Redigerer Svartedauden (avsnitt)

== Svartedauden i Norge ==
En utbredt oppfatning er at epidemien kom med et [[handelsskip]] fra England til [[Bergen]] sommeren 1349, men i dag vet man at pesten brøt ut i [[Oslo]] alt høsten 1348, selv om det ser ut til at den gikk i vinterdvale før den på nytt spredte seg våren 1349. I løpet av noen måneder hadde den utslettet rundt 60 % av Norges befolkning. Den siste man vet døde av pesten, var [[Stavanger bispedømme (1125–1682)|biskopen av Stavanger]], [[Guttorm Pålsson]], som døde 7. januar 1350.<ref>[https://ndla.no/subject:1:ff69c291-6374-4766-80c2-47d5840d8bbf/topic:1:72ff70d1-7702-4566-a236-d6cbabbd3219/topic:1:f9833615-196a-4c21-8276-170b411d674f/resource:1:137810 «Svartedauden i Norge», NDLA]</ref>
[[Fil:Theodor Kittelsen - Musstad - NG.K&H.1982.0029 - National Museum of Art, Architecture and Design.jpg|mini|«Musstad», tegning av [[Theodor Kittelsen]] Musene rår grunnen etter at pesten har herja.]]
Smitten kom fra skip som la ut fra [[England]]. Via [[testamente]]r kan pestens ferd gjennom Norge følges i 1349.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9758&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' bind XI, diplom 39] (besøkt 30. januar 2014)] og [http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=9759&s=n ''Diplomatarium Norvegicum'' bind XI, diplom 40], jf. Benedictow 2002, s. 65.</ref> I februar samme år ble det opprettet et [[alter]] for [[Sebastian (helgen)|St. Sebastian]] i [[Hallvardskatedralen|Oslo domkirke]], noe som bekreftes i et diplom datert Oslo 20. februar 1349.<ref>[http://www.dokpro.uio.no/perl/middelalder/diplom_vise_tekst.prl?b=1430&s=n&str= ''Diplomatarium Norvegicum'' bind II, diplom 298] (besøkt 30. januar 2014)</ref> St. Sebastian var de pestsmittedes [[skytshelgen]] på bakgrunn av den symbolske koblingen av hans [[martyr]]død for pileskudd og pestens «pileskudd» mot de smittede.<ref>[https://pubmed.ncbi.nlm.nih.gov/11620334/#:~:text=However%2C%20it%20is%20the%20symbolic,but%20the%20image%20of%20St. St. Sebastian og svartedauden, ''PubMed'']</ref>

I årene etter svartedauden var Norges befolkning redusert med 63 %. Dette skyldtes ikke bare pesten, men også klimaforverring og en bølge av senere epidemier.<ref>[https://web.archive.org/web/20151010154738/http://www.arkivverket.no/arkivverket/Bruk-arkivet/Nettutstillinger/Helsehistorie/Pest-og-sykdom/Svartedauen «Svartedauden»,] [[Arkivverket]] på ''[[Wayback Machine]]''</ref> Følgevirkningene var likevel enorme. Pesten rev grunnen bort under den norske statsorganisasjonen, og fra 1350 ble Norges politiske historie i lang tid hovedsakelig bestemt av nabolandene. Danmark og Sverige kom seg igjen i løpet av rundt 100 år, mens Norge ikke maktet dette.<ref>[[Vemund Skard]]: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 126-27), Universitetsforlaget 1973, ISBN 82-00-02287-0</ref> 

Rundt 1450 var om lag 60 prosent av alle gårder i landet lagt øde, og hele bygder var avfolket, særlig der det var dårlige vekstforhold. [[Sørkedalen]] ved Oslo og [[Geiranger]] ble folketomme områder. Folkestrømmen gikk motsatt vei, med fraflytning av indre strøk, og flere bosetninger langs kysten.<ref>{{Kilde www|url=https://www.norgeshistorie.no/senmiddelalder/1003-odegardene.html|tittel=Ødegårdene|forfattere=[[Hans Jacob Orning]]|forlag=[[UiO]]}}</ref> [[Jostedalen]] var fremdeles øde i [[1500]], og først i [[1600]] var jordbruksproduksjonen på høyde med nivået før 1350.<ref name=":0">Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 126-27)</ref> På [[reformasjonstiden]] var varebyttet fortsatt mye mindre, [[nasjonalformue]]n lavere og staten svakere enn før pesten, og [[landskyld]]en fra gårdene var kun en fjerdedel av hva den hadde vært før pesten.<ref name=":0" /> Dette betydde et enormt inntektstap for [[lavadel]]en, den [[stand]]en som hadde utgjort forbindelsen mellom stat og folk. Etter pesten måtte lavadelen livnære seg som bønder istedenfor å delta i rikstjenesten. Dermed opphørte tilknytningen til kongen.<ref name=":0" /> 

[[Andreas Holmsen]] skrev at «ødegårdstiden» rammet [[Osloherad]] hardere enn bygdene rundt, og at ødegårdenes tilstedeværelse strakte seg over 300 år, altså frem mot [[1650]]. Utarmingen rammet også [[kongehus]]et. Rundt år [[1370]] satt [[Margrete I|dronning Margrethe]] på [[Akershus slott]] og skrev til kongen som befant seg i Danmark, at også hun merket nøden.<ref name=":0" /> For å få drevet inn landskyld fra den utarmede norske befolkningen, måtte kongens folk bryte gammel lov og rett, noe som drev en dyp kløft mellom folk og stat.<ref name=":0" /> 

I Norge døde alle [[bisp]]ene på én nær. Så sent som i [[1371]] hadde [[Nidaros]] bare 40 [[prest]]er – mot før 300. Bare to [[lagmenn]] overlevde. [[Riksrådet]] mistet en rekke av sine viktigste medlemmer, og av riksembetsmennene var [[kansler]]en den eneste overlevende. Dermed var en stor del av den skrivekyndige del av befolkningen borte.<ref>Vemund Skard: ''Norsk språkhistorie'', bind 1 (s. 77)</ref>