Redigerer Spartas historie (avsnitt)

==6. århundre f.Kr.==
Tidlig i det 6. århundre f.Kr. gjorde de spartanske kongene Leon og [[Agasikles]] et energisk angrep på [[Tegea]], den mektigste av de arkadiske byene, men det var ikke før styret til [[Anaxandridas]] og [[Ariston]] rundt midten av århundret at angrepet lyktes og Tegea ble tvunget til å anerkjenne spartansk overherredømme, men de beholdt sin uavhengighet. Den siste kampen for herredømme i Peloponnese var med Argos som på et tidlig tidspunkt hadde vært den mektigste staten på halvøya, og selv om deres territorium hadde skrumpet noe inn, var de en seriøs rival av Sparta.

Men Argos var ikke lenger på høyden av sin makt. Dets forbund hadde begynt å bryte opp tidlig i århundret, og den kunne ikke lenger regne med støtte fra sine gamle allierte, Arkadia og Messenia, i den kommende kampen siden Messenia ikke lenger var uavhengig og Arkadia anerkjente spartansk overherredømme. [[Lydia]] fall for [[Kyros den store]] gjennom en seier i 546 f.Kr. gjorde spartanerne til herrer over Kynuria, grenselandet mellom Lakonia og Argolis, et område som hadde blitt kjempet om i lang tid.

Det var til slutt kong [[Kleomenes I]] som temmet Argos' makt og etterlot Sparta uten rivaler i Peloponnes. Innen midten av det 6. århundre og i økende grad frem mot [[perserkrigene]] ble Sparta anerkjent som den ledende staten i [[Hellas]] og [[hellenisme]]ns forsvarer. [[Krøsus]] av Lydia hadde dannet en allianse med henne. [[skytere|Skytiske]] utsendinger søkte hennes hjelp for å demme opp invasjonen til [[Dareios I av Persia|Dareios]]. Det var til henne at grekerne i [[Lilleasia]] appellerte for å motstå den persiske fremrykningen og å støtte det [[joniske opprøret]]. [[Platea]] ba om hennes beskyttelse. [[Megara]] anerkjente hennes overherredømme. På tiden for den persiske invasjonen under [[Xerxes I av Persia|Xerxes]] stilte ingen stat spørsmål ved hennes rett til å lede de greske styrkene til lands og til sjøs.

Til en slik posisjon viste Sparta seg fullstendig uverdig. Som alliert var hun ineffektiv, hun kunne heller ikke kvitte seg med sitt trange peloponnesiske syn slik at hun helhjertet kunne kaste seg inn i sakene til det større Hellas som lå bortenfor landbroen og over sjøen. Hun var ikke en koloniserende stat, selv om innbyggerne i [[Taranto|Tarentum]] (gresk ''Taras'') og [[Lyttus]] på [[Kreta]] hevdet at Sparta var deres moderby. Hun deltok ikke i ekspansjonen til gresk handel og gresk kultur. Selv om hun hadde rykte for å hate tyranner og slå dem ned hvor det var mulig, er der liten tvil om at dette ble gjort i [[oligarki]]ets interesser og ikke i frhetens. Hennes militære storhet og storheten til statene under hennes hegemoni utgjorde hennes eneste krav til å lede den greske rase. At hun virkelig skulle representere dem, var umulig.