Redigerer Stigand (avsnitt)

== Erkebiskop av Canterbury==
=== Utnevnelse og problemer med paven ===
Erkebiskopen av Canterbury ble dratt inn i en konflikt mellom Edvard og Godwin.<ref name=Smith202>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', ss. 201–203</ref> Pave Leo IX hadde påbegynt en reformbevegelse som senere ble kjent som den gregorianske reform. Pave Leo fokuserte på å forbedre geistligheten og hindre [[simoni]] – å kjøpe og selge presteembeter og geistlige posisjoner. I 1049 uttalte paven offentlig at han vil se nærmere på den engelske kirke og undersøke kandidater for bispeseter mer strengt før de ble godkjent.<ref name=Stafford89/> Da erkebiskop Edsige av Canterbury, senere helgenforklart, døde i 1051, valgte munkene ved Canterbury Æthelric, en slektning av jarl Godwin, som erkebiskop.<ref name=Huscroft6>Huscroft: ''Ruling England'', s. 6</ref> Kong Edvard satte seg imot valget og utpekte isteden [[Robert av Jumièges]], noe som var kontroversielt da han var normanner og i tillegg allerede biskop av London. Foruten å øke Edvards krangel med Godwin signaliserte utnevnelsen at det var grenser til Edvards villighet til å inngå kompromisser med kirkereformen.<ref name=Stafford89/>

Selv om Robert ikke var kjent som reformator før utnevnelsen, da han kom tilbake fra Roma, hvor han hadde dratt for å bli bekreftet av pavedømmet, satte han seg imot kongens valg for biskop av London på grunnlag av at kandidaten ikke var egnet. Roberts forsøk på å skaffe tilbake kirkeeiendom som hadde blitt tatt av jarl Godwin bidro til krangelen mellom jarlen og kongen. Da Godwin kom tilbake til England i 1052 ble Robert både gjort fredløs og forvist fra riket.<ref name=Stafford89>Stafford: ''Unification and Conquest'', ss. 89–92</ref> Kong Edvard utpekte deretter Stigand til posisjonen som erkebiskop. Utnevnelsen var enten en belønning fra Godwin for Stigands støtte i løpet av konflikten eller en belønning fra Edvard for å ha forhandlet fram en fredsløsning til krisen i 1052.<ref name=Walker49/> Stigand var den første ikke-munk som ble gitt erkebispedømme siden tiden med [[Dunstan av Canterbury|Dunstan]] (erkebiskop fra 959 til 988).<ref name=Monastic66>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 66</ref><ref name=Brooks306>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 306</ref>

[[Image:British.Library.MS.Add.33241.jpg|thumb|Emma av Normandie, sittende med sine sønner Hardeknut og Edvard Bekjenneren, i denne manuskriptkopien av [[Encomium Emmae]] fra tiden rundt 1042|alt=To sider fra en illuminert bok, en side med en sittende kvinnelig figur som mottar en bok fra to menn. Den andre siden har farget skrift på seg.]]

Pavedømmet nektet å anerkjenne Stigands forfremmelse da Robert fortsatt var i live og ikke hadde blitt fratatt sin posisjon av en pave. Robert av Jumièges appellerte til pave Leo IX som tilkalte Stigand til Roma. Da Stigand ikke møtte opp ble han ekskommunisert.<ref name=ASE465>Stenton: ''Anglo-Saxon England'', 3. utg. ss. 465–466</ref> Kirkehistorikeren Nicholas Brooks har fremmet det syn at Stigand ikke ble ekskommunisert på dette tidspunktet, men ble heller beordret fra å utføre enhver erkebispefunksjon, som å utnevnte biskoper. Han argumenterte at i 1062 var pavelige legater i møte med Stigand, noe de ikke ville ha gjort om han hadde vært ekskommunisert.<ref name=Brooks307>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 307</ref> Legatene gjorde ingenting for å endre Stigands posisjon,<ref name=Rex184>Rex: ''Harold II'', s. 184</ref> skjønt en av legatene bidro senere til å avsette Stigand i 1070.<ref name=1000Church306>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 306</ref> Pave Leo IX, og hans etterfølgere, pave [[Viktor II]] og pave [[Stefan IX]], fortsatte å betrakte Robert som den rettmessige erkebiskop av Canterbury.<ref name=Intro108>Blair: ''Introduction to Anglo-Saxon England'', s. 108</ref>

Stigand reiste ikke til [[Roma]] for å motta sitt [[pallium]],<ref name=DNB/> båndet båret rundt nakken som symbol på en erkebiskops autoritet, fra paven. Å reise til Roma for sitt pallium hadde blitt en skikk som ble praktisert av en rekke av hans forgjengere.<ref>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 291, 299, 304</ref> Isteden har en del krønikeskribenter hevdet at han benyttet Robert av Jumièges' pallium.<ref name=DNB/> Det er ikke kjent om Stigand noen søkte pavedømmet for pallium etter at han ble utnevnt, men på grunn av reformbevegelsen kjente Stigand til at en søknad neppe ville bli innvilget. I [[1058]] ga motpave [[Benedictus X]], som var motstander av reformbevegelsen, Stigand et pallium.<ref name=Brooks306/><ref name=BHOArchCant>Greenway ''[http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 Fasti Ecclesiae Anglicanae 1066–1300: volume 2: Monastic cathedrals (northern and southern provinces): Canterbury: Archbishops] {{Wayback|url=http://british-history.ac.uk/report.aspx?compid=33853 |date=20110809060306 }}''</ref> Imidlertid ble Benedictus avsatt det påfølgende året og erklært som antipave, noe som tilbakestilte alle hans handlinger, inkludert Stigands pallium.<ref name=Huscroft48>Huscroft: ''Ruling England'', s. 48</ref> De nøyaktige forhold som førte til at Benedictus ga et pallium er ikke kjent, om det var på Stigands forespørsel eller om det gitt av seg selv.

Etter å ha blitt erkebiskop av Canterbury overga Stigand Elmham til sin bror [[Æthelmær av Elmham|Æthelmær]], men beholdt Winchester for seg selv. Canterbury og Winchester var de to rikeste setene i England,<ref name=Higham137>Higham: ''Death of Anglo-Saxon England'', s. 137</ref><ref name=1000Church79>Barlow: ''English Church 1000–1066'', s. 79</ref> og mens tidligere skikk hadde tillatt å holde et fattig sete sammen med et rikt, var det å holde to rike ikke sett på som rasjonelt.<ref name=Brooks305>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', s. 205</ref> Han kan ha beholdt Winchester av ren eiesyke, eller av usikkerhet da Canterbury kunne bli fratatt ham. I tillegg til disse holdt han også [[Gloucesterkatedralen|klosteret i Gloucester]] og [[Elykatedralen|klosteret i Ely]], og kanskje også andre klostre som ga ham inntekter.<ref name=Knowles72>Knowles: ''Monastic Order in England'', s. 72</ref> Uansett hva Stigands grunner var, å holde Winchester gjorde, gjorde det ham til en motstander av den voksende reformbevegelsen i kirken. Fem etterfølgende paver (Leo IX, Viktor II, Stefan IX, [[Nikolas II]] og [[Alexander II (pave)|Alexander II]]<ref name=BHOArchCant/> bannlyste Stigand for å holde to bispesete samtidig. Det har vært foreslått av historikeren Emma Mason at Edvard nektet å fjerne Stigand ettersom det ville underminere den kongelige forrett til å utpeke biskoper og erkebiskoper uten pavelige innspill.<ref name=Mason78/> Hva som ytterligere skadet Stigands posisjon var da pave Nikolas II i 1061 erklærte at pluralisme i presteembete var kirkerettslig ulovlig om det ikke var blitt godkjent av paven.<ref name=Huscroft62>Huscroft ''Ruling England'' p. 62</ref>

Stigand ble senere anklaget for simoni av klosterkrøniker, men alle disse anklagene dateres til etter 1066 og er av den grunn preget av et ønske å sverte den engelske kirke som korrupt og tilbakestående.<ref name=Huscroft46>Huscroft: ''Ruling England'', ss. 46–47</ref> Middelalderenkrønikeren [[William av Poitiers]] hevdet også at Stigand i 1052 gikk med på at Vilhelm av Normandie, daværende hertug av Normandie, den framtidige [[Vilhelm I av England|Vilhelm Erobreren]], skulle etterfølge kong Edvard. Dette ble benyttet som propaganda etter den normanniske erobringen, men historikeren David Bates sammen med andre historikere, har markert at det er usannsynlig at dette noen gang har skjedd.<ref name=BatesWC77>Bates: ''William the Conqueror'', ss. 77–78</ref><ref name=Rex141>Rex: ''Harold II'', s. 141</ref> Men Stigands posisjon som overhode av den engelske kirke ble benyttet for alt det var verd av normannerne i deres propaganda før, under og etter erobringen.<ref name=Douglas170>Douglas: ''William the Conqueror'', s. 170</ref>

=== Kirkelige affærer===
[[Erkebiskopen av York]] dro fordel av Stigands vanskeligheter med pavedømmet og [[Canterbury-York-kontroversen|krevde autoritet over biskoper]] som normalt var underlagt Canterbury. York hadde lenge blitt holdt sammen med [[biskop av Worcester|Worcester]], men i løpet av den tiden da Stigand var bannlyst krevde York også overherredømme over [[biskop av Lichfield|Lichfield]] og [[bisko av Lincoln|Dorchester]].<ref name=Barlow27>Barlow: ''The Feudal Kingdom of England'', s. 27</ref>

I 1062 kom pave Alexander IIs legater til England. De avsatte ikke Stigand, men faktisk konsulterte ham og behandlet ham som erkebiskop.<ref name=Walker127>Walker: ''Harold'', s. 127</ref> Han fikk også tillatelse til å være til stede ved det kirkeråd som de holdt og var aktiv deltager i rådet.

Mange av biskopene i England ville ikke bli innviet av Stigand.<ref name=Chibnall39>Chibnall: ''Anglo-Norman England'', s. 39</ref> Både [[Giso av Wells]] og normanneren [[Walter av Lorraine|Walter av Hereford]] reiste til Roma for å bli innviet av paven i 1061 framfor Stigand.<ref name=Huscroft51>Huscroft: ''Ruling England'', s. 51</ref> I løpet av den korte tiden som da han holdt et lovlig pallium utnevnte dog Stigand [[Æthelric II av Selsey]] og [[Siward av Rochester]].<ref name=Walker136>Walker: ''Harold'', ss. 136–138</ref> Abbeder kom imidlertid til Stigand for innvielser i gjennom hele hans tid som erkebiskop. Disse inkluderte ikke bare abbeder fra klostre innenfor hans eget bispedømme, slik som [[Æthelsige]] som abbed av [[St Augustine's Abbey]] i Canterbury, men også Baldwin som abbed av Bury St. Edmunds og Thurstan som abbed av Ely.<ref name=Brooks307/> Etter den normanniske erobring ble Stigand anklaget for å selge posisjoner som abbed, men ikke abbed ble avsatt for å ha kjøpt sin stilling, og således er denne anklagen ikke troverdig.<ref name=1000Church113>Barlow: ''English Church 1000–1066'', ss. 113–115</ref>

Stigand var sannsynligvis den mest overdådig geistlige giver i sin tid med store landområder til kirker i en til da uovertruffet skala.<ref>''Dodwell'', ss. 230–231</ref> Han tjente som velgjører for klosteret i Ely og store gull eller sølv [[krusifiks]]er til Ely, [[St Augustine's Abbey]] i Canterbury, [[Bury St. Edmunds Abbey]], og til hans egen katedralkirke i Winchester.<ref name=Piety576>Smith, Fleming, Halpin: «Court and Piety» i ''Catholic Historical Review'', s. 576</ref> De som ble gitt til Ely, Bury og Winchester synes alle å ha vært figurer i legemsstørrelse av Kristus, jomfru Maria og Johannes døperen, og som sannsynligvis ble plassert over alteret. Disse var antagelig gjort av tynne lag av kostbart metall som dekket en struktur av treverk.<ref>''Dodwell'', ss. 211–213, 220 n. 39,</ref> Ingen av disse synes å ha blitt bevart til vår tid, men det finnes store malte kors i tre som det tyske [[Gerokorset]] fra rundt [[980]] som er kjent å ha inspirert Leofstan ved klosteret i Bury (død 1065) til å skape tilsvarende figurer, kanskje dekket av kostbart metall, på hans hjemreise fra Roma.<ref>Dodwell:211.  Se: Schiller, G.: ''Iconography of Christian Art, Vol. I'',1971 (engelsk overs. fra tysk), Lund Humphries, London, ss. 140–149 & figurer, ISBN 0853312702 for utviklingen av monumentale krusifiks. Ingen tidlige metalleksemplarer har overlevd, skjønt det er kjent at Karl den store hadde ett i sitt kapell i Aarchen.</ref>

Selv det ikke synes som om Stigand noen gang reiste til Roma er det likevel indikasjoner på at han gjorde en [[pilegrim]]sreise. I helgenbiografien til den hellige [[Willibrord av Utrecht]] fra 1100-tallet, skrevet ved [[Echternach-klosteret]] i hva som i dag er [[Luxembourg]], er det nedtegnet at «til dette stedet kom også Stigand, den eminente erkebiskop for de engelske». Stigand er nedtegnet for å ha gitt rike gaver til klosteret foruten også relikvier av helgener.<ref name=Piety575>Smith, Fleming, and Halpin: «Court and Piety» i ''Catholic Historical Review'', s. 575</ref>

=== Rådgiver for kongen ===
I løpet av Edvards regime ble Stigand en innflytelsesrik rådgiver ved hoffet og benyttet sin posisjon til å øke sin personlige formue foruten også å gjøre sine venner og familie rike. Samtidens vurderinger av de landområder som han kontrollerte ved tiden av Edvards død i 1066, slik de er listet i ''[[Dommedagsboken]]'', kom til en årlig inntekt på utrolige 2500 pund.<ref name=DNB/> Det er få bevis på at han beriket verken Canterbury eller Winchester.<ref name=Brooks307a>Brooks: ''Early History of the Church of Canterbury'', ss. 307–309</ref> Han utpekte også egne tilhengere til posisjoner innenfor hans egne bispeseter i 1058, fikk gjort [[Siward av Rochester|Siward]] til [[biskop av Rochester]] og [[Æthelric II av Selsey|Æthelric]] som [[biskop av Chichester|biskop av Selsey]].<ref name=Loyn58/> Mellom å holde sine to geistlige seter og utpeke sine egne menn til andre seter i sørøstlige England var Stigand en betydelig person i kystforsvaret av England.<ref name=Loyn64>Loyn: ''English Church'', s. 64</ref>

Stigand kan ha hatt ansvaret for den kongelige administrasjon.<ref name=Mason78>Mason: ''House of Godwine'', ss. 78–79</ref> Han kan også ha vært en av kreftene bak arbeidet å lokalisere [[Edvard den landflyktige]] og hans bror Edmund etter 1052 for å sikre en mer akseptabel arving til kong Edvard Bekjenneren.<ref name="Harold75">Walker: ''Harold'', s. 75</ref> Hans landeiendommer var spredt over ti grevskaper og i en del av disse var hans eiendommer større enn kongens.<ref name=Smith204>Smith: «Archbishop Stigand» i ''Anglo-Norman Studies 16'', s. 204</ref> Selv normannisk propaganda hevdet at så tidlig som 1051 eller 1052 skal kong Edvard ha lovt Englands krone til hertug Vilhelm av Normandie, som senere ble Vilhelm Erobreren, er de få samtidige bevis på et slikt løfte fra ikke-normanniske kilder.<ref name=Stafford92>Stafford: ''Unification and Conquest'', s. 92</ref> Ved 1053 har Edvard antagelig skjønt at han ikke ville få en sønn fra sitt ekteskap, og han og hans rådgivere begynte å søke etter en arving. Edvard den landflyktige var sønn av kong [[Edmund Jernside]] (regjerte i 1016) og Edvard hadde vært i landflyktighet fra England siden 1017 etter at hans far var død.<ref name="Harold75"/>{{#tag:ref|Edmund Jernside var den eldre halvbroren av Edvard Bekjenneren; begge var sønner av Æthelred, og hvor Edmund var sønn av Ælfgifu mens Edvard var sønn av Emma av Normandie. Edmund Jernside hadde to sønner, Edvard den landflyktige og Edmund. Sistnevnte døde antagelig som ungdom mens han var i landflyktighet. Broren Edvard giftet seg derimot i eksil og ble far til [[Edgar Ætheling]] og [[Margaret av Skottland]], hustru til [[Malcolm III av Skottland]].<ref>Fryde: ''Handbook of British Chronology'', ss. 27–29 og s. 57</ref>|group=notes}} Selv om [[Ealdred av Worcester]], [[biskop av Worcester]], faktisk reiste til kontinentet på leting etter Edvard den landflyktige, mener Ian Walker, historikeren bak en biografi om kong Harald Godwinson, at det var Stigand som var den drivende kraft bak forsøket.<ref name=Harold75/> Til sist kom faktisk Edvard tilbake til England, men hadde døde kort tid etter, og etterlot en ung sønn, [[Edgar Ætheling]].<ref name=Thomas18>Thomas: ''Norman Conquest'', s. 18</ref>