Redigerer Sogneprest (avsnitt)

== Historikk ==
Hierarkiet i Den norske Kirke var tidligere basert på prestegjeldene. Prestegjeldene utgjorde et prosti, og prosten ble enten valgt blant prostiets sogneprester eller den sogneprest med lengst tjenestetid i prostiet ble automatisk valgt. Det gikk ikke an å søke på prostestillinger. Deretter gikk man på 1970-tallet over til en ordning med at prostefunksjonen ble tillagt et bestemt prostesete, og som inngikk i stillingsbeskrivelsen for sognepresten i den menighet som fikk prostefunksjonen tillagt. Prostesetet ble gjerne knyttet til sogneprestembetet i den mest sentrale eller den største menigheten i prostiet eller til det kirkested med størst historisk tyngde og betydning. Eksempelvis var prostefunksjonen for [[Nedre Romerike]] prosti knyttet til [[Skedsmo kirke]] og ikke til [[Lillestrøm]]. Prosten var imidlertid i tillegg til sin funksjon som prost også sogneprest for sitt sogn.

Sognepresten var tidligere en fremtredende lokal autoritetsperson med myndighet på flere områder enn de strengt kirkelige. Blant annet var han fast medlem av [[skolestyr]]et og [[barnevernsnemnd]] eller [[vergeråd]].

Med den nye Kirkeloven av 1997 er prosten løst fra sitt sogneprestansvar, og er dermed ikke lenger automatisk knyttet til ett bestemt sogn. Biskopen kan imidlertid bestemme at prosten også skal ha en viss menighetstjeneste knyttet til den menighet prostesetet opprinnelig hørte sammen med. Prosten i [[Arendal]] vil eksempelvis ha tilknytning til [[Trefoldighetskirken (Arendal)|Trefoldighetskirken i Arendal]], som er prostiets hovedkirke.

Opprettelsen av det moderne presteembedet var en langvarig prosess som tok til etter [[reformasjonen]], og endelig fastsatt etter [[1620]], da det ble påkrevd med [[teologisk embedseksamen]] for å kunne titulere seg som prest. Før dette var prestene ikke nødvendigvis akademisk utdannende menn, og deres sosiale status var deretter. Etter hvert fikk prestene en sentral rolle som statlige embetsmenn og med omfattende kontroll- og forvaltningsoppgaver som gikk langt utover de spesifikt kirkelige funksjoner. Slik endret bildet av presten seg, og han ble til en myndig og mektig mann som nøt stor respekt og sosial anseelse. Han bodde i [[prestegård]]en, som ofte var en av bygdas største gårder, og hadde sitt innkomme fra denne. Noen embeter ble sett på som magre eller fete, alt etter inntektsmulighetene på det enkelte sted. Naturlig nok var de store jordbruksbygdene på Østlandet "fete" kall, men små, avsides kall i Nord-Norge eller på Vestlandet ofte var "magre". I bymenigheter uten [[jordvei]] ble soknepresten avlønnet etter et eget regelverk som innebar at han ble kompensert for «savn av jordvei».

På 1950-tallet gikk prestene over til et fast lønnssystem, men fortsatt med en ordning der prestegjeldets rang og folkemengde bestemte lønnsnivå. Menigheter i Nord-Norge med få innbyggere, men store geografiske avstander havnet dermed i laveste lønnsklasse, mens store bymenigheter alltid havnet i øverste lønnsklasse. I dag avlønnes prestene på samme premisser som øvrige offentlige ansatte med lønnsfastsettelse etter kompetanse og ansiennitet.

Sogneprestene kunne tidligere betjene enorme geografiske områder med et stort antall kirker. Gudstjenester i de enkelte kirker kunne da ikke holdes så regelmessig, og for mange mennesker utover i landet ble sognepresten en person de så bare noen ganger i året, og ellers ved de avgjørende livsbegivenheter, som [[dåp]], [[konfirmasjon]], [[bryllup]] og [[begravelse]]. Eksempelvis var [[Petter Dass]] sokneprest i [[Alstahaug]], som omfattet hele [[Nord-Helgeland]]. I store menigheter var det imidlertid tidligere ikke så uvanlig at soknepresten hadde en personellkapellan – en personlig presteassistent soknepresten selv ansatte for avhjelpe med de tjenester han selv ikke rakk over.