Redigerer Son (avsnitt)

== Historie ==

Det er funnet oldtidsminner fra [[neolittisk tid|yngre steinalder]] i Sonsområdet, som tyder på noe bosetning der.

På et kart fra [[1154]] finnes det noen mener er den første referansen til stedsnavnet, med formen ''(Se)suna''. Kartet var laget av al-Idrisi for [[Roger II av Sicilia]]. Dette er en usikker tolkning, fordi kartet er såpass fordreid i forhold til terrenget at det er vanskelig å plassere stedet. Den første sikre referansen er fra et diplom fra [[1342]]<ref>''Diplomatarium Islandicum''</ref>, der ''Sonakaupang'' nevnes.

=== Hollendertiden ===

[[Fil:Son Thornegården01.JPG|thumb|Thornegården ble reist i hollendertiden, og er en av Sons tre fredete bygninger.]]
I [[hollendertiden]], regnet fra omkring 1550 til [[1800]]-[[1850]], var Son en viktig tømmerhavn. Dels ble det skipet ut tømmer hugget i Sonsområdet, og dels tømmer som ble fløtet ned elven fra Hølen. Hølen var Sons viktigste allierte i tømmereksporten; Son var utskipningshavn for Hølen, og tjente derfor store penger på tømmer- og sagbruksdriften der. Samtidig var sagbrukene i Hølen store konkurrenter til sagene i Son.

På gamle hollandske kart er Oslofjorden kalt for ''Zoen op den Water'', noe som forteller om stedets store betydning i hollendertiden. Markedet nevnes for første gang i et brev fra [[1548]], da Christianiaborgere klaget over at de tapte penger på konkurransen med Son. Det var lite fast bebyggelse på 1500-tallet, og et stykke ut på 1600-tallet var det fortsatt bare noen titalls innbyggere. Men rundt 1650 hadde folketallet steget til rundt 200.

I [[1604]] ble Son [[ladested]] under [[Oslo|Christiania]] med egne tollrettigheter. Tollinntektene ble etter hvert store, slik at omliggende byer som [[Tønsberg]], [[Fredrikstad]] og senere også [[Moss]] forsøkte å få lagt Son under seg. I [[1670-årene]] hadde Son dobbelt så høye tollinntekter som Moss. Befolkningstallet økte naturlig nok også i takt med velstanden. Flere av bygningene i sentrum er fra storhetstiden som fulgte, blant annet murbygningen Thornegården fra [[1641]] og tømmerbygningene Stoltenberggården og Spinnerigården. Sistnevnte har sitt navn fra Ove Meyers Tobaksspinderi, som holdt til der fra før [[1750]].

Veksten i Son stagnerte etter [[1720]], da Moss ble [[kjøpstad]]. I Moss fikk man fløtet tømmer ned fra et langt større område rundt [[Vansjø]], og kunne derfor tilby noe bedre vilkår.

=== Stagnasjon og ny storhetstid ===

Etter at Moss tok over en stor del av handelen fra Son stoppet veksten opp, men forholdene var nokså stabile frem til midten av 1800-tallet. Hollendertiden hadde vært på hell siden århundreskiftet, og tømmereventyret var til slutt over. Son klarte seg likevel rimelig godt, ikke minst på grunn av flere dyktige handelsmenn som flyttet dit.

Den første faste skolen kom i [[1806]]. Den flyttet senere en del rundt, og ble til slutt til Son skole, en av fire skoler som fortsatt finnes i Son.

Med [[formannskapslovene|formannskapsloven]] av [[1837]] ble Son en bykommune. De første ti årene hadde Son og Hølen felles formannskap, men i [[1847]] opprettet de separate organer.

[[21. august]] [[1856]] ble det opprettet [[poståpneri]] i Son. I [[1855]] ble telegraflinjen mellom Drammen og grensen til [[Sverige]], via Christiania, åpnet. I [[1858]] ble det lagt en linje til Hølen, som hadde telegrafstasjon inntil [[31. desember]] [[1866]], da den ble nedlagt. [[3. januar]] [[1867]] åpnet en ny telegrafstasjon i Son. [[Telefon]]en kom til Son den [[30. juli]] [[1898]]. Den var da knyttet til Rikstelefonen. Sentralen ble automatisert i [[1975]], og samme år ble telegrafen nedlagt.

Folketallet steg jevnt, og flere bosatte seg utenfor ladestedets grenser. Ved folketellingen i [[1890]] ble det registrert 774 mennesker innenfor grensene.

I [[1899]] skjedde [[Slettamordet]]. Den [[6. april]] ble Maren Sophie Johannessen, kalt «Mor Sletta» etter gården hun bodde på, drept med to skudd fra en [[revolver]]. Hennes pleiesønn [[Thorvald Petersen Sletten]] ble tiltalt, kjent skyldig og dømt til døden. Han fikk benådning ([[dødsstraff]] hadde ikke vært brukt i Norge siden [[1876]]) til livsvarig fengsel, og i [[1901]], etter at siste anke var forkastet, ble han satt i [[Akershus landsfengsel]]. Han tilstod aldri, og mange engasjerte seg i saken. Blant annet skrev stortingsrepresentanten [[Alfred Eriksen]] i [[1906]] ''Sletten-saken'', hvor han hevdet at Sletten var uskyldig. Sletten ble i [[1907]] benådet og løslatt.

[[Fil:Stormangrep.jpg|thumb|[[Wilhelm Peters|W. Peters']] «Stormangrep på en fiskerlandsby», malt i 1895 mens kunstneren bodde i Son.]]
Tidlig i det [[20. århundre]] ble Son en kunstnerby. Kjente personer som [[Nils Kjær]], [[Ludvig Karsten]], [[Herman Wildenvey]], [[Ronald Fangen]] og den eksentriske maleren [[Carl Dørnberger|Karl Dørnberger]] er blant de som bosatte seg der. Også i dag bor en rekke kjente kunstnere i Son, og det er flere gallerier der.

I [[Brennevinsforbudet|forbudstiden]], perioden mellom [[1916]] og [[1927]], da [[brennevin]] var forbudt<ref>1917&ndash;1923 var også [[sterkvin|hetvin]] forbudt.</ref>, var Son kjent som et smuglerparadis. Brennevinskanner ble losset på torvet mer eller mindre åpenlyst. [[Arthur Omre]]s roman «Smuglere» omhandler denne tiden; han bodde selv i Son en tid, og var involvert i smugleraktiviteten. I vittighetsbladet ''[[Hvepsen]]'' ble det i [[1924]] trykket et lite dikt om Son:

::''Soon er Norges fagreste idyl, san.''
::''Der er roser, sladder, fisk og fyld, san.''
::''Der saa let man finder''
::''søte smaa veninder, &ndash;''
::''det er vort berømte forbuds skyld, san.''
::''Politi, san, er man fri, san,''
::''hovednæringsvei er smugleri, san.''

Diktet peker på en faktor bak smuglersuksessen: Lensmannen holdt til i Hølen, og tok ikke turen ned til Son oftere enn at det var lett for smuglerne å unngå ham.

=== Andre verdenskrig ===
[[Fil:Laksa ved Son Fo30141711270031 347.jpg|mini|De to brennende oljetanker på Laksa petroleumsanlegg ved Son, august 1944.]]
Tidlig på morgenen [[9. april]] [[1940]], etter at den tyske flåten som stevnet inn mot Oslo hadde blitt slått tilbake ved [[Oscarsborg festning|Oscarsborg]] lenger inn i fjorden, ble fergen «Oscarsborg», også kjent som «Borgen» som gikk i trafikk mellom Son og Oslo kapret av krysseren [[«Deutschland» (1931)|«Lützow»]]. Omkring 300 soldater og offiserer ble satt over på fergen, som ble sendt til Son. Dermed ble torvet i Son det første steder hvor tyske soldater satte sine ben på norsk jord under invasjonen, med unntak av dem som hadde svømt i land fra [[«Blücher»]]. Totalt ble omkring tusen tyske soldater satt i land i Son i løpet av dagen.

Den [[28. april]] 1940 forsøkte [[Royal Air Force]] å bombe drivstofflagrene på Laksa med fosforbomber. De traff ikke målet, men skadet heller ikke bebyggelsen i Son. Sentrum ble evakuert under angrepet.

Drivstofflagrene til Norsk Brændselolje ble svært viktige for de tyske styrkene, som blant annet bunkret [[undervannsbåt|ubåter]] i Son. Den [[18. august]] [[1944]] sprengte [[hjemmefronten]] tankene, etter å ha mottatt ordre fra London i form av koden «kua har grønne strømper». Aksjonen ble ledet av Nils Otternes fra [[Ski kommune|Ski]]. I tillegg deltok Frank Brenna, Odd Mjønner, Kåre Karterud og Oscar Mamen (alle fra Ski) og tre kjentmenn fra Son. 7000 tonn diesel til ubåter, det siste store tyske hovedlageret på Østlandet, og 400 liter [[diesel|solarolje]] ble ødelagt, og anlegget brant i ti dager. Tankene smeltet, men fundamentene er synlige i landskapet.

[[Fil:Son Minnestøtta03.JPG|thumb|Minnestøtten over de fem fra Son som falt under andre verdenskrig.]]
Det stod to tyske brakker i Son under okkupasjonen, på Wernertomta. Det var også et [[luftvern]]batteri på Søndre Brevik. Båtbyggeriet ved Kugrava, lengst sør i Son, var i aktivitet gjennom hele okkupasjonstiden med å bygge livbåter og annet utstyr for de tyske styrkene. Direktøren ble etter krigen tiltalt for dette, men ble frikjent.

Det var en egen hjemmefrontavdeling i Son. Medlemmene var ikke direkte innblandet i krigshandlinger, muligens med unntak av at noen av dem kan ha vært blant kjentmennene under Laksa-operasjonen. Avdelingen utførte bl.a. oppgaver med observasjon/rapportering og forflytning av våpen/utstyr, og hadde en hytte i Garder-skogen som samlingssted. Milorgs store Østfold-distrikt, med bl.a. avsnitt 112 Moss, omfattet også Son og Vestby i Akershus (under avsnitt 111 Ski) og de andre kommunene i søndre Akershus. Det var noen få medlemmer av [[Nasjonal Samling]] i Son, og en noe større gruppe som ble ansett for å være «stripete» (NS-sympatisører).

Våren [[1945]] ankom en større gruppe russiske krigsfanger som hadde blitt evakuert fra Nord-Norge, og som var i Son til krigens slutt.

Fem soninger falt under krigen: Brødrene Arne og Øistein Jacobsen, Ivar G. Gustavsen, Yngvar Jansen og Holger Georg Hansen. Arne Jacobsen falt på krigens første dag, da panserskipet [[«Norge» (panserskip) (1901-1940)|«Norge»]] ble senket i [[Narvik]]. En minnestøtte ble reist i [[1947]]. I tillegg til disse ble Arthur Rosenberg (født [[1899]]), en jøde som hadde kommet som flyktning og bosatt seg i Son i [[1938]], arrestert i mars [[1942]] og sendt til det okkuperte [[Polen]] hvor han omkom i oktober samme år.

=== Etterkrigstiden ===

Inntil [[1. januar]] [[1964]] var Son egen kommune, men i forbindelse med de mange kommunesammenslåinger som fant sted i 1964 og [[1966]] ble ladestedet slått sammen med [[Vestby]] herredskommune. I en folkeavstemning i Son om sammenslåingen, ble det et overveldende flertall for fortsatt selvstendighet, men dette ble ikke tatt til følge av departementet.

I begynnelsen [[1970-årene]] lanserte [[Norges vassdrags- og energidirektorat|NVE]] flere steder rundt Son som alternativer for beliggenheten til et [[atomkraftverk]]. Soon og Omegns Vel stod vinteren [[1973]] bak stiftingen av ''Aksjon mot atomkraftverk i Oslofjordområdet'', som var den første organiserte motstand mot atomkraftverk i Norge.

[[Fil:Son Glenneparken01.JPG|thumb|Gjestebryggen ligger langs Glenneparken og videre innover i Sonskilen]]
Turisme har i etterkrigstiden blitt en viktig inntektskilde for Son. Det var en periode hotell der, men dette klarte ikke å drive lønnsomt over tid. Båtfarende er en viktig gruppe turister; både de som har båten i Son, men bor annensteds og som da gjerne gjør innkjøp i Son, og de som legger til på gjestebryggen.

På begynnelsen av 2000-tallet ble det grunnlagt en ny næringspark på Sletta gård, mellom Son sentrum og jernbanestasjonen. Pr. 2006 finner man en kolonialbutikk, en båtprodusent, sykkelverksted og noen andre små bedrifter der. En betydelig andel av befolkningen pendler til arbeid. En del pendler sørover, til Moss eller andre steder i Østfold, men flertallet av pendlerne har sine arbeidsplasser nordover. Det tar omkring 40 minutter å komme til Oslo med tog, hvilket for mange gjør det attraktivt å bosette seg i Son og arbeide i Oslo. Det har vært en jevn tilflytting siden 1970-tallet. Mange ungdommer velger å flytte fra Son i studietiden, ikke minst fordi det er få muligheter til å finne en bolig som passer med studentøkonomi, og alternativet er å bli hjemme hos foreldrene. Av disse velger en ikke ubetydelig andel å skaffe seg bolig i Son senere, når økonomien tillater det.

=== Branner ===

De fleste bygninger i sentrum er av tre, og står tett, og brannfaren er derfor stor, men Son har likevel blitt spart for større branner. De mest omfattende brannene i stedets historie er:
* 19. mars 1934: Glennes båtverft brant ned til grunnen.
* 24. november 1965: Den gamle hermetikkfabrikken brant ned til grunnen.
* 17. mai 1976: Spinnerigården ble totalskadet av brann. Eierne og beboerne Badi og Michael Batchelor fikk bygningen gjenreist på grunnlag av de opprinnelige tegningene.
* 30. september 1984: «Gamlesaga» nord i Son brant ned til grunnen. Brannen var trolig påsatt.