177]], og møtte da 50 handelsfartøy på vei sørover med tørrfisk fra Lofoten.

<div style="float:right;">
[[Fil:Atlantic cod.jpg|thumb|Tørrfisk av torsk har vært en eksportartikkel i mange hundre år.]]
[[Fil:Bryggen, Bergen3.JPG|thumb|Bryggen i Bergen er bygget av inntekter fra handel med tørrfisk.{{byline|Nina Aldin Thune}}]]
[[Fil:Jekt med tørrfisk.jpg|thumb|En [[Jekt]] med tørrfisk, bilde fra 1800-tallet]]
</div>

Kong [[Håkon Håkonsson]] (1217–1263) ga bergenserne [[monopol]] på handel nordfra. Dette monopolet skulle vare helt til [[1715]]. Det var hovedsakelig tørrfisken som gjorde at Bergen ble et av Nord-Europas største handelssentre på den tiden. I nesten 800 år skulle Bergen forbli senter for handel med tørrfisk fra Nord-Norge. I bytte for fisken ble det innført varer som korn, mel, salt, sukker, tøyer og jernvare, og luksusvarer fra fjerne land som silke, glass, krydder og håndverk. Tørrfisken ble også brukt som betalingsmiddel lokalt.

===Skattlegging og eksport===
Både kongen og kirken ønsket kontroll over tørrfiskeksporten, og representanter for begge disse maktene besøkte ofte fiskeværene. I tillegg til at den norske kirke- og kongemakten kivet om kontrollen, var det også krangel mellom flere land om hvem som skulle kreve inn skatt fra fiskeriene. Den norske statsmakten ønsket å ha kontroll over kysten helt til [[Kvitsjøen]], og den [[russland|russiske]] makten ville ha kysten helt ned til [[Lyngen]]. De løste dette ved at begge land fikk skattlegge fiskerne i dette området. [[Sverige]] ønsket også en del av disse skatteinntektene, men dette ble ikke akseptert.

På [[1300-tallet]] stod tørrfisken alene for over 80&nbsp;% av Norges nasjonale eksport. Det viktigste markedet for tørrfisken var fram til begynnelsen av 1300-tallet [[England]] og de store byene på kontinentet. I [[middelalderen|senmiddelalderen]] ble det eksportert tørrfisk til landene langs [[Nordsjøen]] og [[Østersjøen]]. Årsaken til at tørrfisken fikk så stor etterspørsel, var at det kun var tillatt å spise [[ost]], melkemat og fisk i [[katolsk|katolikkenes]] [[fastetid]].

===Pietro Querini===
Litt på sidelinjen kan det nevnes at det sies at en av årsakene til at tørrfisken ble så populær i [[Italia]], var en hendelse på [[Røst]] i [[Lofoten]] på [[1400-tallet]]. I januar [[1432]] strandet en av livbåtene til et forlist [[Venezia|venetiansk]] handelsskip på en av øyene utenfor Røst. De elleve overlevende av det [[Italia|italienske]] mannskapet ble reddet av lokale fiskere, og de ble tatt godt vare på fram til i mai, da de fikk skyss sørover med ei tørrfiskjekt. Blant de overlevende fra livbåten var adelsmannen [[Pietro Querini]], som skrev ned opplevelsene sine fra denne reisen, og spesielt om livet på Røst. Denne historien ble fremført som [[Querinioperaen]] på Røst i 2012. Italia er fremdeles et av de største eksportmarkedene for tørrfisk.

===Hanseatene===
Tørrfisken ble fraktet fra Nord-Norge til Bergen på [[Jekt|jekter]]. Kirken fikk etter hvert kontroll over den lønnsomme [[jektefarten]] og tørrfiskhandelen. Ved [[middelalderen]]s slutt omfattet jektefarten til og fra Nord-Norge mer enn 200 jekter. 

Det var først og fremst [[hanseatene]] som utviklet og styrte eksporten, de var effektivt organisert og hadde gode kontakter i eksportmarkedet. Kongen la ned forbud for utlendinger mot å dra nordover for å kjøpe tørrfisk, noe som gjorde jektefarten spesielt lukrativt for jekteeierne.

I Hansatiden økte både folketallet og velstanden i Nord-Norge. Hansatiden startet på midten av [[1300-tallet]], og varte til [[1754]], da nordmenn tok over handelen. Hansaen omfattet en samling handelsbyer langs kysten fra [[Nederland]] til [[Baltikum]]. Hanseatene fikk etter hvert en solid fagkompetanse på å vurdere og håndtere tørrfisk. 

På slutten av [[1600-tallet]] gikk fiskeprisene ned, og nedgangstider rammet både hanseatene og fiskerne. Hanseatene greide ikke lenger å levere korn og andre forbruksvarer til Nord-Norge.

===Pomorhandelen===
Allerede på [[1500-tallet]] begynte den direkte handelen mellom fiskere og russere, som kalles for [[Pomorhandelen]]. Russerne seilte fra [[Kvitsjøen]] og besøkte [[fiskevær]]ene for å bytte til seg blant annet tørrfisk mot korn og andre varer. Pomorhandelen hadde sin topp i siste halvdel av [[1700-tallet]] og på [[1800-tallet]], etter at Bergensmonopolet opphørte. Den varte helt til [[den russiske revolusjonen]] i [[1917]]. Handelen foregikk om sommeren, da de norske oppkjøperne ikke handlet, så russerne var ikke i direkte konkurranse med norske handelsfolk.