Redigerer Stortingspresident (avsnitt)

== Historie ==
I Stortingets tidligste tid, da institusjonene var unge, og så lenge kongen hadde reell politisk makt, var det stortingspresidentens viktigste oppgave å ivareta kontakten mellom Stortinget og kongen. Som følge av denne nøkkelstillingen var det i Stortinget både skepsis til at stortingspresidenten skulle bli for mektig, og redsel for at kongen skulle «infiltrere Stortinget via presidentskapet».<ref name="TN"/> Løsningen var først å skifte ut presidenten hver åttende dag, og fra 1821 å velge inntil seks representanter som byttet på presidentvervet.

Under [[statsrådssaken|forfatningsstriden]] i 1870- og 1880-årene, brukte det radikale flertallet å besette alle posisjoner i presidentskapet, som et ledd i rivaliseringen med kongen. Praksisen med at det største partiet på Stortinget skulle ha alle setene i presidentskapet ble avsluttet i perioden 1900–1903, og fra og med 1906 har stillingene i presidentskapet blitt fordelt forholdstallsmessig mellom partiene.<ref name="TN"/> Etter 1945 har presidentskapet for det meste vært sammensatt av eldre, bredt respekterte representanter. I mellomkrigstiden var det ofte partienes parlamentariske ledere som satt i presidentskapet.<ref>[[Tor Bomann-Larsen]]. ''Haakon & Maud. IV. Makten''. Cappelen, 2008, side 450. «Det er viktig å huske at stortingspresidentembetet (delvis i motsetning til i våre dager) ikke var en retrettstilling for særlig fortjente seniorparlamentarikere. Tvert imot ble stillingene som oftest bekledd av partienes parlamentariske førere og dermed potensielle statsministerkandidater.» (fra en drøfting av kong Haakons vurderinger i forbindelse med utnevnelsen av [[regjeringen Hornsrud]].</ref> 

En særlig begivenhet i Stortingets historie er [[Elverumsfullmakten]] av 10. april 1940, da Stortinget satte møte på [[Elverum folkehøgskule]]. Daværende stortingspresident [[C.J. Hambro]] fremmet forslaget som ga regjeringen den nødvendige fullmakt til å lede landet «inntil det tidspunkt kommer da Regjeringen og Stortingets presidentskap etter konferanse innkaller Stortinget til neste ordinære møte».

Stortingspresidentens klubbe er laget av nøttetre fra [[George Washington]]s eiendom i [[Virginia]], og ble tatt i bruk i mai 1949. Den er en gave fra norsk-amerikaneren ingeniør Thomas Gillebo,<ref>{{Kilde www|url=https://www.nrk.no/innlandet/truman-lik-klubbe-som-i-stortinget-1.10929881|tittel=Truman lik klubbe som i Stortinget|besøksdato=2021-12-09|dato=2013-02-27|fornavn=Reidar|etternavn=Gregersen|språk=nb-NO|verk=NRK}}</ref> som var sønn av [[Ole Torgersen Gillebo]], stortingsrepresentant fra Oppland 1903–1906. Klubben har følgende inskripsjon: «Til presidenten for Norges Storting. Gud signe Norges land og folk.»<ref>«Presidentklubbe som gave til Stortinget». ''[[Verdens Gang]]''. 24. mai 1949, s. 2.</ref>

Tidligere hadde stortingspresidenten en fullmakt til å treffe «de forføyninger vedkommende Stortingets indre anliggender som måtte vise seg påkrevd» i de periodene hvor Stortinget ikke er samlet,<ref>Bestemmelsen fantes [[Stortingets forretningsorden]] § 4 per 1999; ifølge [[Trond Nordby]]. ''I politikkens sentrum: variasjoner i Stortingets makt 1814–2004''. 2. utg. Universitetsforlaget, 2004. ISBN 978-82-15-00651-2. (trenger sidetall)</ref> men denne hastefullmakten er tatt ut i den forretningsorden som er gjeldende pr. 2011.<ref name="SF"/>